Kommer du hit, sender vi deg til Afrika. Det er beskjeden statsminister Rishi Sunak vil sende til alle migranter som vurderer å ta seg til Storbritannia ved å krysse den Engelske kanal i småbåt.
Planen er på mange måter absurd. Asylsøkere som tar seg ulovlig til Storbritannia, risikerer snart å bli satt på et fly. Om ikke til hjemlandet, går turen til Rwanda – midt i det østlige Afrika. Det er ikke et naturlig stoppested mellom De britiske øyer og landene asylsøkere flest kommer fra.
Hele asylprosessen skal heretter skje i Rwanda. Blir svaret på søknaden ja, får de asyl der. Får de et nei, kan de få bli der på annet grunnlag. Bare i helt spesielle tilfeller er en returbillett til London mulig.
Rwanda har et stabilt autoritært regime, som ikke er spesielt trygt for politiske dissidenter. Men at det er et lite attraktivt sted å havne er kjernen i planen. Den skal virke avskrekkende.
Sunak prøver nå desperat å få satt noen asylsøkere på et fly til Afrika. Han har lovet velgerne at han skal «Stop the boats». Men båtene fortsetter å komme. Og å synke. Denne uken har minst fem migranter mistet livet i et forsøk på å krysse kanalen fra Frankrike.
Men Rwanda-planen er ingen garantert suksess.
Sannsynligheten for å bli pådyttet en flybillett til Kigali er lav. Bare 2200 mottaksplasser står klare, mens mellom 30.000 og 50.000 migranter har krysset Den engelske kanal årlig de siste årene.
De som tar seg til Storbritannia fra land som Afghanistan og Iran tar uansett en skyhøy risiko. De skal håndtere menneskesmuglere, farlige grensepasseringer og risikere livet i utrygge småbåter.
Det er ikke sikkert frykten for Rwanda gjør så stor forskjell.
Men det KAN virke. I så fall blir det fort flere asylmottak i Afrika. Sunaks Rwanda-plan er en prøveballong, som mange europeiske politikere vil følge nøye.
Her hjemme har Frp lenge drømt om å få gjennomslag for noe lignende. Langt inn i Arbeiderpartiet har ideen om asylmottak uten for Norge vært diskutert.
Rishi Sunak har gode grunner for å prøve nye måter å få ned antallet asylsøkere. For mange mister livet i forsøket på å ta seg til europeiske land. At utsiktene til lovlig opphold er dårlige, er ikke avskrekkende nok. Menneskesmugling er en skitten bransje som tjener godt på desperate mennesker.
Men at britene i så stor grad har manglet kontroll over egne grenser, de er til dels selvforskyldt.
Å få kontroll på innvandringen var en av de viktigste sakene da britene forlot EU. Det gikk likevel ikke som Brexit-tilhengerne ville.
Jo, det ble slutt på fri innvandring fra EU-land, men innvandringen fra utenfor EU har nærmest kommet ut av kontroll. For eksempel kom det plutselig rundt 40.000 albanere i småbåter over kanalen for å søke asyl.
Da de forlot EU, forlot britene også asylsamarbeidet og det ble vanskeligere å sende asylsøkere tilbake til det første trygge landet de kom til.
Det ville selvsagt vært mye mer praktisk å sende migrantene tilbake til Frankrike enn til Afrika. Men etter Brexit har de ikke lenger det samme avtaleverket. Dermed har det også blitt mer kronglete å håndtere at så mange migranter krysser den Engelske kanal.
Her har britene, med de Konservative i spissen, rotet det til for seg selv. Når de nå sliter med grensekontrollen, er det delvis fordi de sa fra seg de effektive kontrollmidlene de hadde før.
Nå forsøker de å sy sammen et lappeteppe av avtaler, med blant annet Frankrike. Rwanda-planen minner derfor mest av alt om symbolpolitikk, som også har den fordelen at all oppmerksomheten skygger over Brexit-problemene.
Det er overhengende fare for at Rwanda-planen kollapser. Juridiske problemer kan fortsatt forsinke flyene. Og klarer ikke Sunak å få dette til før valget til høsten, kan det være for sent.
Men får han det til, kan det endre asylfeltet drastisk.