skribent og forfatter
Folk er trøtte av Tinder. Folk er klare for å oppsøke virkeligheten. Men virkeligheten spiller ikke på lag. Virkeligheten saboterer det tilfeldige, romantiske møtet.
Derfor er det på tide med en hyllest til en sosial arena som nesten ikke finnes lenger: den stappfulle baren.
Jeg kan skjønne at de mest attraktive alfa-hannene ikke gidder å henge på bar, siden de kan plukke fra sin lange venteliste av matcher. Men det betyr at resten av gutta har bedre muligheter på byen.
For hvis 80 prosent av damene på appene henger etter ti prosent av mennene, er det mange som etter hvert innser at de ikke får alfa-napp, og må ty til analoge virkemidler, det vil si kafé, bar og nattklubb – eventuelt salsakurs.
Problemet er at de fleste barer ikke egner seg for å komme i kontakt med fremmede. De er designet feil, og de har for få gjester. Barene må fylles til man oppnår kritisk masse, det vil si at folk må stå. Hvis ikke, er det like greit å henge på Tinder.
Vi nordmenn har en høy terskel for å snakke med fremmede. Du vandrer omkring i mylderet på campus, men kan likevel føle deg ensom. På jobben er du gjerne låst i en liten gjeng med kolleger. På bussen kommer du sjelden i snakk. Og på kaffebar har du ikke lyst til å være han rare som begynner å prate med folk.
Derfor har vi funnet opp baren (og alkoholen). Men barene må møbleres slik at folk kan komme i kontakt.
Hvis du er singel og drar på byen i dag, blir du gjerne sittende ved et bord med dine venner, og alle later som om de har null interesse av å komme i snakk med ukjente. Man har bare kommet for de dyre drinkene, liksom.
Etter et par enheter begynner du å kikke deg forsiktig omkring i lokalet. Finnes det håp? En ørliten mulighet for flørt?
Nope. Du kan få et nysgjerrig blikk, men dessverre sitter han eller hun to bord unna og drukner sine lengsler i kveldens femte Negroni.
Så nær, men likevel så fjern.
Hvorfor er det slik? Jeg anklager Tinder og de andre appene.
Sjekkingen har flyttet online. Man går ikke ut for å møte fremmede. Man går ut for å treffe den man har chattet varm på Tinder, og da er det helt greit å sitte ved et stille bord i en bar som er halvfull på en fredagskveld.
Eller man er ute med en vennegjeng, der halvparten har fri fra barn eller kjæreste. Da snur man i døren hvis alle bordene er opptatt. Man orker ikke å stå. De single i gjengen må føye seg. Antallet gjester når aldri kritisk masse.
Dessuten: etter covid er mitt inntrykk at en del barer har valgt å beholde bordservering. Og når det er fullt ved bordene, slipper man ikke inn flere.
Trivselsvaktene får i oppgave å spre mistrivsel både utenfor lokalet og inne blant gjestene som sitter på hver sin øy og lengter.
Jeg synes synd på unge voksne som må lete etter sex og kjærlighet under disse forholdene. Ikke rart de søker tilflukt i appene, som i sin tur gjør barene enda mer statiske.
Hva er løsningen? Alle barer burde se ut slik de gjør i amerikanske serier om leger og advokater som tar seg en drink etter jobb: En lang bar med krakker, og resten av lokalet fylt med ståbord og ståkrakker, pluss en hylle langs veggen til å sette glasset på.
Slike barer har mulighet til å nå kritisk masse, særlig hvis dørvakter og brannforskrifter spiller på lag med den menneskelige natur og slipper inn såpass mange at du kan dulte borti en skulder og komme i prat.
En bar funker annerledes enn Tinder. I en bar kan ikke 80 prosent av damene sikte seg inn på et fåtall menn. Kvinnene vil fort innse hvor latterlig det ser ut hvis alle flokker seg rundt en alfa-hunk.
Og, som nevnt, herr Alfa på date. Han gjør sitt beste for å korte ned ventelistene.
Dermed får alle bedre kjangs. Er ikke dette å foretrekke fremfor algoritmen? Folk får sjansen til å vise at de har en personlighet. Jeg utroper herved «virkeligheten» til soleklar vinner. Tinder kan ta seg en bolle.
Kanskje har vi for mange utesteder. I så fall har jeg en oppfordring til eierne: Hvis du eier to barer som aldri blir fulle, og knapt er lønnsomme, selg den ene og skap et sted som får rykte på seg for å være stinn brakke fra klokken ti på en fredag.
Da jeg var 30 rundt årtusenskiftet, var barene fulle, og nettdating var tabu, en nødhavn for tapere som ikke fikk napp på fest eller på byen.
I likhet med mine venner, tenkte med gru på om jeg en dag måtte bli medlem av Sukker for å finne meg dame. I dag er det snarere «virkeligheten» som er tabu.
Men du kan gjøre noe med det. Hvis du ikke får matcher, hvis du har gått deg fast i en hengemyr av kleine dater, hvis du er blitt ghostet i hue og ræva – ja, da er det tide å fylle opp byens barer. Da kan du dulte borti noen, og gjøre et godt førsteinntrykk.
I stedet for å betale 75 kroner for en halvtimes boost på Tinder, kan du booste selvtilliten ved å flørte ansikt til ansikt. Og kanskje har du sjarm nok til at hun eller han blir stående. Dette er en ferdighet som kan trenes opp.
Prøv og feil, og prøv igjen. Bryt isen, men ikke vær innpåsliten. Ikke drikk for mye, hvis du er typen som blir slørete og mister sjarmen i fylla.
Lykke til i mylderet!