finne, feminist og forfatter
For mange år siden besøkte jeg sammen med mine politikerkolleger i fylket Europarlamentet i Brussel.
Den daværende europarlamentarikeren og den nåværende finske presidenten Alexander Stubb tok oss imot og ga oss en liten innføring i EU og jobben som europarlamentiker.
Om det norske valgsystemet kommenterte han rett ut: «Det där är inte demokrati!»
Stubb henviste til norske listevalg der det er partiene, ikke de stemmeberettigede, som setter kandidatene i rekkefølge. I Finland nominerer partier sine kandidater også, men rekkefølgen på dem bestemmes kun av velgerne.
Det er ingen som har en første-, andre- eller tredjeplass, og det er absolutt ingen kumuleringer. Alle starter likt og velgerne bestemmer hvem som blir valgt inn. Det kalles for direkte personvalg, og det er det som er demokrati!
I Norge er det partiene som nominerer og bestemmer, og i et slikt system lykkes de mest forsiktige og ikke de dyktigste eller de mest visjonære og handlekraftige.
Det blir på mange måter minste felles multiplum – noe spiselig for alle, men ikke noe som smaker godt for noen.
På de øverste plassene – og dette gjelder spesielt i lokalpolitikken – nominerer man ofte de mest pregløse kandidatene – dem som ingen misliker, men dem som ingen virkelig liker heller. Ofte deles de øverste plassene ut fra ren ansiennitet.
For noen år siden nominerte Arbeiderpartiet en ordførerkandidat på Gjøvik som hadde sittet i kommunestyret i hele 23 år. Han hadde så mye utholdenhet og slitestyrke at det endelig, etter 23 års venting, ble hans tur.
Omtrent samme utvelgelsesmetode brukte Høyre her på Lillehammer i forkant av forrige kommunevalg – og fikk ordføreren.
Ikke snakk om å finne en lærer, lege, sykepleier eller næringslivstopp med visjoner og handlekraft. Nei da. Det er noe suspekt over dem som kommer utenfra og plutselig velges inn.
Det er det langtekkelige, traurige og trofaste partiarbeidet som belønnes i forbindelse med nominasjonen. Og da får vi jo verdens kjedeligste og sidrumpa politikere!
Norsk politikk er ofte gørrkjedelig fordi det er de fargeløse byråkrattypene som vinner nominasjonsgamet og kommer seirende ut av et valg. Det er mer innstråling enn utstråling å finne hos de fleste av dem.
Jeg var i Oslo i vinter og hørte på en innvandringspolitisk debatt på høyresiden, i regi av Civita.
I mine ører sa Høyres innvandringspolitiske talsperson Mari Holm Lønseth bare riktige, gjennompolerte ting hele veien. Så flink var hun til å si de rette frasene at jeg tenkte at hun sikkert drilles til en fremtidig ministerpost. Da gjelder det å kunne leksen si og ikke trå feil.
Det er mulig jeg er for streng, men jeg fikk nesten et inntrykk av at hun har sluttet å tenke og mene selv. Hun har bare lært de trygge sannhetene til partiet, de som ikke vekker altfor sterke følelser i noen retning.
Slik sett føyer hun seg i rekken av mange politikere som vi gjesper av. Ine Marie Eriksen Søreide, Hadia Tajik (som nå trekker seg!), Rigmor Aasrud, Jan Tore Sanner, Jonas Gahr Støre – har de noensinne ment noe som kunne skape debatt og vekke følelser?
Jeg kan ikke huske det!
Og så Emilie Enger Mehl, da. Hun er jo i særklasse. Bare gjennompolerte budskap uten noe tæl eller brodd over hele fjøla.
Jeg blir nesten mistenksom: Har hun én eneste original tanke i hodet, eller er hun KI-generert? Kanskje hun egentlig er en dukke, en politikerversjon av en Stepford Wife?
Les også: Sarromaa sang ut mot læreryrket – her er regjeringens plan
Problemet, slik jeg ser det, er at de færreste politikere kan tillate seg å tenke med et åpent sinn – bortsett fra noen Frp-ere som ennå ikke har latt seg strigle.
Den frie intellektuelle utfoldelsen er en mangelvare. Politikere er bare produkter som gjentar og gjentar et innlært budskap – som om de var papegøyer.
Å tørre å mene noe originalt belønnes ikke, tvert imot.
De fleste politikere vi ser i offentligheten kommer bare med forhåndsgodkjente budskap, sikkert servert, drillet og terpet til dem av partiets utallige kommunikasjonsrådgivere.
Selv ungdomspolitikere er blitt overskolert på innlærte talepunkter slik at personligheten blir borte.
Og vi mister de som burde ha representert folket i et ekte representativt demokrati. Valgsystemet favoriserer både såkalte broilere og dinosaurer.
Alle partier sørger for å nominere en ungdomsrepresentant nærmest mulig toppen. Vedkommende har naturligvis lite erfaring med noe som helst. De andre har heller ikke så mye erfaring med noe annet enn partiarbeid.
Politikk er som en utholdenhetsgren i Norge. De gamle partidinosaurene i nominasjonskomiteene nominerer jo folk som er lik dem selv – andre partidinosaurer. Og slik opprettholdes det traurige status quo.
Jeg var nylig intervjuet i avisen Helsingin Sanomat i Finland. Journalisten spurte om det var noe jeg manglet eller savnet ved ikke å ha norsk statsborgerskap. Stemmeretten, for eksempel, lurte hun på.
Jeg måtte tenke etter. Men nei, jeg savner ikke stemmeretten. Jeg får jo ikke stemt på de politikerne jeg vil ha.
Hadde det vært en idé å gi velgerne ordentlig makt?