Simen Velle er bare 23 år, men har allerede satt et tydelig fotavtrykk i norsk politikk. Den munnrappe lederen i Fremskrittspartiets Ungdom er blitt kjendis, særlig blant ungdom som ellers ikke bryr seg stort om politikk.
Han har åpenbart teft for hva som rører seg blant ungdommen, og ikke minst blant unge menn. «Gamlispartiet» Frp fikk nesten 20 prosent av stemmene i fjorårets skolevalg.
Nå vil han enda mer opp og frem. Målet er stortingsplass i Frps problemfylke Oslo.
Da er det viktig å tenke strategisk, og det er det ingenting galt med. For livet i toppolitikken er et bikkjeslagsmål der alt som kan brukes mot deg, vil bli brukt mot deg.
Ikke minst i bitre nominasjonsprosesser innad i partiene.
Å legge kortene på bordet og ta belastningen med det, kan fort vise seg å være smartere enn å håpe – med hjertet i halsen – at ingen finner ut av hvilken dårlig hånd du sitter med.
Flere politikere burde nok ha lagt seg på samme linje.
I 2018 ble Simen Velle og et par kamerater tatt for oppbevaring av ca. 100 gram hasj. De tilsto, og Velle ble dømt til 30 dagers betinget fengsel. Hasjen skal ha vært til eget bruk.
Omfanget er ikke lite. Ett gram hasj tilsvarer ca. tre til fem brukerdoser, skal vi tro informasjons- og veiledningstjenesten RUSinfo.
Saken er med andre ord ingen bagatell.
Dette var dessuten andre gang han havnet i politiets søkelys. Første gang var på en fest der politiet dukket opp. Velle hadde ett gram cannabis og 0,2 gram kokain på seg. Det endte med et forelegg.
Hør VG-podkasten Giæver og gjengen!
Mens kokain ifølge Velle var et unntak («prøvd det to ganger i mitt liv»), var cannabis noe som preget livet hans i to år. To tunge år.
At en (daværende) 17-åring på Østlandet eksperimenterer med ulovlige substanser er dessverre relativt vanlig i vår tid. Å bli hanket inn av politiet, attpåtil to ganger, er mer sjeldent.
En betinget dom er ekstraordinært.
Mange av oss har gjort dumme ting i ungdomstiden. Som det gjør vondt å tenke på i ettertid. Skamfulle og traumatiske opplevelser som aldri blir borte, og som om og om igjen kan ta bolig i tankene, brått og uventet.
Simen Velles ungdommelige overtramp er åpenbart noe som har plaget ham lenge. «En skikkelig tung bør», sier han selv.
Han har tidligere fortalt om hvordan hans eget liv ble dypt preget av at faren fikk diagnosen Huntingtons sykdom – som fører til tidlig og uhelbredelig demens. Sykdommen er arvelig.
Faren fikk påvist Huntingtons ikke lenge etter at han og Velles mor ble skilt. Den da 16 år gamle Asker-gutten hevder at han mistet grepet om tilværelsen.
Cannabisrøykingen ble både en virkelighetsflukt og en metode for å få sove. «Selvmedisinering», kaller han det nå.
Og det må vi tro ham på.
Velle fikk etter hvert hjelp for å livet på rett kjøl, og har etter eget utsagn holdt seg rusfri siden.
Også de av oss som velger å gå inn i politikken har lov til å trå feil her i livet. Og det uavhengig om det ligger en vond historie bak, som i Simen Velles tilfelle.
Men det at politiker-kometen kom seg ut av den mørke spiralen og har klart å få en fremskutt rolle i en stor ungdomsorganisasjon, kan være en historie til inspirasjon for unge folk som sliter i livet.
Historien griper også inn i den svært betente rusdebatten. Som FpU-leder tilhører Velle den rusliberale fløyen i et svært splittet Frp.
Det at Velle fikk – og etter det jeg forstår fortsatt får – hjelp for å komme seg på beina igjen, viser at kjernen i en mer liberal ruspolitikk – hjelp foran straff – utvilsomt har noe for seg.
Samtidig vil de mer restriktive med en viss rett kunne hevde at straff også kan ha hatt en retningsgivende effekt på den unge lovovertrederen.
Uansett er neppe siste ord sagt i den etter hvert populære sagaen om Simen Velle. Han er et politisk talent utenom det vanlige.
Med en lovende karriere som ikke bør legges i grus som følge av dumskap i tenårene.