forfatter
Det finnes et hierarki i hvordan vi bruker tiden vår og hvilket mediekonsum vi har.
Å fordype seg i en roman på papir er det aller gjeveste innen mediebruk.
Å bevege seg i natur uten spor av menneskelig aktivitet, som møller som sanker strøm og høyspentledninger som bringer den til oss er .., eller vent, høyspentledninger tar vi det rolig med for tiden.
Men ja, naturen er den ypperste måten å bruke tiden på.
I disse dager lar begge deler seg kombinere for den økonomiske og kulturelle klassen som har tilgang til hytte på påskefjellet.
Der kan det oppstå uro foran peisen.
For mor har en forventning om at her skal det samtales, leses høyt og spilles gamle hytte-brettspill, mens tenåringsdrogene i sofahjørnet slanger seg med fjesene konsentrert om mobilen.
Men mor bør kanskje justere håpet om hva slags kos som kan konsumeres, og se på behovene til de andre i familien.
Visst finnes det ivrige brettspillfamilier, men også familier der de som er voksne tvinger frem felleskos basert på egen nostalgi.
Mens tenåringsdrogene kan ha et sterkt behov for å være i hyppig digital kontakt med jevnaldrende i de årene de langsomt løsriver seg fra foreldrene.
La dem holde på. Du kan gå din egen fornøyde skitur.
Dokumentarfilmen «Ibelin» går så det suser på norske kinoer og folk er berørt av Mats Steen og foreldrene hans, som først etter at sønnen ble stadig mer lam og til slutt døde av en muskelsykdom, forsto at han jo faktisk hadde venner, i dataspillet «World of Warcraft».
– Vårt syn på vennskap var veldig tradisjonelt. De som bare var der digitalt, tenkte vi ikke på som venner, sa faren Robert Steen i et intervju med NRK.
Journalisten Vicky Schaubert lærte selv noe i arbeidet med artikkelen:
– Jeg skjønte at jeg ikke hadde giddet å sette meg inn i noe som er superviktig for barna mine, og likevel brukt foreldremakten til å prøve å hindre dem i å holde på med det.
Den lave statusen til digital kommunikasjon har forbauset meg i mange år. Folk er bekymret for skjermbruken og detoxer seg. De vil være til stede i øyeblikket.
Men jeg er jo til stede i øyeblikket selv om jeg flytter meg mentalt fra trikkestoppet jeg har stått på i årevis, til mobilen og det den byr på:
Å få en melding med forslag om å møtes, eller når jeg leser en kommentar på noe jeg har skrevet i sosiale medier og tenker ut et svar.
Jeg trenger ikke alltid være mentalt til stede der jeg fysisk er. Det er plenty av tid uten mobil til å kunne observere gatelegemet og mine medmennesker.
Å tenke mer enn et par minutter om gangen uten å bli avbrutt, av trikken kommer, det gjør jeg lettest når jeg går. Jeg trasker ofte i vei i gatene.
Mobilen er en tidstyv, sier folk. Men hva ville du ellers brukt den tiden til?
Det tar så lang tid å endre kulturen, og justere seg til de nye mulighetene. Når nytt kommer, reagerer mange med ensidig mistenksomhet og problematisering.
Da jeg var ung voksen var det videospillerne som var satans verk. Nå er det mer enn sosialt akseptabelt at man ser på serier på TV-skjermen i timevis.
Men når det gjelder mobilskjermen skammer flere seg over hvor mye skjermtid de har. Som om mye i seg selv er et onde, og de forsøker å gjøre bot.
Der noen ser på det at vi lar oss avbryte av det vi holder på med (la oss si arbeide med noe på pc, eller den anerkjente aktiviteten å lese i romanen) som en svakhet som bør overvinnes, tenker jeg oftest på det som en mental pause hjernen min trenger.
På samme måte som jeg kan gå og sette på en vaskemaskin midt i arbeidet. Jeg trenger små avbrudd.
Andre ganger trenger jeg hvile med mobilen.
Jeg er kokt i hodet og legger meg noen minutter på sofaen med Pokémon og Tetris, eller scroller, som ser ut til å være nederst i mediebruk-hierarkiet.
Jeg kaller det å orientere meg. Å bla gjennom sosiale medier gir meg lenker til arrangementer og nyheter som interesserer meg.
Dessuten får jeg vite hvem av mine bekjente som har fødselsdag, noe selv jeg syns er bortkastet bruk av oppmerksomheten.
Mobilen gir mulighet til å være lavterskel sosial, å kikke inn i familiegruppen for å se hva de andre i storfamilien holder på med, å spille Wordfeud med mor.
For meg er mobilen å være i kontakt med verden. Jeg får nyheter, informasjon, tilknytning, underholdning og hvile.
Jeg har knapt opplevd at gjester forlater fellesskapet stua mentalt og blir sittende med nesen i mobilen, annet enn for det som jeg ser som en berikelse, i farta å kunne google opp hvem det var som var med Ola Borten Moe på hytteturen med feil mobilbruk, eller en annen saksopplysning som bringer gull inn i samtalen.
Til hverdags når jeg ser nyheter på TV, kan jeg stanse spilleren for å google nøyaktig hvor Rafah i Gaza er.
Hadde du klart deg uten mobil og andre skjermer i tre døgn, spurte NRK Vestland for et år siden.
Svaret mitt er ja, selvsagt, men det vil jeg ikke, skjønner ikke poenget.
Jeg ser det heller ikke som en svakhet at jeg ikke innlosjerer meg i tre døgn i et kloster der det ikke er lov til å snakke.
Og så denne massive enigheten om at man ikke må ha med seg mobilen i sengen.
Av og til kan man trenge en mobil. For eksempel når man våkner klokken tre om natten og tenker på døden og andre slitsomme ting.
Tenke på døden skal man, men det er ikke nødvendig å plage seg med den når man bare venter på å få sovnet igjen.
Takk mobil, som gir distraksjon med behagelige overfladiskheter.