Frigjøringshelten som gikk i bresjen for den viktigste hendelse i israelittenes historie: Eksodus – utvandringen fra Egypt. Som mottok tavlene med De ti bud og viste vei til Det forjettede land.
Forfatteren av tidenes selvbiografi, Mosebøkene, ifølge de bokstavtro.
Det eneste menneske, dessuten, som har samtalt med Gud, ansikt til ansikt, i klar tale, skal man tro nedtegnelsene.
I Ridley Scotts stjernetunge filmatisering, «Exodus: Gods and Kings», hvor Moses spilles av selveste «Batman», Christian Bale, møter han Vårherre i form av et barn.
En tidvis ganske trassig og hevngjerrig unge. Som Moses faderlig forsøker å irettesette. Inntil de finner ut av det med hverandre.
På Netflix har han nå i påsken fått sitt eget dokudrama: «Testamentet»
Så hvem var han – egentlig?
Og hvor finner vi ham i dag?
Et godt, men ubekreftet rykte peker mot Bygdøy, en Høyrebastion vest for Oslo sentrum.
Så, her er vi, håndtegner Hagen og undertegnede. På lukket avdeling. Folkemuseets seksjon for kirkekunst inneholder så mange uvurderlige gjenstander at den står avlåst.
Skulle dette skattekammeret vært åpent for publikum, måtte man hatt vakter. Et vakthold som i så fall må finansieres med dukater Norsk Folkemuseum ikke har.
Og ganske riktig: Her er også Moses!
På eldgamle altertavler. Utskåret for mange hundre år siden. Én mangler riktig nok venstre arm. Én står uten stav. Den han brukte til å slå på fjellet slik at det kom vann.
En Moses fra Telemark har mistet begge steintavlene.
Kunsthistoriker Marie Fongaard Seim tar oss med til en velfødd kar i rødlig serk. Han prydet en gang Vestby kirke, og kan skilte med både stokk og stein.
Mens den slåpne trefiguren fra Hemnes i Nordland, datert 1662, har to små horn i pannebrasken.
Slik som Michelangelos 150 år eldre skulptur i San Pietro in Vincoli-kirken i Roma. Eller han i Giske kyrkje på nordre Sunnmøre.
Horn har også steinhodet som forestiller Moses over Nidarosdomens nordre portal.
Bakgrunnen for den djevelske attributt, som opprinnelig ikke hadde noen diabolsk undertekst, er omstridt. Trolig koker det ned til fortolkning av en billedlig abstraksjon som i tidens fylde fikk en konkret forståelse.
Kanskje skrev den opprinnelige forfatteren av Andre Mosebok «horn» og mente «horn», men ikke «horn» som i «horn». Kanskje så den skrivekyndige for seg et ansikt som lyste av styrke.
Den svenske historieprofessoren Dick Harrison skriver at det Moses uttrykte da han steg ned fra Sinai berg med De ti bud, skal ha vært «quaran», i betydningen guddommelig stråleglans på hebraisk. På latin «coronata». Men ett sted på veien, en gang i tiden, kom det ut som «cornuta» – behornet.
De kunstneriske fremstillingene av en mann som angivelig levde i det 13. århundre før Kr.f. er like mangfoldig som den er kreativ. Omfanget indikerer storhet.
– Som profet og religiøs leder er Moses en av de aller mest betydningsfulle – av samtlige skikkelser – i både jødedommen, kristendommen og islam, sier en stemme i rommet.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Steinveggene i den sarkofagaktige salen forsterker forklarelsens røst.
Nei, det er ikke Gud som snakker. Det er hans pensjonerte stadsforvalter i Vestre Aker, dr. theol. Trond Bakkevig.
Personlig rådgiver for to norske utenriksministre, anglikansk æreskannik, kommandør av St. Olav og bærer av Ridderordenen av den hellige grav i Jerusalem.
Han er hedret i det vide og brede for sitt mangeårige arbeid for dialog og forsoning på tvers av etniske og religiøse skillelinjer. Midtøsten er hans spesiale.
– Den jødiske påsken, pesach, som også kalles «passover» [å gå forbi, journ. anm.] er jødedommens viktigste høytid, påpeker Bakkevig.
Det henviser til at Gud «gikk forbi» israelittenes hus i Egypt da Vårherre mente det var på sin plass å drepe egypternes førstefødte.
Dette fordi faraoen nektet å slippe dem fri. Tvert imot skjerpet han undertrykkelsen av israelittene.
Gjennom Moses hadde jødene fått beskjed fra Gud om å slakte et lam, smøre dets blod over døren og gjøre seg klar til å flykte. Lammet måtte stekes helt, brødet skulle være usyret og uhevet – det var ikke tid til annet.
Da Jesus ble forrådt av sin egen disippel, var han i Jerusalem for å feire påske, slik jøder hadde gjort i mer enn tusen år allerede.
Hans siste måltid – påskemåltidet skjærtorsdag, som kristne siden har mintes gjennom nattverden – fant sted på «den første dag av de usyrede brøds høytid»,
Via Moses innstiftes monoteismen – ideen om Den ene Gud. Han symboliserer Guds lov, den som fullbyrdes i Jesu’ gjerning.
I Det nye testamentet sammenlignes ofte Jesu’ ord og handlinger med Moses for å forklare Kristus og hans oppdrag. Han nevnes også av Jesus i en rekke taler og kommentarer.
Slik er Moses og Det gamle testamentet uløselig knyttet sammen med Jesus og Det nye testamentet. Fortellingene som i sum utgjør kristenhetens tekstforelegg, Bibelen.
Jødenes hellige skrift, Toraen, er Mosebøkene, og leses som en kronologisk forklaring – fra israelittenes tidlige historie og hvordan Gud har grepet inn i den for å hjelpe, eller straffe, det jødiske folk.
Også i Koranen er Moses en vesentlig person; han æres som profet, budbringer og lovgiver og omtales oftere enn noen annen i muslimenes hellige bok – hele 146 ganger (i den norske oversettelsen).
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Likevel: Det finnes ingen historiske spor av Moses’ eksistens.
At han som hebreer skal ha blitt oppdratt som egyptisk prins, deretter forestått et fundamentalt opprør mot sin stebror, den urettvise monarken, er et godt sujett for å stifte en verdensreligion eller tre, bevares. Men er det noe mer enn en urfortelling?
Et viktig bakteppe er at Egypt på denne tiden var en av verdens mest avanserte sivilisasjoner. En regional supermakt. At Faraos bror skulle ha drenert det avanserte militærregimet for en halv million mennesker, i hovedsak deres arbeidskraft, kunne ikke ha skjedd uten at noen tidsvitner skrev det ned.
Det finnes heller ingen arkeologiske bevis for israelsk masseutvandring fra Egypt.
For Bakkevig er det uproblematisk. Sammenfallende beretninger er kjent fra alle kulturer og religioner. Mange har likevel en opprinnelse i faktiske begivenheter, en eller annen gang, minner han om.
I vårt tilfelle kjenner man til en egyptisk farao, Akhnaton, som i det 14. århundre før Kristus – like før man tidfester Moses – innførte Aton, solskiven, som den eneste gud. Altså monoteisme.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Fra samme periode finnes det folkloristiske beretninger om stammer som forlot Egypt.
Bibelens beretning om at Moses skal ha delt Rødehavet, slik at israelittene kunne gå tørrskodd over, har gjenklang i faktiske naturfenomener fra regionen. Såvel russiske forskere som amerikanske vitenskapsfolk har publisert studier som understøtter dette.
Så sent som i fjor lanserte universitetet i Leicester nye teorier om et meteorologisk scenario – en slags tsunami – som får vann til å oppføre seg i tråd med hendelsene i Andre Mosebok.
«Moses er en skikkelse fra vårt minne, ikke historien», skriver den tyske egyptologen Jan Assmann i sin bok om forholdet mellom den faktiske faraoen og Bibelens mytiske mann, «mens Akhnaton er en skikkelse fra historien, ikke vårt minne».
Bakkevig mener det ikke spiller noen rolle om Moses faktisk har levd, om flukten fra Egypt ikke fant sted slik Bibelen beskriver, eller om De ti bud aldri ble formidlet på steintavler.
Som han poengterer, er det vesentlige fortellingens kraft. At historien om å sette et helt folk fri fra slaveri har en egen, iboende styrke, uavhengig av hva som kan bevises med harde fakta.
I latinamerikansk og afrikansk frigjøringsteologi er Moses forbildet. Slik han var det for borgerrettighetsforkjemperen Martin Luther King jr., som kvelden før han ble drept, holdt sin profetiske tale om å ha sett Det lovede land.
Til å være en mann som antakelig aldri har levd, som døde 120 år gammel på Nebo berg 1273 f.Kr.f., er dagens Moses i uforskammet godt hold.
For mange er han spill levende.
.
(Se klippet fra «De ti bud», der Moses deler Rødehavet:)
(Se hvordan filmmakere har delt Rødehavet opp gjennom historien:)