Pride-terroren i Oslo sommernatten for snart to år siden var en varslet katastrofe. E-tjenestens agent ute i felt hadde vært i kontakt med de som planla terroren. Under dekke av å representere den islamistiske terrororganisasjonen IS hadde agenten forsøkt å få ut mest mulig informasjon om hva som var i ferd med å skje, og å få utsatt selve handlingen lengst mulig.
Hjernen bak Pride-terroren er etter alt å dømme islamisten Arfan Bhatti, som opererte fra Pakistan. Gjennom en av sine støttespillere. Aisha Kausar, ønsket Bhatti en godkjenning fra IS før angrepet, og et løfte om at IS skulle påta seg ansvaret når det hele var over.
Kunne det vært avverget?
E-tjenestens agent forsøkte å holde dem med prat. Han sa at IS måtte ha mer informasjon om hva som skulle skje, og hvem som skulle utføre terroren. Og han ville ha oversendt en troskapsed til IS fra terroristen i forkant.
Det var en desperat kamp mot klokken. Agenten måtte opptre troverdig overfor terroristene – Bhatti og hans folk måtte være trygge på at det faktisk var IS de snakket med. Men samtidig måtte ikke agenten gå så langt i rollen som IS-kriger at han faktisk bidro til å utløse angrepet.
Etterretningssjef Nils-Andreas Stensønes måtte svare på spørsmål om dette da han fredag formiddag vitnet i rettssaken mot Matapour: Om terrorangrepet kunne vært avverget. Og om etterretningstjenestens agent har gått for langt i å oppmuntre terroristene i å gjennomføre sitt planlagte angrep.
Det er dette terrortiltalte Zaniar Matapours advokat, Marius Dietrichson, forsøker å bygge et forsvar rundt: At Pride-skytingen ikke hadde skjedd uten e-tjenestens involvering. Og at en slik form for provokasjon i så fall må få følger for rettens bedømmelse av Matapour.
Mistenkte flere angrep
Stensønes forklarte seg godt om dilemmaene i e-tjenestens arbeid, og om behovet for hemmelighold. I møte med en terrororganisasjon som IS, som har høy bevissthet rundt sin egen sikkerhet, er det maktpåliggende å verne om både e-tjenestens metoder, og om agenters identitet.
Det har aldri før skjedd at norsk etterretning har delt informasjon fra sine operasjoner med politiet i forbindelse med en straffesak, eller lagt frem beviser fra sine operasjoner som kan brukes i åpen rett. Forklaringen Stensønes ga på at hans tjeneste åpnet opp denne gangen, var at de mistenkte at Bhatti hadde mer på gang.
Men de ante ikke hvem han hadde kontakt med her hjemme. De lette i mørket. Sett med Stensønes sine øyne, var åpenheten et ledd i e-tjenestens arbeid med å avverge flere mulige nye terrorangrep.
E-tjenesten jobber i utlandet, eller overfor utenlandske aktører i Norge. Jobben er å få ut mest mulig informasjon om ulike former for trusler. Tjenesten har vide fullmakter, og har lov til å gjøre mye som er ulovlig for alle andre. Etterretningstjenestens jobb er ikke å straffe lovbrytere, men å avverge angrep mot Norge.
Kritisk informasjon
Mens Politiets sikkerhetstjeneste, PST, har ansvar for sikkerheten i Norge. Dersom de får informasjon fra etterretningstjenesten om en trussel her hjemme, er det PST som har ansvaret for å håndtere den videre.
Det var det som skjedde fredagen før terrornatten i juni 2022. E-tjenestens agent satt med informasjon som tydet på at det kunne skje et stort terrorangrep i løpet av kort tid. De mente å kjenne til at det handlet om Arfan Bhatti, en av Norges farligste menn. Og de hadde sett Facebook-posten hans med et brennende Pride-flagg.
Stensønes og hans folk forsto at dette var kritisk informasjon, som PST måtte få så raskt som mulig. Det ble innkalt til hastemøte, med 12–14 mennesker fra e-tjenesten, og 4–5 personer fra PST.
Men ingen av de tilstedeværende kom på å nevne at dette var dagen før den store Pride-paraden i Oslo. Ingen på møtet koblet Bhattis Facebook-post og Pride-feiringene over hele landet med den store terrorfaren de alle nå var så opptatt av.
Pride-flagg og skeiv jubel
E-tjenesten vil innvende at de var fullstendig klar over koblingen mellom Bhatti og Pride, men at dette er PSTs ansvar. At e-tjenesten hadde gjort jobben sin, overlevert den informasjonen de satt på, og at de tok for gitt at PST så det samme som dem.
Det er helt riktig, dette er PST sitt ansvar. De burde åpenbart sett sammenhengen, og satt i verk tiltak overfor Pride inn mot helgen.
Men likevel – ikke noe hindret noen av de nær 20 personene som satt i et møterom i et Oslo fylt av Pride-flagg og skeiv jubel, å nevne at det var høydepunktet av årets Pride-feiring de var på vei inn i de neste dagene. Uavhengig av om de tilhørte e-tjenesten eller PST.
Vi vil aldri få vite om det hadde endret noe, dersom noen på møtet hadde gjort Pride-helgen til tema. Om det hadde vært mulig å vinne kampen mot klokka. Eller om det uansett var for sent.
