Den norske offentligheten – altså det som skjer i de redigerte mediene & omegn – er i bunn og grunn nokså sivilisert.
Noen vil si kjedelig.
Sjelden hører vi folk si ting som ikke virker å være gjennomdrøftet i HR-avdelingenes fokusgrupper i god tid før utsagnet avleveres.
Talkshowene på TV er researchet og forberedt til døde, og det politiske ordskiftet er med et par flaue unntak passe takt- og respektfullt.
Og idrettsspråket, det er så livløst og flatt at det er rett før det vaporiserer i tynne luften.
Inn på scenen: En trøndersk harrytass helt uten hemninger. Nei, ikke Petter Northug (etter hvert rimelig dressert), men en viss Ole Sæter, også kjent som «løven fra Singsaker» (et strøk vanligvis preget av takt og tone), og aller mest kjent som såkalt spiss på den fallerte fotballstormakten Rosenborg.
Etter mandagens seier mot Sandefjord, og etter et mål som nesten bare Sæter er i stand til å score, overgikk hovedpersonen seg selv. For å si det svært avmålt.
På standardspørsmålet «hva tenkte du da skuddet gikk inn?», svarte Sæter så rett fra levra at selv en godt voksen kyniker som undertegnede kvapp til hjemme i godstolen.
Dette sa nemlig Sæter, og det etter å ha tenkt seg om et sekund eller halvannet:
«Det var deilig. Jeg husker ikke så mye. Jeg skal hjem, mobilen i venstrehånden, kuken i høyrehånden. Så skal jeg kose meg, det blir sent i kveld.»
Han sa hva, sa du?
Les en gang til, hvis du tør. Skjønt, en god slump VG-lesere har vel fått det med seg for lengst.
Den andpustne og oppskjørtede Sæters lykkelige, men også litt triste svar til en befippet TV 2-reporter, ble et (pute-) TV-øyeblikk for evigheten i det det ble avgitt.
Noen vil kanskje steile over inngangen til denne teksten. Vi har da vitterlig mye hyperprivat trashtalk i den norske reality-TV/influencer-infiserte offentligheten. For ikke å glemme på uredigerte plattformer.
Jo da, det har vi, og kjønnsord og -beskrivelser er knapt mangelvare i slike sfærer.
Men det er nettopp det: Det er så å si kun de mest flabbete reality-folkene som snakker slik, og de aller drøyeste påvirkerne, og det innenfor sine egne kontekster. Ikke engang humoristene går helt dit, med et solid, noen vil si nedrig, unntak av koseguttene i «Gauteshow».
Men med Ole Sæter har sportssfæren og realitysfæren blitt ett på en måte som vi iallfall ikke har sett på denne siden av Petter Northugs minst elegante, men ingenlunde umorsomme, onelinere.
Som for eksempel da den svenske kommentatoren Jonas Karlsson utbrøt: «Northug er en ulv som leker med sine konkurrenter, men her er han en gris», og Northug kontret:
«Jeg har snakket med kona hans, og han er visst en gris han også.»
Men vil vi egentlig ha mer griseprat i vår nasjonale monitor? Noen hver spør seg nok om det. Med god grunn.
Nei, vi vil jo ikke det. Men i et langstrakt land der kjønnsuttrykk i visse regioner er å regne til normalspråket, er det muligens heller ikke så mye å heve øyenbrynene over at en fotballsparker tyr til klein metaforikk i triumfens stund.
Men når selv denne skribent, herdet trønder og prinsipiell liberaler, kjente et glimt av rødme av Sæters omsvøpsfrie beskrivelse av sitt kommende seiersritual, så må det bety at vi nesten bevitnet noe kulturoverskridende da setningen falt.
Les også: Sæter fikk tyn av kapteinen etter obskønt utspill på direkten
Selv den evig sitatjagende TV 2-reporteren skjønte at en grense var krysset, og påtalte Sæters oppførsel ved å minne om at også barn ser på kanalens fotballsendinger.
Et merkelig paradoks oppsto: TV 2s mann, som selvsagt vet at Sæter er idretts-Norges desidert løseste kanon, ble nærmest overmannet av en Sæter som overoppfylte kravet om saftige salver til folket.
(TV 2: «Si noe drøyt da, Ole.»
Ole: «Hold my beer.»)
En av de aller morsomste episodene i legendariske «Seinfeld», handlet om Sæters foretrukne feiringsritual, dog uten at den, aktiviteten, ble nevnt med navnet kjent fra Bibelen. «The Contest», som episoden heter, er en virtuos oppvisning av historiefortellingsdevisen «show, don’t tell».
Ole Sæter på sin side behersker så visst ikke antydningens kunst, og det kan vi jo okke oss over, og erklære tidens forfall og kulturens nullpunkt, og det vanlige.
Men det var mange av oss som lo. Og som fortsatt ler, om enn en smule beskjemmet.
HR-avdelingen på Lerkendal, derimot, er kanskje noe mindre lystigere innstilt til løvens lugubre løyer.