Ringen ble på mange måter sluttet i Vikersundbakken.
161 år etter at Ingrid Olsdatter Vestby ble den første kjente kvinne som hoppet i et renn, landet Silje Opseth (24) på drøyt 230 meter.
Tohundreogtretti, altså. Ny verdensrekord. Og det helt uten at livmoren var i fare for å falle ut.
Heldigvis er det lenge siden motargumentene mot at kvinner skulle få hoppe var på dette nivået, men det er noe absurd over å se tilbake på hvor lenge det var nødvendig å slåss for å bli tatt på alvor.
Nå kan selv ikke den mest inngrodde gubbe påstå at det bare er det ene kjønnet som kan fly langt på ski. Her har den som venter på noe godt, ventet ualminnelige lenge.
Silje Opseth var i barnehagealder da frontene var på sitt aller steileste. Hun vokste opp ikke langt fra skiflygingsbakken, som også den gangen stod i sentrum for oppmerksomheten.
For 20 år siden var det Anette Sagen som var fremst i frontlinjen for å få fly på ski. På den andre siden stod det mannsdominerte internasjonale skiforbundet (FIS).
Vinteren 2004 tok det helt av. FIS ville først nekte Sagen å være prøvehopper. Bråket ble så intenst at lensmannen i Modum truet med å stoppe rennet dersom hun ikke fikk prøve seg.
Enden på visa ble at Anette Sagen, Line Jahr, svenske Helena Olsson og amerikanske Lindsay Van fikk prøvehoppe i skiflygingsbakken.
Der og da trodde kanskje mange at kampen for like muligheter var, om ikke vunnet, så i alle fall inne på det riktige sporet. Men utrolig nok gikk det 19 år før jentene fikk et eget verdenscuprenn i skiflyging.
Da hadde Maren Lundby for lengst overtatt for Anette Sagen som likestillingens frontfigur på hoppski. Underveis har det ene hinderet avløst det andre.
Kampen om bakkestørrelser, om gapet i premiepenger, om tidspunkt for renn, om manglende tilrettelegging for å få publikum, om respekt og anerkjennelse.
Ikke et eneste steg på veien har vært enkelt.
Så intens har kampen for likeverdighet vært, at Lundby i perioder må ha brukt like mye energi på temaet som på å utøve idretten hun er olympisk mester i.
Det arbeidet har vært helt sentralt for at vi har fått en økende bevissthet i befolkningen rundt like muligheter i idretten.
Da prosjektet som bærer dette navnet ble startet, var Maren Lundby en sentral ambassadør sammen med hekkeløperen Amalie Iuel og bryteren Grace Bullen. Arbeidet sprengte nye veier, ved at forbund, samarbeidspartnere, klubber og profiler gikk koordinert og konkret til verks for å omsette ord til handling.
Her har restriksjonene rundt hoppjentene vært en av de sentrale sakene. Den politiske dimensjonen underbygges også av hvordan LO i årevis valgte å sponse hopp, med nettopp kampen for rettferdige forutsetninger som en beveggrunn til pengestrømmen.
Det sponsoratet er avsluttet, og de siste par årene er det andre konflikter enn kjønnsperspektivet som har skapt de største overskriftene rundt Hopp-Norge. De kvinnelige hopperne er ikke part i den fastlåste konflikten mellom utøvere og trener Alexander Stöckl, men selvsagt er også de blitt påvirket av klimaet.
Nå har den ferske verdensrekordholderen Silje Opseth hovedrollen i likestillingskampens tredje akt, etter at Maren Lundby har satt nedslag for karrieren. Fortsatt er det mye å kjempe for før rammene rent faktisk gir de samme mulighetene. Kanskje hadde det vært glissent på tribunene i Holmenkollen under premieutdelingen forrige helg uansett, men som så ofte gjorde ikke selve oppsettet det enklere for Opseth & co.
En av de store utfordringene fremover er å få opp tilskuertall. Da blir det vesentlig å øke interessen ikke bare for retten til å hoppe, men også for selve konkurransene. Da er fremvekst av nye profiler alfa og omega for å lykkes.
Slik sett kunne ikke timingen vært bedre for at Silje Opseth skapte hopphistorie etter å ha falt i prøveomgangen.
Veien har vært lang siden pionerene Nusse Braskerud og Johanne Kolstad hoppet i Nydalsbakken og Midstubakken på 1930-tallet, før de ble nektet plass i Holmenkollen. Nå skal det mye til å nekte Silje Opseth noe som helst fremover. Heldigvis er hun parat til å det som gjenstår av likestillingskampen.
Vi har hatt Anette Sagen, vi har hatt Maren Lundby, nå har vi Silje Opseth. Og det er jo noe som heter at den neste er alltid den beste.
