forfatter
Norge står overfor en ny og for mange skremmende demografisk virkelighet.
I 2009 var det såkalte fruktbarhetstallet vårt på 1,98. Hver kvinne fødte altså nesten to barn. Nå er tallet på et historisk lavmål, på skarve 1,40, og vi er inne i en tydelig trend med synkende fruktbarhetstall.
Hvorfor får ikke norske menn og kvinner flere barn?
Etter å ha brukt de siste årene på å skrive en bok om barnets historie, og ikke minst sett på hvilken verdi barn har for foreldre og samfunnet rundt dem, kan jeg ikke akkurat si at tallene overrasker meg.
Jeg har lest talløse tekster, blogger og e-poster fra unge mødre og fedre som beskriver hvordan livet ikke lenger går opp.
Samtidig har jeg lest en likende flom av beretninger og bekymringer fra ikke-lenger-så-unge menn og kvinner som av ulike grunner strever med å få barn. Enten fordi kroppene deres ikke får det til, eller fordi livene deres ikke tillater det.
I disse fortellingene blir barn dels beskrevet som oppgaver, som en hindring for karriere, som et logistisk problem, osv. Eller de blir sett på som en helt nødvendig del av det moderne menneskets selvrealisering, som enda en arena å prestere på.
Nysgjerrigheten på hva barn egentlig er, er i begge tilfeller ganske liten. Og selv om barnet har svært høy fremtidsverdi for begge disse gruppene, er selve nåverdien – eller egenverdien – til barnet er ikke særlig høy.
Der vi tidligere tenkte mest på hva slags barn samfunnet eller familien trengte, sier foreldre i dag at de først og fremst tenker på barnas egne behov: Hva trenger barnet for å bli den beste versjonen av seg selv?
Oppmerksomheten rundt barnas potensial kommer ikke uten bekymring. Foreldre er bekymret for mye, ikke minst for om barna vil lykkes i livet.
Derfor er vi opptatt av å få lært dem alt det de trenger for å bli gode voksne, og vi søker til organisering og undervisning, overvåkning og kontroll. Og ikke minst ønsker vi å være godt forberedt før de kommer.
Er det kvinnene som holder igjen? Svaret på det er nei. I en større undersøkelse fra Senter for likestilling ved Institutt for samfunnsforskning fra 2020, er to ting helt tydelig: Menn ønsker færre barn enn kvinner, og de ønsker barn senere enn kvinner.
Men, og her er det interessante:
Både menn og kvinner ønsker seg langt flere barn enn de reelle fødselstallene faktisk tilsier.
Med andre ord er det vårt politisk skapte samfunn som står i veien. Det kan synes merkelig. For Norge 2024 må da være den beste av alle verdener å få barn i?
Vi har god fødselsomsorg, de mest sjenerøse permisjonsordninger vi noensinne har sett, full barnehagedekning, skolefritidsordning, osv. Likevel holder altså norske menn og kvinner igjen, til tross for ønskene sine.
De er ikke dumme. Så hvorfor skjer det?
Les også: Frøy Gudbrandsen: Far til to
Jeg tar meg ofte i å kjenne meg fattigere enn mine foreldre.
Ikke bare fordi de hadde råd til å oppdra tre barn uten at begge arbeidet fulltid. Men også fordi de virket å ha tid til så mye annet også.
Begge var med som frivillige i de idrettslagene og foreningene vi barna deltok i. De hadde råd til å lage fester og sammenkomster med vennene sine, og vi var mange barn, i flokk, som ramlet rundt i en kjeller, ofte alene.
De hadde råd til å dra rundt i nærområdet, vi lå i telt og reiste på fisketurer, samlet eikenøtter som vi sendte til Danmark.
Vår familie levde i store deler av min oppvekst på én, relativt vanlig inntekt. En slik løsning ville vært utenkelig for vår familie.
Vi hadde simpelthen ikke hatt råd til å oppdra tre barn på det budsjettet mine foreldre levde med.
Vi hadde ikke hatt råd til barnehage, SFO, til treningsavgifter, abonnementer, til klær og sko og ferieturer, til nedtrekksvifte i koketoppen alt som kjøpes for å være jevnbyrdig og ikke falle utenfor.
Økonomien har vokst som en ypperlig storferase siden 1980-tallet, men noe av den velstanden mine foreldre nøt godt av har likevel forsvunnet. Vi har bedre sko, større TV og skalljakker som passer bedre til svingningene i været.
Men vi er åpenbart fattigere på mange områder.
I arbeidet med boken, leste jeg en tekst av en kvinne i begynnelsen av trettiårene, som beskrev hvordan hun kjente seg naglet fast i en tilværelse hun ikke fikk til å gå opp.
Hun arbeidet fulltid, i et prestisjefylt yrke, med en solid årslønn, men hun var også mor, og teksten handlet om at hun ikke fikk de to rollene til å gå opp.
Samfunnet forventet at hun arbeidet som om hun ikke hadde barn, og at hun oppdro barnet som om hun ikke hadde arbeid.
Situasjonen hun beskriver fanger den essensielle konflikten. Mange unge menn og kvinner står i virkeligheten mellom to fulltidsjobber: karrieren og foreldrerollen.
Balansegangen mellom arbeid og familieliv er langt fra ny, men endringene i hva barnet betyr for oss, og kravene vi har til å organisere, perfeksjonere og «administrere» det, har bidratt til en intensivering av konflikten.
På den ene siden blir vi møtt med forventninger om å være en dedikert og tilgjengelig forelder, som prioriterer barnets behov og utvikling.
På den andre siden, stiller arbeidslivet krav om full innsats, ofte med lange arbeidsdager, kveldsarbeid og stadig forbedring og utvikling.
Les også: Hans Petter Sjøli: Lag unger, kjør på!
Det er ingen nyhet at vår generasjon opplever at de verken strekker til som forelder eller som arbeidstager.
I et slikt samfunn er det ikke rart at barn blir sett på som oppgaver og investeringer. Eller kanskje som en byrde snarere enn en berikelse av livet.
Skammen, håpløsheten og sinnet mange føler, er derfor helt naturlig. Følelsen av utilstrekkelighet, av ikke å leve opp til de idealene som samfunnet (og etter hvert derfor vi selv) har satt.
Frustrasjonen og skammen rettes av de fleste innover, mot egne «svakheter». Men den burde altså rettes utover, mot de samme politikerne som nå er så bekymret for den utviklingen de selv har skapt: et samfunn som stiller urimelige krav uten å tilby nødvendig støtte.
Samtidig blir forslag som firedagers arbeidsuke ledd av, og sett på som helt urealistisk. Men om vi skal få mer tid med barna våre, og mulige foreldre ser rom for familie i sine liv, kan vi ikke sitte på kontoret gjennom hele 30-årene.
Og vi kan like åpenbart ikke «gå tilbake» til en tid hvor det er mor som er hjemme mens barna er små.
I et av sine dikt spør T.S. Eliot om han våger å forstyrre universet. Han kunne like gjerne stilt spørsmålet: «Tør jeg bringe nytt liv inn i det?»
Barna fyller oss voksne med redsel og nederlag, fordi de viser feilene våre. Ikke bare feilene vi har som enkeltmennesker, men også feilene ved det samfunnet vi har laget sammen.
Barna kan derfor også fylle oss med skam over at vi ikke klarer å ta gode valg.
Men nettopp derfor bør de også kunne fylle oss med håp. Og ikke en diffus, lindrende variant av håp, men en konkret og krevende type:
Barna viser oss jo hvordan de livene vi har valgt å leve, har noe mytisk og retorisk over seg, i den forstand at de er valgt og skapt, og derfor ikke nødvendige.
De kan endres, og kanskje også forbedres.
Les også: Rekordlav fruktbarhet: – Faresignal for Norge