psykolog og førsteamanuensis i mindfulness og positiv psykologi, NTNU
Hun skriver i et innlegg i VG 5. mars at blant annet Høyskolen Kristiania og Norges handelshøyskole tilbyr kurs i mindfulness. Det gjør vi på NTNU, også.
Slottemo har en rekke oppfatninger om mindfulness. I dette innlegget vil jeg koble på fornuften og svare så rasjonelt og balansert jeg kan, som til syvende og sist er noe av det mindfulness i en akademisk setting handler om.
La meg kommentere seks av Slottemos påstander:
1. Mindfulness i akademia: Ifølge Slottemo er målet med de nevnte mindfulnesskursene å « ... tilrettelegge for empati og prososial adferd ...».
I vårt emne «Introduksjon til mindfulness» ved NTNU er målet å gi en forståelse for hva mindfulness er og hvor det kommer fra, en innføring i det filosofiske grunnlaget og hva forskning har vist av overordnede effekter og mekanismer. I tillegg praktiserer våre studenter de grunnleggende formelle øvelsene som benyttes innen mindfulnessfeltet.
Dette er ikke tanke- eller følelsesbasert. Det er en konkret oppmerksomhetspraksis som inkluderer viktige holdningskomponenter og som handler om å være til stede i det som skjer – i øyeblikket, intensjonelt og uten å dømme.
Altså øver vi på å erfare øyeblikket slik det «er». Dette inviterer til å skjelne mellom våre vanemessige og subjektive tolkninger av hva som skjer og hva som faktisk skjer.
2. Kunnskapsgrunnlag og mindfulness: Slottemo hevder at i akademisk utdanning formidles det « ... kunnskapstradisjoner som er utviklet over år, ja, faktisk århundrer». For henne representerer Carpe diem og mindfulness det motsatte.
Dette kan jeg si meg enig i – når det gjelder Carpe diem. Men når vi underviser i det filosofiske grunnlaget for mindfulness går vi tilbake til røttene, som ligger i buddhistisk filosofi og psykologi.
Denne kunnskapen er over 2500 år gammel, og omfatter erfaringsbasert innsikt som har vært studert i århundrer. Carpe Diem og mindfulness er således to svært forskjellige ting.
Les også: Hilde Gunn Slottemo: Carpe diem da, dere!
3. Mindfulness og nytelse: Slottemo knytter Carpe diem opp mot en maksimering av nytelse og en minimering av ubehag.
Dette synes mer knyttet til begrepet lykke, og særlig den hedonistiske forståelsen av lykke, enn mot mindfulness.
Mindfulness advarer mot å la seg drive av impulser som lyst og behag, og inviterer oss til å oppdage hvordan vi ofte drives av slike krefter og hvilken effekt de har på oss.
Heller enn å bli slaver av egne impulser muliggjør mindfulness å stå stødig i livet – i både det vonde og vanskelige og i det gode og behagelige.
4. Mindfulness og ansvar: Videre i innlegget nevner Slottemo at Carpe Diem er for de rike, og at det lett tar oppmerksomheten bort fra samfunnsutfordringer og politisk ansvar.
På samme måte som mindfulness ikke omfatter å søke nytelse er det like lite knyttet til ansvarsløshet eller mangel på samfunnsperspektiver.
Gjennom rasjonell oppmerksomhet kan mindfulness bidra til at vi oppdager ansvarsfraskrivelse, og hjelpe oss til å ta samfunnsmessige grep der det kreves.
Vi kan faktisk bli bedre til å beslutte hva som er den beste handlingen i en gitt situasjon gjennom en personlig mindful praksis.
Særlig i situasjoner hvor vi blir følelsesmessig aktivert og det er lett å handle på impuls, kan en mindful praksis minne oss på å stoppe opp, registrere følelsesaktiveringen uten å instinktivt hoppe til handling, for deretter å ta et rasjonelt valg basert på den aktuelle situasjonen og det reelle handlingsrommet.
5. Mindfulness og selvopptatthet: En vanlig fordom er at mindfulness fører til navlebeskuende selvopptatthet, som også nevnes av Slottemo.
Dette er også feil. Gjennom å være bevisst på og i kontakt med hvordan vi har det kan vi romme andre.
Å vite at vi står i en krevende situasjon gjør at vi kan legge til rette dagen slik at vi kan håndtere dette på en klok måte i stedet for å slite oss ut. Da har vi mindre behov for å kjenne etter hele tiden.
Dette gir et mentalt rom og distanse slik at vi kan romme andre heller enn å bli selvopptatte.
6. Mindfulness og fellesskap: Slottemo spør om selvopptatthet ender der, ved selvopptatthet – og at krevende tider fordrer fellesskapet hvor vi trenger hverandre.
Selvorientering gjør endring mulig, og trenger absolutt ikke stoppe ved selvorientering.
Men endring starter innenfra, og da trenger vi å stoppe opp og bli oppmerksomme på hva som faktisk skjer i oss selv. Og det er ikke lett i denne verden av konstant ytre påvirkning.
Det første skrittet mot endring er å finne ut av problemet – og da må vi sette av tid til oss selv, til å koble på kroppen og registrere tanker og følelser uten for mye distraksjon.
For endring skjer fra innsiden og ut. Og ingen kan hjelpe en person til endring som ikke ønsker å bli hjulpet. På den måten er vi nødt til å rydde i eget skap før vi kan rydde i andres.
Da får vi rom for andre, vi blir altså mindre selvopptatte gjennom vår kjennskap til eget rot.
Tiden vi er i fordrer fellesskap, som Slottemo påpeker. Og gjennom mindful praksis kan vi gjenkjenne egne ønsker, frykt og smerte også i andre.
Dette kalles (med) menneskelighet – og er noe vi trenger mer av i disse urolige tider.