Asfalt og skinner er hardt, men dette handler om det myke, om selve livet. Planen for hva som skal bygges av vei og bane de neste årene, går rett inn i hverdagen til folk.
For noen handler det hvorvidt frykten for ras på vei til jobb snart skal slippe taket. For andre handler det om hvor mange timer i året de må stå i kø eller vente på et tog som kanskje kommer.
Fredag knuste regjeringen mange drømmer. Regjeringens plan for hva som skal bygges og vedlikeholdes en stor skuffelse rundt om i landet.
Men noen måtte gjøre den jobben. Nasjonal transportplan har i årevis vært for mye håp og tro, og for lite virkelighet.
Tidligere regjeringer har lovet for mye, men ikke fulgt opp med penger. Ringeriksbanen, som har vært planlagt siden 1920-tallet og lovet siden 1992, er det fremste eksempelet på det.
Samferdselsminister Jon-Ivar Nygård (Ap) kobler transportpolitikken til livet på jorden.
Lite er vel kjedeligere enn vedlikehold. Likevel er det noe forfriskende med en samferdselsminister som snakker varmt om lave ambisjoner og nøkternhet.
Nygård gir noen klare svar. Prioriteringen er tydelig. Man kan være uenig i regjeringens plan, men den er i alle fall mulig å tro på.
Det er feil å gi regjeringen hele skylden for at ambisjonene på samferdselsfeltet må senkes.
Klimaendringer og ekstremvær tærer hardt på veiene. Behovet for vedlikehold og rassikring blir bare større fremover. Og det er nødvendig å ta mer hensyn til naturen i all politikk.
Plageånden Putin tar også en bit av samferdselsbudsjettet. Det må brukes penger på bedre vei og jernbane til Sverige for å sikre transport av soldater og utstyr. Den varslede kraftige økningen i forsvarsbudsjettet krever også måtehold andre steder i statsbudsjettet.
Men Støre-regjeringen punkterer ikke bare luftslott når en del dyre prosjekter skyves frem i tid. Det har konsekvenser for hvordan Norge utvikler seg.
Og det gir grunn til uro. Dette er ikke en plan som bygger landet. Det er en plan for å bygge Østlandet, med dobbeltspor på banen til både Hamar og Fredrikstad.
Resten av landet vedlikeholdes og blir stående mer eller mindre på stedet hvil.
Hordfast, Møreaksen og Ringeriksbanen skal ikke bygges de neste årene. Det alle disse prosjektene har til felles, er at de er viktige for å styrke regioner flere steder i landet og å knytte landsdeler sammen.
Over år har veier og baner i øst blitt vesentlig bedre. Ingenting galt med det, men kontrasten til tilstanden mange andre steder i landet er stor.
Magnetismen Østlandet har på både folk og statlige penger henger sammen. Det er en selvforsterkende prosess. At ny E18 i Asker og Bærum ikke prioriteres av regjeringen nå endrer ikke på det bildet.
Når det er sagt, det er ikke helt urimelig å bruke penger der det gir mest effekt. Raskere og oftere tog rundt Oslo forbedrer hverdagen til svært mange. Men avstanden mellom Østlandet og rest-landet blir bare større.
Den nye veien og banen mellom Bergen og Voss er nødvendig og er mest av alt en oppgradering på mange, mange års overtid. Hovedveien mellom landets to største byer snirkler seg mellom bratte skråninger og fjord. Når man får en følelse av at det ikke er helt trygt å ferdes der, er det fordi det ikke er det.
Her er det ikke mulig å rassikre godt nok uten å bygge helt nytt, og veien er dessuten belastet med mange ulykker. Behovet har vært skrikende i så mange år at responsen på at det endelig skjer noe er mer lettelse enn jubel.
Regjeringens idé er å vedlikeholde det vi har, og å bygge nytt der man må. Men ordet «må» er uklart. Må man ha en skipstunnel ved Stad? Det er i alle fall delte meninger om det.
Selv om det er usagt, er det også åpenbart at prosjekter med høyt lokalt konfliktnivå. Det er fullt forståelig. Hvorfor skulle en allerede upopulær regjering gidde å fronte dyre prosjekter det er stor strid om?
At Bybanen skyves inn i fremtiden en gang må bypolitikerne i Bergen ta ansvar for selv. Når man ikke klarer å enes lokalt om hvor den skal gå, får man tåle at finansieringen lar vente på seg.
Regjeringen trenger et flertall i Stortinget for å få gjennomført transportplanen, og som vanlig er det hos SV det er mest sannsynlig at de finner støtte. Noe skinnegående kommer fort inn igjen i planen i løpet av de forhandlingene.
Men det viktigste i planen ligger fast: Visjoner er ut, virkeligheten har tatt over i samferdselspolitikken.