MED ISRAEL FOR FRED
V/ JAN BENJAMIN RØDNER
Med Israel for Fred (MIFF) er en ikke-religiøs, tverrpolitisk interesseorganisasjon som fyller et stort behov i norsk samfunnsdebatt, nemlig å vise Israels side i de mange diskusjoner om landet og dets politikk.
Med 14.000 medlemmer er vi i størrelse på høyde med flere norske stortingspartier. Vi takler uenighet, men mye av motstanden vi får bygger ikke på våre standpunkter, men på feilaktige påstander om MIFF.
Vi får liten mulighet til å imøtegå beskyldninger i redaktørstyrte media, og mange av våre meningsmotstandere forsøker å overdøve og intimidere oss til stillhet. Det er likevel oppfatninger som er så virkelighetsfjerne at de ikke tåler fakta og saklig argumentasjon.
Nysgjerrige kan lett finne oss på nettet og i sosiale media, MIFF.no. Der fremgår det at vi engasjerer oss i legitimt omstridte spørsmål som det hersker stor uenighet om, også blant oss. Det er en selvfølge i et demokrati.
Det er ikke uenigheten som bekymrer oss, men tendenser i norsk debatt som ikke bare går utover sak, men som varsler problemer i bredden og mangfoldet i norsk debatt generelt.
Noen eksempler om konsekvensene: MIFF ble utsatt for kontraktsbrudd ved leie av et kinolokale i Bergen hvor vi skulle vise dokumentarfilmen «Supernova: The Music Festival Massacre» som NRK nå skal vise på et ikke nærmere angitt tidspunkt.
Vi ble i Bergen møtt med en sjofel og intimiderende motdemonstrasjon med overskriften: «Demonstrasjon mot folkemord-gruppen»! Rent bortsett fra at motdemonstrantene satte saken på hodet, var den grunnleggende antidemokratisk.
Les også: Syv hjelpearbeidere drept i Gaza – Israel bekrefter angrepet
Det er et økende problem at under dekke av ytringsfrihet forsøker antiisraelske krefter å frata venner av Israel vår grunnlovfestede ytringsfrihet. Men det slutter ikke med Israel.
Derfor er det viktig at norske medier bidrar til det som er blitt et giftig debattklima. Blant annet:
- Rom for tvil.
Forhastede konklusjoner til tross for usikkerhet, kjennelsen i Haag, antall og kategorier døde på Gaza, at Gaza i flere måneder har vært to døgn unna total sultkatastrofe.
Alle disse er alvorlige og reelle saker, og derfor fortjener de nøktern og faktabasert dekning over tid hvor usikkerheten presiseres. Pressen har eksempelvis vært veldig skeptisk til de godt dokumenterte tilfellene av seksuell vold, men konkluderer gjerne med at beskyldninger mot Israel om krigsforbrytelser og sågar folkemord er berettigede.
- Selektiv og ukritisk bruk av nyheter hvis de passer den etablerte fortellingen.
Fremstillingen av Islamsk Jihads bombing av parkeringsplassen ved al-Ahli-sykehuset er det foreløpige lavpunktet, men det finnes mange lignende eksempler.
Meldinger fra israelske myndigheter presenteres som «påstander» og «hevder», mens meldinger fra Hamas-kontrollerte organer presenteres som fakta.
Vi kan ikke huske å ha sett korreksjoner på feil, langt mindre en gjennomgang av hvor etterrettelige kildene og fakta er. I krig er det mye usikkerhet og mye ufullstendige fakta.
Derfor er det spesielt viktig at media evner å formidle usikkerheten på en måte som ikke skaper skjeve inntrykk.
- Israel i karikatur.
Karikert fremstilling av motsetningene – Israelsk debatt karakteriseres gjerne ved det enorme meningsmangfoldet og spennvidden i politiske standpunkter der.
I stedet fremstilles et bilde av det israelske samfunnet som sterkt polarisert, med ytterliggående stemmer som Daniella Weiss som typisk for den uforsonlige «høyresiden» og Gideon Levy på venstresiden som «opplyst». Dermed dannes og forsterkes et bilde av at den norske fortellingen er den rette og at israelerne trenger å opplyses.
- Oppsiktsvekkende påstander i intervjuer utfordres ikke.
Skillet mellom nøytrale eksperter og aktivister er utydelig, ikke minst fordi reportere sjeldent utfordrer påstander fra norske fagfolk som forfekter det etablerte norske narrativ om at det kun eller hovedsakelig er Israel som har skyld i både den langvarige konflikten og krigen.
De som lever av å skrive om og forske på spørsmål relatert til denne konflikten kan og bør avkreves å skille mellom deres meninger og hva som er faglig belagte perspektiver.
I stedet aksepteres ukritisk deres mening om den bare er Israel-kritisk nok.
- Lite utfyllende kontekst og historie.
For eksempel er støtte til tostatsløsning blitt som en lakmustest for fredsvilje på «israelsk» side, samtidig som det aldri settes kritisk søkelys på holdningene til dette på «palestinsk» side.
Israel har ved flere anledninger fremmet forslag til tostatsløsninger som konsekvent er blitt avslåtte av palestinske ledere fra Hajj Amin al-Husseini på 1920- til 1940-tallet, til Arafat på 70- til 2000-tallet og Abbas i vår tid.
Uviljen i den palestinske befolkningen til en tostatsløsning bestående av en jødisk og en palestinsk stat utforskes aldri, heller ikke skillet mellom det som palestinske ledere sier til vestlige på engelsk og det de sier til sine egne på arabisk.
Vi kan gjerne diskutere Israels ansvar og rolle i denne konflikten, men det blir meningsløst og stigmatiserende uten at det også rettes et kritisk søkelys på palestinsk side.
- Mantraer.
En rekke sentrale, men diskutable, påstander blir gjentatt som om de var ubestridelige premisser. Blant disse er juridisk status på okkupasjonen av Vestbredden og måten den forvaltes, og grunnlaget for at det kan kalles en okkupasjon.
Likeledes presenteres både folkerettslig status og etterlevelse av de ulike FN-resolusjonene som aldeles udiskutable.
At dette er kompliserte og omstridte forhold gir ikke pressen grunnlag for å forenkle det slik at det passer et synspunkt som er populært i enkelte kretser.
For eksempel er status på ulike forhandlingsløp også et resultat av palestinsk uvilje mot å forhandle om både midlertidige og varige løsninger.
- FNs rolle.
Bruk av FN og NGOer som sannhetsvitner. Debatten om UNRWA, for eksempel, ble presentert som en israelsk kampanje for å hindre humanitær bistand, men det var også relevante momenter, som at UNRWA bygger på en definisjon av «flyktning» som bare gjelder for palestinere, og at mye av bistanden til UNRWA blir kapret på ulikt vis av Hamas.
Israel ønsket at andre FN-organisasjoner skulle overta forsyningslinjene. Likeledes er det ikke slik at NGOer med prisverdige formål som Amnesty International og Leger uten Grenser er hevet over kritiske innvendinger mot deres politiske standpunkter og egeninteresse.
- Større sammenhenger ignoreres.
Mens norsk presse ivret etter å «forklare» Hamas’ handlinger på og etter 7. oktober, har det vært påfallende uvilje mot å sette angrepet i sammenheng med Irans strategi om å polarisere og radikalisere hele Midtøsten med Israel som fiende nummer én. Eller at Russland, Iran, Hizbollah, houthi-bevegelsen i Jemen og Hamas har sammenfallende interesser.
Konflikten i og omkring Israel har alltid vært en del av et større geopolitisk bilde, og den konteksten bør forklares mye oftere.
- Dårlig kvalitetskontroll på meningsinnlegg som støtter den rådende fortellingen.
Vi som skriver i støtte for Israels side får som regel våre innlegg refuserte, og om de aksepteres kreves det dokumentasjon for hvert faktapunkt.
Samtidig slippes ensidige innlegg med til tider nedverdigende språkdrakt inn fra meningsmotstandere, tilsynelatende uten kontroll av deres påstander.
- Demokrati i fare.
Vi er tydelige om vårt ståsted, men vi ønsker ikke at pendelen skal svinge fra å være ensidig israelfiendtlig til å bli ensidige palestinafiendtlig.
Vi ønsker å delta i en opplyst samfunnsdebatt hvor vi kan bidra til et grunnleggende demokratisk ordskifte.
Forskning viser at Norge er preget av konformitet og konsensus. Det kan være en fordel i mange sammenhenger, men blir et reelt problem når ensretting kombinert med polarisering fører til radikalisering.
Dette ser vi tydelig nå som jødiske kvinner blir utestengt fra 8. mars-tog og det blir ropt «Ingen sionister i våre gater!».
Derfor må vi rope et varsku på vegne av det norske demokratiet.