JOHAN KOKAAS INGEBRETSEN (21), Student

Når det kommer til kjønn har jeg alltid følt meg stående på utsiden, svevende over eller dyttet under.

Jeg er vokst opp i et av de mest konservative områdene i Norge, med tydelige kjønnsnormer. Og jeg er ikke-binær.

Hele livet har jeg vært det, men ordene til å beskrive det fikk jeg ikke før senere. Jeg følte aldri en tilknytning til kjønn i oppveksten. Forventninger tilknyttet kjønn opplevdes svært ubehagelig.

Jeg kunne grue meg en hel uke til en gymtime. Jeg kunne få umiddelbar kvalme av uskyldige kjønnsdelte aktiviteter. For meg har tanker om kjønn heller vært uforståelige, enn bekreftende.

Foto: Privat

Den gang følte jeg meg alltid til bry, men nå vet jeg at min opplevelse av det å være ikke-binær har vært like tilstedeværende og legitim som mine venners opplevelser av å være binære.

Nå lever jeg et liv mye mindre preget av kjønnsnormer. Nå har jeg det veldig godt med å være ikke-binær.

Det jeg ikke har det godt med, er motstanden en fortsatt møtes med hver eneste dag.

Den siste tiden har vi sett en rekke angrep på transpersoners rettigheter. Flere politikere fra FrP, Senterpartiet og Krf har spredt retorikk jeg mener har likheter med «anti-gender» bevegelsen, som har herjet i både USA og Europa.

Nylig skrev VG om helsetopper som ønsker å innstramme transbarn sine rettigheter til behandling. Dette vil de gjøre ved å kategorisere hormonbehandling og pubertetsutsettende midler for dem under 18 år som utprøvende behandling.

Konsekvensene av å tvinge flere barn til å gjennomgå en pubertet som ikke er i samsvar med deres kjønnsidentitet, orker jeg nesten ikke å ta innover meg.

Transpersoner blir brukt som politiske objekter i populistisk politikk. Men vi er ikke politiske objekter. Vi er mennesker som i vår eksistens fortjener rettigheter.

Det er faktisk slik at vi nå har bred internasjonal forskning som bekrefter vår opplevelse av kjønn. Dette reflekteres i den nyeste utgaven av den internasjonale diagnosemanualen, ICD-11.

Samtidig sitter flere organisasjoner i dag, som Skeiv Ungdom, PKI og FRI på uvurderlig kunnskap og faktiske erfaringer.

Derfor trenger ikke vi som er transpersoner å være allemannseie - alle trenger ikke å dele sin mening om oss.

Hvis en ikke innehar tilstrekkelig kunnskap og forståelse rundt tematikken, synes jeg det er på tide å ta et steg tilbake.

Det er på tide å lytte til transpersoner selv. Vi må forstå at hvis vi nekter å ta inn over oss internasjonal forskning, så nekter vi å ta innover oss transpersoners faktiske opplevelser.

Da står vi ikke ovenfor kun en kunnskapsmangel, men et verdiproblem. Vi må gå inn i oss selv og se hvilke verdier som styrer vår politikk.

Vi som er trans i dag har vokst opp med stadig mer kunnskap om oss selv, og stadig flere forbilder som har banet vei for et bedre liv.

Åpenheten i samfunnet føles på mange måter større ut. Samtidig møter vi stadig trusler om innstramming av våre rettigheter. Det er derfor en tydelig mangel på samsvar mellom kulturell utvikling og politisk utvikling.

Å vokse opp som trans med viten om hvilke muligheter som finnes, for så å møtes med innstramninger av rettighetene dine, er ekstremt belastende.

Å innstramme retten til livsviktig behandling til en minoritet hvor allerede en av tre har vurdert å ta eller forsøkt å ta sitt eget liv? Jo, det er umenneskelig.

Derfor må oppbyggingen av norsk forskning på transfeltet skje samtidig som vi tilbyr livsviktig behandling.

Jeg har mistet grep om hvor mange tekster jeg har lest, hvor mye tid jeg har brukt, og hvor mange samtaler jeg har hatt de siste fire årene for å forstå denne tematikken. Jeg studerer også likestilling.

En ting vil jeg si: Vi kommer aldri til å hindre transpersoners uhelse, uten å anerkjenne transpersoners grunnleggende rett til selvbestemmelse.

For de under 18 år, mener jeg man må ha en grunnleggende rett til individuell oppfølging.

Vi må legge transpersoners egne behov til grunn.

Likestilling er ikke en kamp mellom kvinner, menn og transpersoner.

Likestilling handler om å forstå de store strukturelle kjønnsidealene, som sammen med våre virkelighetsnære opplevelser, skaper store utfordringer for alle.

Vi har møtt motstand før. Men vi transpersoner vil alltid eksistere. Som løvetannblomster, når de først finnes, vil de alltid komme tilbake. Uansett hvor mange ganger du klipper dem.

Og et sted i verden vil det alltid finnes en blomstereng full av de sterkeste farger. Kanskje noen vil fremstille oss som ugress, men jeg synes vi er uendelig vakre.

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til debatt@vg.no.