komiker
Skolekarakterene dine bestemmer inntekten din, og inntekten din avgjør om du får boliglån, og boliglånet avgjør om du får deg dame.
For hvor realistisk er det å ta med daten hjem på gutterommet? De vil heller være med til Frogner-leiligheten til en fraskilt finance-bro.
Naturlig nok.
Men for dem som blir stående alene igjen er det vondt. Og ikke minst ensomt.
Jeg har vært der selv. Blakk og singel og drømte om å ta inn et parti hasj. Lage en pophit. Vinne i lotto eller selge fake billetter til «This Is It»-turneen til Michael Jackson.
Skolen var ikke for meg. Jeg var klassens klovn. Til lærerens forargelse. Til pappas sinne. Til mammas sorg.
Men jeg hadde ikke noe valg. Kjedsomheten var min nemesis. Humor var min flukt.
20 år som løsarbeider ble min straff. Jeg trodde lenge at det var jeg som var problemet.
Men det var ikke meg. Ikke bare i alle fall. For hver uke fylles innboksen min opp av Jonas og Jamal og lille Marius, som alle kjenner på det samme. «Skolen er ikke for meg. Den er ikke laget for at jeg skal lykkes.»
De som lykkes på skolen vet at de på et eller annet tidspunkt trer inn i samfunnet på en måte som gjør at alle andre problemer løser seg. De går på Blindern. Møter en dame. Får seg en jobb. Et lån og rekkehus. Barn og stasjonsvogn. Livene deres ligner på en måte.
Vi som mislykkes på skolen; mislykkes på vår egen unike måte. Vår egen unike kombinasjon av rus, vold og tidlig død.
Hvis det ikke hadde vært for fotballen, hadde jeg også vært på vei dit. Men fotballen ga meg den ene arenaen der jeg også kunne lykkes. Der ferdighetene mine ble verdsatt. Der jeg kunne løpe og skrike, le og gråte. Blø for laget. Føle at jeg var en del av noe som var større enn meg selv.
Pytagoras vil alltid være gresk for meg; men corner er mål, så lenge ikke et kjøtthue holder meg i drakten når jeg går inn og nikker.
Der hagebybarna gikk på ski i marka; spilte arbeiderkidsa fotball på løkka. Det var to atskilte verdener.
Vi kunne se dem i vaffeljakke suse rundt litt for tidlig om våren i pappas hvite kabriolet for å plukke opp noe takeaway på løkka. Hver gang jeg så en sånn bil tenkte jeg at livet mitt ville vært annerledes hvis jeg også kunne suse rundt i luksus på fire hjul. Gå ut å spise på hverdager. Kjøpe klær til fullpris.
Men så forsvant de tilbake til vestkanten og jeg fortsatte å dele ut reklame for Oppsal Pizza. De rikes liv var ikke relevant for meg. Utestedene, damene, bilene kunne like gjerne vært på månen.
I dag er de der alltid. På Instagram, TikTok og Tinder. Et enveisspeil inn i et annet liv. Og du blir minnet hver eneste dag om at det livet aldri blir ditt. Uansett hvor mange ganger du sveiper vil du aldri matche med de vakre og de vellykkede.
Du vil aldri få det de har. Og du gråter og du er sint. Og du ser Simen Velle ta det sinnet på alvor.
Les også: Yousef Hadaoui: Det kunne vært meg
Da jeg var ung skjønte jeg aldri hvor jeg selv sluttet og verden begynte. Hva som er alle andres skyld, og hva som er min egen. Jeg skjønte ikke hva jeg trengte for å være lykkelig, og jeg skjønte ikke hva damene ville ha.
Jeg laget meg alle mulige historier. Om rikdom, damer og biler. Alltid biler. Mitt eget sted. Fritt fra foreldre; lærere, tid og rom.
Og jeg er så uendelig glad for at jeg slapp å se TikTok-videoer hver eneste dag av alle de som hadde alt det jeg drømte om.
For uansett hvor ulykkelig jeg hadde blitt av å nistirre inn i skjermen, vet jeg at jeg hadde gjort det. Jeg hadde sittet der og dratt den, grått og meldt meg på hvert eneste «universitet» som Andrew Tate startet med lovnader om at drømmene kun var 17 Youtube-videoer unna.
Fanget i mitt eget lille kaninhull.
Les også: Kjønnsdebatten: – Venstresiden må våkne!
Vi skal alle mislykkes. Og gjennom livet lærer du å tåle det. Du lærer at det ikke er fallet fra hesten som er dødelig, men at du døyver det med dop og ikke kommer deg opp igjen.
Det er ikke jobben du ikke fikk som er grunnen til at du er blakk; men jobbene du aldri orket å søke, fordi du hadde mistet troen på deg selv.
Det er ikke drømmedamen som valgte deg bort som er grunnen til at du er singel; men at du ikke greide å være en bedre versjon av deg selv med den neste du møter.
Men for å lære alt dette må du vite at du kan lykkes. Du må vite hvordan det føles å lykkes. Gjerne hver dag.
Men hvis du mislykkes med alt på en gang; er det det du lærer: Å mislykkes. Du blir hjelpeløs. Du tror ikke lenger at du kan påvirke din egen situasjon; ditt eget liv. Og hvilken kvinne vil ha en slik mann?
Og her har vi en felles sak. Vi trenger at mennene lykkes for at kvinnene vil ha dem.
Da trenger vi en skole der du kan gå med hevet hode og føle at du lærer og mestrer og er en del av noe som er større enn deg selv.