Så langt har NATO, USA og EU sikret ukrainernes forsvarsevne.
Etter at president Putin i februar 2022 gikk til fullskala invasjon av nabolandet, har Ukraina mottatt militær, økonomisk og sivil støtte fra Vesten.
Det har vært en felles forståelse i både Europa og USA om at Russlands folkerettsstridige angrepskrig også er et angrep på demokratiet og en demokratisk samfunnsorden.
Dersom Putins voldsstrategi gir uttelling i Ukraina, er det en utbredt frykt i nærliggende land for at den russiske krigsmaskinen vil bli satt inn også mot andre selvstendige nasjoner.
Enigheten om å stå sammen mot autokraten i Kreml har vært bred.
Den sterke fremgangen til ytre høyre-partier i Europa og et amerikansk presidentskifte senhøstes kan imidlertid endre alt.
Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj er bekymret. Med god grunn.
Da Ungarns illiberale statsminister Viktor Orban kom tilbake fra sitt USA-besøk forrige måned, var hans selvtilfredse melding til sine egne at Donald Trump ikke vil gi Ukraina et rødt øre dersom han gjeninntar Det hvite hus.
Det hadde Trump forsikret ham om.
Ifølge Orban er det der løsningen ligger. Siden det er «opplagt at Ukraina ikke kan stå på egne ben», som han likefremt uttrykte det.
«Hvis amerikanerne ikke gir våpen- og pengestøtte, sammen med europeerne, da er krigen over. Og hvis amerikanerne ikke gir penger, er Europa alene ikke i stand til å finansiere denne krigen. Og da er den over», sa han til Ungarns regjeringskontrollerte rikskringkaster.
Viktor Orban tilhører Vladimir Putins krympende vennekrets, stort sett bestående av andre autokrater, og har gjentatte ganger forsøkt å blokkere både EUs sanksjoner mot Russland og unionens økonomiske støtte til Ukraina.
Det har han ikke klart. Fordi et bredt flertall i EU har ment at det er i Europas interesse at Putin ikke lykkes med å nedkjempe Ukraina militært.
Men nå er også EUs beslutningsorganer i spill.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Etter valget til nytt Europaparlament i juni er det overveiende sannsynlig at Viktor Orban kan støtte seg til mange nye meningsfeller.
Ytre høyre er på fremmarsj over store deler av Europa, og kan bli tredje største blokk i EU-parlamentet, etter de konservative og sosialdemokratene.
I ni av Europaunionens medlemsland kan radikale høyrepartier vinne det forestående valget og bli størst. I ytterligere ni EU-land kan ytre høyre bli andre eller tredje største parti.
Flere av disse har utgangspunkt i nasjonale populistiske fenomener, og kan ikke uten videre slås i hartkorn med hverandre. Fellesnevnere er likevel synet på EU og innvandring, samt en gryende motstand mot mer Ukraina-støtte.
Noen av dem mener også at EU må blidgjøre Putin og avslutte sanksjonene mot Russland, for så å presse Ukraina til fredsforhandlinger.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Hver for seg har disse partiene begrenset politisk innflytelse i respektive hjemland. Selv ikke i Nederland, der ytre høyre-politikeren Geert Wilders i fjor høst fikk over 20 prosent av stemmene og ble valgvinner, har partiet han leder klart å komme i posisjon.
I Ungarn er situasjonen en annen. Der er Viktor Orbáns parti Fidesz enerådende, bokstavelig talt. Men det nasjonalkonservative regjeringspartiet har gjennom aktiv ensretting også ledet landet inn i isolasjon.
Italias statsminister, Giorgia Meloni, har på sin side valgt en tredje vei. Landets mest høyrevridde regjering etter Mussolini har inngått pragmatiske avtaler med EU.
Italias statsminister (1922-) og diktator (1928–43)
Den høyreradikale Meloni, som skulle bryte med Brussel og skrape euroen, er blitt en garantist for økonomisk stabilitet og finansiell ro.
Men hva skjer hvis alle ytre høyre-partiene, som forventes å innta det nye Europaparlamentet i juni, gjør felles front?
Hvis de likevel makter å samarbeide (noe de hittil ikke har klart) og danner én blokk, slik andre partier har gjort?
Dagens EU-parlament består av åtte partigrupperinger, der EPP – en sentrum-høyre-koalisjon av europeiske kristeligdemokrater, konservative og liberalkonservative – er største blokk. Nest størst er sosialdemokratene S & D.
Tredje mest tallrike gruppe er sentrumsalliansen Forny Europa, bestående av liberale og sosialliberale partier, moderate konservative og rene EU-liberalister.
Deretter følger De grønne, en mørkeblå gruppe (ECR) som også favner nasjonalkonservative EU-skeptikere, samt to egne falankser for ytre venstre og ytre høyre.
De mest høyrevridde populistpartiene har samlet seg under logoen Identitet og demokrati (ID) og består i dag av 59 EU-parlamentarikere, etter at Sannfinnene omfavnet Nato og meldte seg ut, og nederlandske FvD ble ekskludert.
Italienske Lega, franske Nasjonal Samling, tyske AfD, det østerrikske Frihetspartiet og Dansk Folkeparti er også ID-medlemmer.
Mens det post-fascistiske regjeringspartiet Italias Brødre – som befinner seg til høyre for Lega – Sverigedemokraterna, samt det polske Lov- og rettferdighetspartiet, spanske Vox og flere andre nasjonalistpartier, har søkt sammen i ECR-blokken.
Talende nok står ungarske Fidesz utenfor alle allianser.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Inntil nylig har de fleste høyrepopulistene, de nasjonalkonservative og partiene som i bunn og grunn er mot all europeisk integrering, sluttet solidarisk opp om EUs Ukraina-støtte.
Utsiktene for innflytelse har imidlertid synliggjort en uenighet som kan vanskeliggjøre et formelt blokksamarbeid.
En ting er Lega-leder Matteo Salvini og Viktor Orban, som åpent har uttrykt støtte for Putin. Lega og Putins parti, Forent Russland, inngikk et formelt samarbeid allerede i 2017.
Mer problematisk er den skjulte påvirkningen fra Kreml.
Forrige uke avslørte tsjekkisk etterretning en russisk operasjon i Praha, ifølge The Times. Via et nettsted skal høyreradikale politikere i seks EU-land ha fått penger for å mobilisere en hjemlig opinion mot mer støtte til Ukraina.
Tsjekkerne har identifisert mottagere av russiske bestikkelser i Frankrike, Tyskland, Polen, Belgia, Nederland og Ungarn.
Det tyske nyhetsmagasinet Der Spiegel skriver at det er snakk om flere hundre tusen euro, og navngir to politikere fra AfD (Alternative für Deutschland).
Les også: Tyske høyreradikale rykker frem
I Frankrike har Marine Le Pen offisielt tatt avstand fra Russlands krigføring. Men hun har ikke støttet franske resolusjoner for Ukraina. Hun har også motsatt seg å sende våpen til ukrainerne.
En lekket etterretningsrapport i fjor viste løpende kontakt mellom Kreml og Le Pens parti, Nasjonal Samling. Det er også kjent at partiet for en tid tilbake mottok mer enn 60 millioner kr i lån fra en Moskva-bank.
At EU-parlamentet tar et steg til høyre etter valget i juni har et opplagt politisk bakteppe. Trenden er tydelig.
Men alle høyrepartiene, fra de liberale til de ekstreme, har også definert seg selv inn i tre ulike partiblokker – som samarbeider like naturlig som Frp og SV, for å dra en norsk parallell.
I så måte er det et større gap mellom troppene til Marine Le Pen og Giorgia Meloni, enn mellom de konservative og sosialdemokratenes partigrupper.
For Ukraina kan det være avgjørende for landets videre eksistens.
Les også: Demokrati under angrep, i hjertet av Europa