Nå er ikke dette lenger en krig som pågår i det skjulte. Alt forandret seg da Iran sendte hundrevis av droner og skjøt missiler mot Israel.
Israel har basert sin sikkerhet på at avskrekking virker. At Iran ikke ville våge å angripe Israel direkte, av frykt for konsekvensene. Men nå har Iran krysset den røde linjen.
For Iran er det ingen vei tilbake. Teheran har for første gang demonstrert vilje og evne til å angripe Israel direkte med avanserte våpen.
Nå står den israelske regjeringen ved et veiskille.
Vil statsminister Benjamin Netanyahu lytte til allierte som maner Israel til å vise tilbakeholdenhet?
Eller vil han lytte til ytterliggående nasjonalister i egen regjering som vil at Israel skal «gå berserk» i Iran, for å gjenopprette en tapt avskrekking?
Sannsynligvis gjør Netanyahu ingen av delene. Det kommer en form gjengjeldelse, men den vil trolig ikke tilfredsstille de største haukene i regjeringen. Spørsmålet er da om hvordan Iran svarer.
Frem til den iranske revolusjonen i 1979 var det et godt samarbeid mellom de to landene. Etter opprettelsen av den islamske republikken ble de to nasjonene bitre fiender. I iransk revolusjons terminologi er Israel den lille Satan og USA den store.
Iranske ledere har truet med å viske ut Israel fra kartet, landet som de vanligvis omtaler som den sionistiske enheten. Israel anser ikke bare Iran som en trussel mot landets sikkerhet, men som en eksistensiell fare.
Israel og Iran er militære stormakter i regionen. Israel har atomvåpen, selv om de aldri offisielt har erkjent å ha et slikt arsenal. Iran har et avansert atomprogram, som de hevder kun er til sivilt bruk. Men om regimet vil kan Iran innen kort tid bli verdens tiende atomvåpen-nasjon.
Israel har i flere år forsøkt å sabotere Irans atomprogram, bombet våpenforsendelser fra Iran til allierte militsgrupper i regionen og rettet dødelige angrep mot nøkkelfigurer i regimet.
Israel påtar seg ikke ansvaret for slike aksjoner. Det har vært en del av skyggekrigen.
Iran har latt militante grupper, som de finansierer og væpner, kjempe på sine vegne. De har ofte brukt stedfortredere i regionen, som Hizbollah, Hamas og Houthi-militsen, for å angripe Israel og jødiske mål.
Slik har deres rolle vært i skyggekrigen.
Begge sider har forsøkt å ramme den andre, dog uten å utløse en fullskala-krig. To hendelser de siste ukene har forandret alt.
Iran mener Israel krysset den røde linjen først da de bombet det iranske konsulatet i Damaskus 1. april, nok en aksjon som Israel ikke har påtatt seg ansvaret for.
Flere høytstående representanter for Revolusjonsgarden ble drept. Det har vært mange slike angrep tidligere, uten at det har utløst et like massivt militært svar fra Iran som det vi ble vitne til natt til søndag.
Det som ga grønt lys var den øverste lederen, ayatolla Ali Khamenei. Alle viktige beslutninger i Iran tas av ham. Han har ledet Iran siden 1989 og fredag fyller han 85 år.
Khamenei leder et regime som mangler legitimitet i store deler av befolkningen. De har brukt brutal undertrykkelse for å slå ned en rekke interne opprør. Iranerne har ikke frihet og landets økonomi er i krise. Det er bare et tidsspørsmål før folket reiser seg i protest på ny.
«Strategisk tålmodighet» har kjennetegnet Khameneis utenrikspolitikk. Det er en langsiktig plan om å undergrave og svekke amerikansk og israelsk innflytelse i regionen.
Khamenei har bygget en «motstands-akse», bestående av væpnede militser som ser Israel og USA som hovedfiender. Saudi-Arabia har vært Irans viktigste arabiske rival i kampen om innflytelse i Midtøsten.
Det er usikkert hvorfor Khamenei forlot den gamle strategien og mistet tålmodigheten.
Han kan ha tenkt at krigen i Gaza har isolert Israel internasjonalt og gjort landet mer sårbart. Det kan være at regimet så et behov for å vise styrke og sende et kraftfullt budskap til allierte i regionen. Det kan være at Khamenei ville avlede iranernes oppmerksomhet fra landets problemer.
I stedet demonstrerte Israel og landets allierte militær overlegenhet da de skjøt ned 99 prosent av de iranske dronene og missilene.
USAs president Joe Biden mener Israel med dette kan innkassere en seier. Han har gjort det klart for Netanyahu at USA ikke vil delta i et mulig israelsk motangrep.
USA ønsker ikke en krig med Iran og en større regional konflikt. Det som haster er å få til en våpenhvile i Gaza.
Det bør være et tungtveiende argument. En ytterligere dramatisk omdreining av voldsspiralen vil føre Iran og Israel inn på en farlig blindvei. Den leder uunngåelig til en storkrig.
