sosialantropolog
På 90-tallet, etter jernteppets og Sovjetunionens fall, var det enkelt å være pasifist og militærnekter.
Selv gikk jeg gjennom politiavhør på det lokale lensmannskontoret for å bevise min motvilje mot å ta til våpen og en annens liv, under enhver omstendighet.
I den dype freden som omkranset mitt eget liv, ble pasifisme et luftig prinsipp uten andre konsekvenser enn at jeg slapp å kle meg i kongens klær.
Den eneste gangen jeg fikk brukt min pasifisme var nettopp i møtet med lensmannsbetjentens hypotetiske problemstillinger.
Ikke engang muligheten til å redde alt jeg hadde kjært fra å bli knust av en som ikke var like opptatt av prinsipper som meg selv, fikk meg til å avfyre en hypotetisk kule.
Selv ikke starten på den russiske aggresjonen mot Ukraina, mine besteforeldres hjemland, i 2014 fikk meg til å våkne ordentlig opp fra denne dype, pasifistiske, og passive søvnen.
Dog forsvarte jeg den ukrainske selvstendigheten med tastetrykk og trykksverte i norske aviser, men det måtte en russisk fullskala invasjon til åtte år senere, før jeg ble røsket inn i krigens virkelighet.
Min krigsaktivisme etter 24. februar 2022 fulgte samme utvikling som norsk og vestlig hjelp til Ukraina. Mens det ble diskutert hvorvidt Norge ble medkriger av å sende M72 panservernraketter til det ukrainske forsvaret, sendte jeg ullsokker og soveposer til de heltemodige og kalde ukrainske soldatene ved fronten.
To år senere sender norske myndigheter NASAMS luftvernsystem og om ikke lenge F16 jagerfly, mens jeg støtter ukrainske soldater med kamikaze-droner som i beste fall setter russisk militærmateriell og fotsoldater ut av spill.
Min velvilje til indirekte å ta en annens liv, under bestemte omstendigheter, er drevet av et inderlig ønske om redde det jeg har kjært fra å bli knust av en som ikke var like opptatt av prinsipper som meg selv.
Ukrainske pasifister har gått gjennom samme forvandling. Pasifisten, økologen, læreren og skarpskytteren Mykola Voronin var en av de legendariske «kyborgene» som forsvarte Donetsk flyplass i 2014, og en ukrainsk krigsfilm tar utgangspunkt i hans militære karriere som skarpskytter.
Som Mykola sier det: «Jeg har aldri og vil aldri få glede av å drepe. Krig stinker. Krig gjør meg syk. Hver gang. Men jeg ser ingen annen måte enn å stoppe denne skitten som kommer ut av Russland og presser seg inn i Ukraina».
Forfatteren, pasifisten og soldaten Artem Tsjapaj har uttalt at «alle antikrigsbøkene du har lest blir umiddelbart irrelevante når du forsøker å få barna dine i sikkerhet under et rakettangrep».
Pasifist, psykolog og forfatter Vlad Beljavski beskriver sitt valg om å bryte med sin pasifistiske overbevisning slik:
«Det var ikke noe annet alternativ. De smarteste menneskene i verden prøvde å forhandle med Russland og mislyktes. Jeg kom fram til at du i noen tilfeller bare må stå opp og slå tilbake. Ellers ville de komme og ødelegge alt. Og jeg kunne ikke la det skje. Jeg tenkte at hvis jeg sto til side, ville jeg aldri få det bra med meg selv i fremtiden».
De som argumenterer for at en ukrainsk overgivelse vil spare ukrainske liv, burde virkelig lese en bok om ukrainsk, og ikke minst russisk historie.
Les også: Støre: Norge vil nå Natos to-prosent mål i år
For å gi et eksempel fra min egen slektshistorie, som på ingen måte er unik blant ukrainske familier:
Min farmor og farfar ble sendt som arbeidsfanger til Tyskland under 2. verdenskrig – min farmor var 16 år. Farmors yngre bror, Oleksandr, som jeg er oppkalt etter, ble drept som 12-åring da han og noen kamerater fant et udetonert sprenglegeme i landsbyen i Vest-Ukraina.
Dersom han ikke hadde blitt drept den skjebnesvangre dagen, hadde han senere blitt sendt i en kuvogn til en arbeidsleir Sibir sammen med min oldemor og farmors søster.
Min farfars bror ble torturert av KGB, mens hans datter hørte sin fars smerteskrik. Han valgte senere selvdrap fremfor et liv i ufrihet.
Min fars familie var likevel blant de «heldige». De slapp å oppleve den menneskeskapte sultkatastrofen, eller Holodomor, i 1932-33, som tok livet av 3–4 millioner ukrainere lenger øst i «Europas kornkammer».
De sultet langsomt i hjel som følge av Stalins tvangskollektivisering og konfiskeringen av ukrainsk korn.
Ukrainere vet derfor altfor godt hva som venter dersom de legger ned sine våpen. De vet at fred under okkupasjon er lite verdt. For Russlands krig er forakt for liv, og en ufri «fred» på russiske premisser er kun en forlengelse, eller i beste fall en utsettelse av krigen.
Som en Potemkinkulisse bygget rundt den samme forakten for ukrainske liv, der utstoppede, blodhvite fredsduer hviler seg livløst mot de falske vinduene.
Ukrainske soldater har for øvrig snart ingen våpen å legge ned. Fredsaktivister, deler av venstresiden, enkelte forskere, og russiske myndigheter, som alle mener norsk og vestlig våpenhjelp til Ukraina kun forlenger krigen, er dermed i ferd med å få et sammenfallende ønske oppfylt.
At våpnene blant de ukrainske forsvarene er i ferd med å ta slutt vil imidlertid ikke gjøre slutt på krigen.
Som den ukrainske soldaten Oleksandr sa: «Hvis det blir nødvendig, vil vi slåss med spader».
Våpen forlenger ikke krigen, de forminsker lidelser hos de som forsvarer seg. Våpnenes effekt kan vi se tydelig i Svartehavet.
Les også: Ukraina med klar beskjed til paven
Mellom juli 2022 og juli 2023 eksisterte det en kornavtale med Russland som muliggjorde eksport av nærmere 33 millioner tonn med mais, korn og frø fra ukrainske havner i Svartehavet. Store deler av eksporten gikk til utviklingsland.
Russland byttet ut kornavtalen med ødeleggende angrep mot ukrainsk havneinfrastruktur og kornlagre fra 17. juli 2023.
Ved hjelp av blant annet ukrainsk-produserte sjødroner har imidlertid Ukraina klart å presse den russiske marinen tilbake, og gjenåpne en eksportkorridor for ukrainske landbruksprodukter.
I desember 2023 eksporterte Ukraina 4,8 millioner tonn landbruksprodukter, noe som overgikk eksporten under kornavtalen året før. Våpen virker, og mer effektivt en dårlig avtale med Russland.
Flere våpen virker enda bedre, og er nettopp det ukrainske soldater etterspør. Samtidig har retorikken hos våre egne myndigheter gått fra «vi er blant de som gir mest til Ukraina» til «vi er best på å gå foran med å tenke langsiktig».
Faktum er imidlertid at denne langsiktigheten, som er viktig i seg selv, har blitt en sovepute for norsk støtte til Ukraina.
Vi går ikke foran. Vi henger etter. Med unntak av noen få stemmer, er den politiske debatten om størrelsen på norsk våpenhjelp til Ukraina fraværende.
Paradoksalt nok er det pasifister og økonomer som må slå på krigstrommene.