«1 Gr 150,-» står det i stort på veggen på hjørnet til moskeen Central Jamaat Ahle-Sunnat i Urtegata på Grønland.
«Dette er en salgsplakat for dop», forteller Lars Martin Dahl, presten på Grønland og peker på skriften på veggen. Andre, høyere priser sto her for kort tid siden. De er antagelig blitt vasket vekk. Selgeren er ikke å se.
Over gaten ligger en stor barnehage, med lekeplass som ikke er gjerdet inn. 20 meter unna moskeen ligger Frelsesarmeen.
På Grønland hvor «halal»-skilt er å se over alt – er intet hellig.
En horde menn i kjortler, de aller fleste med afrikansk opprinnelse, har avsluttet ettermiddagsbønnen i moskeen. Nå står de og henger på gaten mellom moskeen og barnehagen. Ingen av de er narkolangere.
De er lett å få øye på, de går i «sort boblejakke og caps» er jeg blitt fortalt. Og sant nok, jeg treffer en under Vaterlandsbroen. Han vinker til meg, klar til å tilby dop.
Men de som bor og jobber her er mer sinte på politiet enn de er på narkolangerne.
«De bare sitter i patruljebilene sine og ser på mens det foregår åpenlys narkohandel», får jeg høre. Alle jeg møter er opptatt av den siste tidens voldseksplosjon.
Nylig la politiet frem en rapport om området. Her står det:
«Grønland har svært høy andel antatt utrygghetsskapende kriminalitet og ungdomskriminalitet, et synlig kriminelt nettverk, i tillegg til stor opplevd utrygghet og lav tillit til lokalt politi».
I fjor høst ble det innført «nabolagspoliti» på Grønland. Det var seks politifolk som skulle ut av bilene og komme i tettere kontakt med beboerne.
Det ser ikke ut til å ha lykkes.
Nå skal regjeringen ta knekken på volden, ved å flytte mer og synlig politi til de belastede områdene.
Men folk er skeptiske. «Hjelper ikke om de ikke kommer ut av bilene sine». Noen viser til Stovner-politiet: Der jobber de forebyggende, går rundt, er på skolene, prater med ungdommen, og har satt seg i respekt.
At beboerne på Grønland har manglende tillit til lokalpolitiet er helt åpenbart. At beboerne vil beskytte stedets omdømme er også helt åpenbart.
Skytinger, knivstikkinger, vold og trusler på tross, alle jeg møter lovpriser stedet.
Her bor fattige (innvandrer) familier og rike, høyt utdannede forfattere og musikere om hverandre.
Grønland løftes frem som selve symbolet på det moderne, urbane, kule og motstandsdyktige Norge. Landets svar på Whitechapel i London. Jeg ser tydelig hvorfor.
Sist søndag var det skutt gjennom vinduet til Beirut Kebab på Grønland torg. Nå sitter folk og spiser kebab her. Som om intet har skjedd.
Har de blitt vant til volden utenfor dørstokken?
Det er i alle fall ingen engstelige blikk og raske steg å spore. Bare et pulserende liv.
Et fargerikt folkehav på en strålende solskinnsdag omringet av like fargerike spisesteder og grønnsaksbutikker og kjøtteselgere.
På radioen hørte jeg forleden at enkelte grønnsaksbutikker har flyttet frukt og grønt inn i butikken fordi rusmisbrukere angivelig renser brukte sprøyter i epler og pærer og bananer.
Det kan jeg avkrefte. Kurvene ute på gatene vitterlig flommer over. Det er fortsatt her på Grønland du får den desidert beste og billigste frukten og spinaten og basmatirisen.
Selv under trafikkmaskinen, ved den beryktede Vaterlandsbroen, selve hovedpulsåren i hovedstadens narkomarked, sitter det en barnefamilie og spiser samosaer. En far står og ser på mens barna hans klatrer høyt og lavt i lekestativet.
Det er jo rene idyllen.
Men det kan snu raskt. For her på Grønland er avstanden kort mellom utopien og anarkien. Ubehagelig kort.
For plutselig avbrytes barneskrålen av to narkolangere som står og krangler høylytt et steinkast unna.
En butikkinnehaver i nærheten har orkesterplass til området hvor volden er verst.
Han har sett altfor mye, knivstikkinger, stadige og brutale slåsskamper, og ikke minst den frie flyten av narkotika. Men, han føler seg trygg. De kriminelle har aldri plaget ham.
En ting er sikkert: Grønland er ulikt noe annet sted i Norge.
Stedet er mangfoldig og segregert på en og samme tid. Et sammensurium av kommunale boliger og utleieleiligheter på en side. Og svindyre leiligheter i ærverdige bygårder med høye porter og sylskarpe pigger på den andre siden.
Tilsynelatende en idyll med fattige innvandrere og hipstere som lever side om side.
Men, avstanden kunne likevel ikke vært større inn til bygårder som betaler for privat vakthold og busser barna til privatskoler fremfor Vahl skole. Nærskolen hvor 93 prosent av elevene har flerkulturell bakgrunn.
En kan mistenke at det bare er de «hvite» og privilegerte som nå kjemper for området.
Men det er ikke sant, og her ligger også håpet. Mange innvandrerfedre svikter riktignok barna sine. Men, det gjør ikke mødrene. I politiets rapport fremheves somaliske mødreinitiativ.
«Inviterer du mødrene til tiltak, stiller 200 opp», forteller Grønlandspresten.
Kanskje er det innvandrermødrene og politiet som skal slå seg sammen og redde Grønland fra gatevolden?