Da Kristoffer Castin «Dutty Dior» Åman tragisk gikk bort natt til søndag 7. april, skjedde det igjen: Et genuint skapende menneske slutter å tikke, knappe 27 år gammel. Få dager etter 30-årsmarkeringen for at ikoniske Kurt Cobain forlot tiden i samme alder.
Akkurat som Cobain var Åman en artist som opplevde stor suksess tidlig i karrieren. Som etterpå valgte å søke andre retninger i kunsten enn den som lettest ville gitt enda mer høylytt suksess.
Han fanget ørene og hjertene våre på «Hallo», den uforglemmelige, hjerneklistrende lyden av sommeren 2019. Sammen med den kunstneriske sjelevennen Isah, fikk låten fortjent pop-prisen P3-gull for «Årets låt».
De virket som skapt for å samarbeide, med samme egenartede og nytenkende språklige sjonglering og blanding av rap og sang. Singelomslaget forteller derimot om to artister med motstridende tilnærming til offentligheten og rampelyset.
Isah med blikket i kamera, poserende med telefon. Dutty Dior med jakkekragen trukket til godt over nesen. Øynene stikker så vidt over. Ikke ukomfortabel, men heller ikke fornøyd med situasjonen.
Senere, samme år, fortsatte han med albumet «BHD» - uten omslagsbilde - men med en moderat suksess med «Kald djevel». En av hans mange gitardrevne kjærlighetslåter, der man kan ane motstanden flere med kunstnerisk fremgang kjemper med. På samme albums nydelige «Balmains» avklarer han hvor han står i karrieren: «Kan ikke signe til Sony, er ikke dum eller dummere, homie».
Derfra fortsatte han å gjøre sin helt egen ting. Språklige regler ble glemt, ordene ble kastet og knadd mot hverandre som ordbøker i en vaskemaskin. Det var ikke norsk, men det var heller ikke engelsk. Noen ganger syngende, noen ganger nærmest snøvlende.
Gjennomgående kompromissløst.
Fjorårets til dels forbigåtte album, «Det er mindre ensomt alene», kan umiddelbart fremstå som født av en endeløs kjærlighetssorg. Med galgenhumoristiske linjer som «må huske å ta med tau om du vil henge». Samtidig plasserer han fingeren på hvordan et ettermæle kan vokse seg større enn seg selv «Om jeg dør blir jeg big big famous».
Her er vi ved kjernen av Diors kompromissløse prosjekt: Et usedvanlig og unikt fengende, ofte mollstemt, musikalsk talent. Hele tiden prøvende og eksperimentell. Gjennomgående med en klang, rytme og melodiforståelse som pekte mot noe annerledes, stort, enormt. Vi fikk aldri oppleve det fulle potensialet av hva han kunne bli.
Selv om han hadde oss på «Hallo».
