Det er påfallende hvordan utfordringene til guttene reduseres til en debatt om menns tilgang til kvinnekroppen og sex.
Som om dette handler om sex.
Forstå meg rett, sex er viktig. Men når tilgang til sex blir selve barometeret for å måle menns ve og vel fremstår det forminskende.
Det ironiske er at guttesaksforkjemperne ikke selv ser hvordan en slik problembeskrivelse og språkbruk er med på å redusere gutter og unge menn til stereotypier og klisjeer. Og dermed undergraver en legitim kamp om like muligheter.
Kanskje er det ikke mangelen på «ligg» som er problemet for enkelte menn, men mangelen på nærhet? At de ikke blir sett og anerkjent? At de ikke får oppleve mestring?
Det er ikke kvinnenes skyld. Det er et samfunnsproblem.
Det norske og de vestlige samfunnene har gått fra å være familie- og klanorientert til å være individorientert. Og, takk og pris for det.
Men, det har sine ulemper. Individualismen funker fint på dager med solskinn, men ikke så bra når verden står i brann.
Vi mennesker trenger hverandre for å overleve. Det er en naturlov. Ensomhet kan være livstruende.
En betydelig andel av dagens ungdommer, særlig gutter er ensomme. Selv med hundrevis av venner på sosiale medier. Smarttelefonen har tatt over livet.
Sosiale ferdigheter i den virkelige verden er på hell. Det skaper ikke nærhet, det skaper avstand. Mobbing og vold i skolen har eksplodert.
Forskning viser at det er flest gutter som har utagerende atferdsproblemer. Det er de som utfører, og blir utsatt for vold. Dette begynner tidlig og har flere forklaringer, både arv og miljø.
Gutter som sliter kommer gjerne fra ustabile, fattige familier. Noen fra hjem hvor foreldrene har rus- og eller alkoholproblemer.
I mange tilfeller har foreldrene sviktet i oppdragelsen. Uten vilje eller evne til å gi guttene den omsorgen og oppfølgningen de har krav på. Enkelte mangler gode mannlige rollemodeller.
I minoritetsmiljøer blir det tidlig forventet at guttene ikke bare skal klare seg selv, men også bidra økonomisk hjemme. Jo mer guttene sliter, dess enklere er det for ressurssvake foreldre å abdisere.
Machokulturen er guttefiendtlig, og gutteproblemer er også et klasseproblem.
Krisene hjemme kommer på toppen av krisene ute. Pandemi, krig i Europa og på Gaza, dyrtid, skyhøye renter, strammere arbeidsmarked, inntog av kunstig intelligens og jobber som forsvinner. For ikke å snakke om klima- og miljøkrisen.
Under slike omstendigheter er det ikke rart ungdommer faller for enkle løsninger og karikerte fremstillinger.
Som at problemene er kvinnefrigjøringens feil.
En kan tenke at dette er tilfeldig. Det er det ikke. Dette er en fortelling som er i ferd med å få fotfeste.
Et flertall av norske gutter mener nemlig at likestillingen har gått for langt. Det er for øvrig et internasjonalt fenomen. Og det må tas på alvor.
Pendelen har snudd, der tidligere ungdomsgenerasjoner ble stadig mer liberale og venstreorienterte, er særlig mennene i ferd med å bli stadig mer konservative og høyrevridde. Og noen vil si sinte. Fordi stadig flere ikke får det helt til.
Mens kvinnene er i ferd med å bli stadig mer liberale og venstreorienterte. Og noen vil si deprimerte. Fordi de får til altfor mye.
Vi ser et økende gap (og polarisering) mellom kjønnene. Det er urovekkende. .
Verden er overveldende, både den digitale og den virkelige. Mange av guttene finner trøst og fellesskap i dataspill og skikkelser som Andrew Tate – og blir uglesett for det. Guttenes sinne, opplevelser og mangelen på mestring har vært lettere å avfeie.
Unge, jenter som gutter, blir fortalt at de er sin egen lykkes smed. Går det bra, så er det ens egen fortjeneste. Og går det dårlig så er det ens egen skyld. Presset er enormt og fallhøyden tilsvarende stor.
Foreldrene er avgjørende i ungdommens hverdag. Også skolen står helt sentralt i denne utviklingen. Det er en egen og lang diskusjon.
Tidlig skolestart har blant annet vært en ulykke for mange gutter. Det har også blitt mindre lek og mer stillesitting de første årene på skolen. Det gagner ikke guttene.
13,5 prosent av guttene klarte ikke å fullføre videregående skole i løpet av fem/seks år, viser tall fra SSB. Tilsvarende tall for jentene er 8,1 prosent. Men skole spesielt og livet generelt er ikke lett for noen. Tre ganger så mange jenter som gutter rapporterer «et høyt nivå av psykiske helseplager».
Det sies at «feminiseringen» av skolen er årsaken til guttenes problemer. Skolen er i så fall heller ikke sunn for jentene.
Løsningene er både politiske og personlige.
Guttene må oppleve mestring og håp. Men mest av alt må de oppleve at noen bryr seg. Særlig om de som ikke får det til. De noen er deg og meg.