Det har gått under radaren i alt mylderet i norsk politikk. Men i regjeringens støtteparti SV er ikke stemningen fullt så rosenrød som partiets solide meningsmålinger skulle tyde på.
Da Audun Lysbakken gikk av som leder i fjor bredte mismotet seg i deler av partiet – og i stortingsgruppen.
At det ikke ble Kari Elisabeth Kaski som tok over, skal etter det jeg forstår ha vært en medvirkende årsak til at flere i rådgiverkorpset valgte å slutte i jobbene sine.
Kaski var lenge en het kandidat til ledervervet, men trakk seg et stykke ut i prosessen. En av grunnene var at hun ikke hadde den støtten hun følte hun trengte.
Dermed lå veien åpen for Kirsti Bergstø, som varmt ble applaudert inn som SV-leder på landsmøtet i mars i fjor.
I seg selv er det ikke veldig oppsiktsvekkende at folk velger å slutte når et nytt regime tar over. Men i partiet har det lenge vært en «snakkis» at såpass mange sa opp omtrent samtidig.
Les også: SV-Kaski slutter i politikken: – Kjipt å skuffe mange
Når Kaski nå gir seg på Stortinget, mister SV sin mest profilerte parlamentariker. Med henne i spissen har SV fått betydelig gjennomslag som budsjettpartner for Støre-regjeringen.
Selv hennes interne kritikere anerkjenner jobben hun gjør. Hun regnes som svært arbeidsom og kunnskapsrik – og en dyktig politisk operatør.
Likevel er det nesten ingen i partiet som er overrasket av at hun velger å tre av. Det har ligget i kortene lenge at det kom til å skje. Hun skal blitt motarbeidet i lang tid, og følt seg satt på sidelinjen i stortingsgruppen.
Til VG sier Kaski at «interne kamper i partipolitikken er det jeg har likt minst». Hun legger heller ikke skjul på at det er uenigheter mellom henne og partileder Bergstø.
For oss som har fulgt SV i mange år, er det lett skjønne Kaski når hun lett melankolsk erklærer at «for en del folk er alt et spill og maktkamp».
For når det drar seg til i dette partiet, er det ikke måte på hvor harde SV-erne kan være i klypen.
Mot sine egne.
Kaski tilhører fløyen som ofte blir betegnet som «høyre» på SV-språket. Hun har bakgrunn fra miljøbevegelsen, men har som SV-topp hatt en langt bredere politisk profil enn bare klima og miljø.
Som partiets ledende finanspolitiker har hun gått hardt til verks i debattene mot mektige og pengesterke herrer i næringslivet, nå sist mot Finansavisen-boss Trygve Hegnar.
Men der Kirsti Bergstø og hennes nærmeste allierte har en mer ideologisk – det vil si sosialistisk – tilnærming, regnes Kaski som en typisk sakspolitiker; pragmatisk og løsningsorientert.
Mens Audun Lysbakken bevisst satset på å balansere innflytelse og posisjoner mellom de ulike fløyene, bestemmer den mest venstreorienterte fløyen nå mer og mer i partiet.
Det skal også være en viss misnøye med at partilederen ikke er nok på hugget, og at hun litt for ofte følger sine ideologiske instinkter.
Selv er den avtroppende Kaski diplomatisk når hun omtaler Bergstø: «Jeg ønsker henne alt mulig hell og lykke videre.»
Det er et raust avskjedsbudskap fra en politiker som aldri helt har blitt anerkjent av sine egne, selv etter mange år nær toppen av partipyramiden.
Som en av hennes støttespillere i partiet sukker – vel vitende om at hen rører ved de ideologiske grunnsetningene som aldri helt lar seg utviske i SV: «Hun har liksom aldri vært sosialistisk nok for enkelte.»
Skjønt: Det er kanskje ikke det verste stemplet å få på seg.