ettbarnsmor
I mange år har jeg forsøkt å få flere barn. Ikke bare fordi Erna sier det, men fordi jeg synes det hadde vært utrolig fint med flere unger. Men en fødselsskade og andre kvinnehelsegreier setter en stopper for det prosjektet, og mannen min og jeg har landet fint i livet med dette ene, fine barnet.
Så da er det litt gøy å følge med på debatten om ungemaset, er det et kjør eller er det ikke? Og er all «sytingen» fra foreldre som haster fra aktivitet til aktivitet nok til å skremme unge folk fra å få barn i det hele tatt?
Fødselstallstatistikerne frykter det. Nå er reproduksjonstallet nede på 1,4 og det er mange som lurer på om hele velferdsstaten vil rakne hvis vi ikke har nok folk til å holde det gående.
Krig, klimaendringer, dyrtid og en stadig mer polarisert verden gir jo ikke akkurat fremtidshåp. Så kanskje det er det som skremmer folk fra å få barn. Jeg lurer også veldig på om vi i det hele tatt er her på kloden når jeg skal pensjoneres, så jeg kan skjønne at det ikke frister å sette nye, spede liv til verden.
Men dersom det faktisk er dette hektiske livet småbarnsforeldre maser om, som tar piffen fra folk som vurderer å få barn, så vil jeg lansere et slags kompromiss: Få én! (For la oss være ærlige Erna, det er mye bedre enn ingen).
Les også: Harald Eia har selvsagt rett
Én unge krever ikke ny bil, eller ny leilighet for den saks skyld. Én unge kan man håndtere når man er alene, én unge kan man trøste og gi oppmerksomhet helt uten dårlig samvittighet for at de andre ikke får nok. Én unge er stort sett håndterbart!
For jeg ser også det hektiske blikket til vennene mine, de som kjenner at helgene er som en arbeidsleir, som ikke har egentid og som bruker ledig tid til å pakke matpakker, brette klær, følge med på følgegrupper og bekymre seg for barnas sosiale liv. Alt det må man selvsagt med ett barn også, men bare en gang så mye!
Jeg har merket meg at ettbarnsforeldre sjelden deltar i disse samtalene – og tenker at vår virkelighet også bør belyses. For jeg har ofte følt en slags skam over å ikke klare å lage flere barn, og dermed ikke innfrir de usagte forventningene om at barn må ha søsken.
Men jo mer jeg ser det krever å ha barn, desto mer fornøyd er jeg med at jeg faktisk bare har ett. Det holder det, i massevis!