«Tydelig og klar» er knapt Jonas Gahr Støres viktigste kjerneverdier. Statsministeren og Ap-lederen er omstendelig, tar forbehold og modererer seg i bisetninger, noen av dem diffuse og krøkkete formulert.
Slik drukner ofte budskapet hans. Støre er seriøs, ordentlig og en voksen i rommet. Men han får ikke hjertene til å banke det lille ekstra.
Men på ett punkt er han nå svært tydelig – og like klar som bekkevannet i fjellene han finner så dyp inspirasjon i: Han og Ap skal vinne valget i 2025.
Det kan de faktisk lykkes med.
For selv om Arbeiderpartiet har ramlet under 20 prosent og veien tilbake til gamle høyder virker akkurat like bratt som stiene opp til Hallingskarvet – så er det langt ifra sikkert at regjeringen hans går mot krasjlanding.
For motsatt av det som til nå har vært den bærende fortellingen om stillingen i norsk politikk, så blir trolig valget neste år en thriller. Støre kan per nå like gjerne gå mot fire nye år – som å bli en skarve «one-termer».
Opptakten til Støres tale til Ap-landsstyret var dramatisk. Det var smått uvirkelig å oppleve Palestina-demonstranter blokkere inngangene til Oslo kongressenter mens det ble ropt aggressive slagord, uten vilje til dialog.
70-tallsvibbene lå tungt over Youngstorget, som et lite konstruktiv påminnelse fra den tiden norske radikalere sjelden spilte på lag med det liberale demokratiet.
Støre kan kritiseres for å være for «soft» mot demonstrantene fra talerstolen da han endelig slapp inn – en god halvtime på overtid. Det er på tide for myndighetspersonene å sette ned foten for antidemokratiske stemmer – uansett som saken de forfekter er viktig og fortvilelsen deres er forståelig.
Men slik er Støres gemytt, så å si. Han er en dialogens mann. Samtidig ser vi konturene av en sikrere statsminister nå. Han står hardere på arbeidslinjen, forsøker å være «tough on crime» og legger ikke noe mellom i beskrivelsen av Russland som et farligere og stadig mer autoritært land.
Også i skolepolitikken har tøffe-Jonas overtaket på dialog-Jonas. Ut med mobiltelefonene og den «ukritiske digitaliseringen», og inn med fysiske lærebøker.
Interne Ap-tall viser at Støre og resten av ledelsen må ta en stor del av skylden for at så mange velgere viser dem ryggen. 32 prosent av dem som har forlatt Ap til fordel for andre partier eller til gjerdet siden sist valg, oppgir at de er misfornøyde med ledelsen.
Men internt i Ap tør foreløpig ingen å peke på lederen selv. I selvransakelsens navn skal Støres navn holdes skjult.
Men det er likevel ingen tvil om at Støre er elefanten i rommet; den det ikke skal snakkes om når de verste krisescenarioene dras opp.
Mannen som er satt til å rydde opp i elendigheten, den verbale høytrykksspyleren Jan Christian Vestre, konkluderer i Aps interne undersøkelse heller med at partiet må endre seg for igjen å kunne innta posisjonen som Norges største parti.
Nøyaktig hva som må endres forblir noe uklart. Populistiske enlinjere av typen «vi må være et parti i øyehøyde med velgerne våre» og «det som er viktigst for folk er det viktigste for Ap», høres kanskje fiffig ut i drodlemøter på Youngstorget, men hva betyr de sånn egentlig?
Den aller viktigste «løsningen» for Ap – og som de satser alt på – er at folks opplevelse av vi går mot bedre tider.
For Støre var løsningen for frontfaget en stor lettelse, og om det i tillegg går mot et rentekutt allerede i september, begynner det å lysne for et Ap som fortsatt insisterer på at devisen «it’s the economy, stupid» er det som til syvende og sist avgjør valg.
Fallhøyden er rimelig svær, da, for det er jo slettes ikke sikkert at det vil gå så meget bedre for folk flest i det halvannet året regjeringen har på seg før valget. Vi ser dessuten fra andre land at (forsiktig) positive konjunkturer slettes ikke er en garantist for velgerjubel.
Men sett med Ap-øyne må det likevel være oppløftende å høre en Støre som legger an en optimistisk tone på partiets vegne. Den dannede og høflige Støre liker ikke å skryte for mye, men skal Ap faktisk klare å vinne tilbake deler av det tapte, må de ikke være engstelige for å dra på litt.
Og klare å kommunisere seirene heller enn å (bort) forklare nederlagene.