Utenriksminister Espen Barth Eide er opprørt over Israels krigføring i Gaza. I likhet med de aller fleste av oss andre. Med god grunn. Det som skjer i Gaza er en katastrofe. En menneskeskapt katastrofe.
Selv USAs president Joe Biden, Israels sterkeste støttespiller, kritiserer nå Israel - og går inn for våpenhvile i FN. Det er på høy tid. Andre politikere nær Biden gir uttrykk for at Israels statsminister Benjamin Netanyahu står i veien for fred.
Snakker knapt om gislene
Den massive kritikken mot Israel er berettiget. Men hva med den andre parten i krigen? Hva med Hamas sin rolle?
Her har Norge og vår regjering vært oppsiktsvekkende tilbakeholdne. Utenriksminister Barth Eide snakker knapt om de israelske gislene. Eller om Hamas sin krigføring mot sin egen sivilbefolkning.
Hamas har forberedt sin krig mot Israel i mange år. Verdenssamfunnet har stilt opp med og betalt for utdanning og helsestell til Gazas innbyggere. Hamas, som har hatt regjeringsmakt siden 2007, har brukt mye av det de har fått inn av skatt, avgifter og andre inntekter til å kjøpe våpen og bygge tunneler.
Vi har sett hvordan Hamas i krigen som nå pågår har skjult seg selv og sine våpen der. Sivile palestinere blir brukt som menneskelige skjold. De får ikke søke trygghet i Hamas sine tunneler. Innbyggerne i Gaza, kvinner og barn, blir et middel i Hamas sin ideologiske kamp.
Ingen oppgjør med Hamas
Denne krigen startet med terrorangrepet mot Israel 7.oktober i fjor. Nær 1200 mennesker ble massakrert. Mange ble voldtatt, torturert og lemlestet. Hamas og deres medsammensvorne tok med seg mer enn 200 gisler tilbake til Gaza - og flere av de drepte.
Hamas er en militant islamistisk terrororganisasjon. Det langsiktige målet er en islamistisk stat styrt etter sharia-lover - et stor-Palestina uten Israel.
Med terrorangrepet mot Israel 7.oktober har Hamas lyktes i å få verdens oppmerksomhet tilbake til palestinerne og deres skjebne. Over hele verden er det demonstrasjoner mot Israel. Knapt noen demonstrerer mot Hamas. Eller tar et oppgjør med Hamas sin krigføring mot Israel - eller mot sin egen befolkning.
Gislene nevnes sjelden. Mens i Israel tar de all oppmerksomhet.
Dersom det hadde sittet rundt hundre nordmenn i fangenskap i tunneler under bakken, med vitnebeskrivelser av kvinner som blir voldtatt, barn som lider, og eldre som ikke får nødvendig helsehjelp, hadde også vi reagert med raseri og fortvilelse.
Krigens første offer
Barth Eide og resten av regjeringen viser lite sympati med gislene. Utenriksdepartementet frarådet kong Harald å kondolere israelerne - to dager etter det bestialske angrepet fra Hamas.
På Dagsnytt 18 denne uken var temaet sult i Gaza. Israel bærer åpenbart det største ansvaret - de må slippe inn langt mer nødhjelp. Men det kommer også rapporter om at Hamas hindrer andre lokale grupper og ledere å samarbeide med Israel om å distribuere nødhjelpen.
Sannheten er krigens første offer. Påstand står mot påstand. Det er underlig at Norges utenriksminister, av alle, ikke et øyeblikk tar høyde for at også Hamas kan være delaktig i at sivilbefolkningen i Gaza sulter. At også Hamas har et ansvar for det som skjer i Gaza.
Sionisme er ikke rasisme
Det ensidige fokuset på Israels rolle fra den norske regjeringens side kan bidra til at mange her hjemme ikke engang forsøker å se konflikten fra begge sider.
Ikke for å forsvare Israels krigføring, eller akseptere de enorme lidelsene vi er vitne til i Gaza. Selvsagt ikke. Men for å forstå at palestinerne er sviktet også av sine egne ledere. At Hamas tjener palestinernes interesser like lite som Netanyahu tjener israelernes interesser akkurat nå.
En mer balansert tilnærming fra Barth Eide og hans folk kunne kanskje også lettet noe av presset på jødiske nordmenn. I demonstrasjoner, også her hjemme, ropes det «Palestine must be free! From the river to the sea» - helt i tråd med Hamas sitt ønske om å fjerne Israel fra kartet. Utslette landet, rett og slett.
Og det ropes «Ingen sionister i våre gater». Mange hevder nå at sionisme er rasisme. Det er feil. Sionisme er ønsket om en egen jødisk stat, et trygt hjem for verdens jøder. I dag er det Israel. De aller fleste jøder anser seg som sionister. Ropene om ingen sionister i våre gater kan derfor vanskelig leses som noe annet enn «Ingen jøder i våre gater».
Den som tier, samtykker?
Jødiske kvinner som ønsket å protestere mot Hamas sine voldtekter og drap på kvinner, ble stengt ute fra årets 8.marstog i Oslo. Politiet måtte beskytte dem. Mens ropene om «Ingen sionister i våre gater» og «From the river to the sea» gjallet rundt ørene deres. Det er ikke til å tro! Det blir ikke vakkert den dagen historien om denne perioden skal skrives.
Barth Eide og resten av regjeringen er tause i møte med mye av dette. Jødiske nordmenn spør seg om det handler om at den som tier, samtykker. Om regjeringen mener det er greit, det jødiske nordmenn nå opplever.
Norske jøder føler seg sviktet av regjeringen, og viser til våre nærmeste naboland, Sverige og Danmark. Kritikken mot Israel er ofte like sterk der. Men for jøder i Norge fremstår det som om lederne i våre naboland stiller opp for sin jødiske minoritet i langt sterkere grad. Og at debatten der er bredere, og mer balansert.
Barth Eide har rett i mye av sin kritikk av Israel. Men når han i så liten grad makter å også kritisere Hamas, blir han mer av en aktivist enn en ansvarlig politiker. Verden trenger flere ansvarlige politikere akkurat nå. Som kan bygge bro. Det krever balansekunst. Ikke ensidig aktivisme.