Nå skal jeg være han irriterende voksne fyren som deler av sin tunge livsvisdom. For hør her, unge folk: Det er ikke slitsomt å få, og ha, barn. Tvert imot: Det er fantastisk, det er gøy, det er ... meningen med livet.
Det er som Bill Murray beskriver i filmen «Lost in Translation»: «Your life, as you know it ... is gone. Never to return. But they learn how to walk, and they learn how to talk ... and you want to be with them. And they turn out to be the most delightful people you will ever meet in your life.»
Jeg har vært far i 22 år. Til fire sønner. Jeg er etter hvert blitt middelaldrende og bedagelig, og synes det er fint når de begynner å flytte hjemmefra. Jobben er gjort, lissom.
Men mye viktigere: Å se dem finne sine egne veier her i livet er helt ekstremt interessant.
Og når jeg ser tilbake: For et privilegium det har vært – og er (det blir nemlig bare bedre med årene) – å få være faren deres. For en berikelse; og så så lærerikt!
Les også: Harald Eia i podkast: – Det er ikke noe slitsomt å ha barn
Og ja, det har innimellom vært krevende og strabasiøst, og alt det der. Jeg har ikke sovet ordentlig siden 2002, kjennes det som.
Store deler av inntekten min (eller vår, det er nemlig også en mor inne i bildet her, for å si det litt forsiktig!) har gått til å administrere dette familielivet. Et ganske stort rekkehus, en syvseter, og masse mat (gutter spiser som hvaler!) – det har kostet enormt mange skjorter.
Men selv om jeg, som alle andre, har vært sliten innimellom av alt ungekjøret, så har det aldri vært slitsomt i betydningen «mer slitsomt enn givende».
Aldri. Never. Nope.
«Tore og Haralds podkast» utgis av PodMe som eies av Schibsted. VG er en del av Schibsted-konsernet, som også eier andre norske aviser slik som Aftenposten, Stavanger Aftenblad og Bergens Tidende.
Som Harald Eia påpeker i den undertiden knallgode podkasten han har sammen med Tore Sagen: «Denne vektleggingen av hvor forbanna slitsomt det er å ha barn, det å snakke ned hele greia, det gjør at folk faktisk begynner å føle at det er slitsomt.»
(Det er, som en digresjon, litt som med lærerne. Det er ikke rart at de sliter med rekrutteringen når alle hele tiden snakker om hvor ekstremt tøft og krevende yrket er.)
For hvis det danner seg et inntrykk i selve kulturen om at det å være forelder er som en eneste stor anstrengelse, ja, så blir det sånn. Unge folk skremmes av alt ... tør jeg skrive det ... sytet.
Ja, vi lever i en sytekultur. Ofte fordekt som «åpenhetskultur». Vi skal være «åpne» om alt, vi skal problematisere, og ikke pynte på virkeligheten. «Det må være lov å si at det å ha barn ikke bare er en dans på roser», kan man tenke seg at noen stadig sier.
Ja, det er selvsagt lov. Men særlig produktivt er det ikke.
For ingenting i livet er kun en dans på roser. Det går opp og ned. Noen ganger er livet som den deiligste sommerdag, andre som en hålkete og bekmørk januarkveld. Sånn stabber vi oss fremover – og holder ut etter beste evne.
Nei, livet er fanden brette ikke som på Instagram. Ofte tenker jeg at jeg er sjeleglad for at jeg både hadde ungdomstiden min og småbarnsforeldertiden før sosiale medier forkludret det meste. Vi slapp å forholde oss til alt dette ... tør jeg skrive det ... gnålet.
Les også: Rekordlav fruktbarhet: – Faresignal for Norge
Men det var «influensere» før SoMe også. Vi forholdt oss også til normene og de sosiale forventningene om korrekt småbarnsforelderoppførsel. Bursdagene var ambisiøse, foreldremøtene også, og idretten (alltid mye styr med denne idretten). Vi skulle liksom vise at vi behersket «gamet».
Men så kom det stadig flere unger, og ambisjonsnivået sank. Betraktelig. Vi skjønte at det sosiale presset ikke var så presserende likevel. Det var en innsikt av den særdeles frihetsskapende sorten.
Jo tidligere dere skjønner dette, jo bedre. Presset, forventningene og «gamet» sitter først og fremst i hodet. Det er selvpålagt mer enn noe annet. Etter hvert forsvinner det, og man gir mer eller mindre beng i det å fremstå (nær sagt) perfekt.
Man kutter stadig flere hjørner – helt uten at det går utover ungene, tvert imot: De liker å surre med sitt uten å ha overivrige foreldre hengende over seg. Min erfaring er denne: Gi ungene dine trygghet og kjærlighet, ja, overøs dem med det.
Alt annet er nesten irrelevant.
Så lag unger, unge folk, både menn og kvinner og ikke-binære. Ikke fordi staten eller samfunnet trenger dem, men fordi dere trenger dem. Slik at livet – det er iallfall min erfaring – blir så uendelig mye mer interessant og meningsfylt.
Som en klok fyr skrev på Facebook-tråden min om dette her:
«Ein stor fordel med å få ungar er at du ikkje lenger må jobba så hardt med å få eit meiningsfullt liv. Meininga kjem rekande på ei fjøl, kvar morgon.»
Amen.
