fransk-norsk jurist og forfatter
«Skam deg!»
Det er overraskende mange ord og uttrykk i bokmål som handler om skam. Skamløs, å bli skamfull, bringe skam over noen, leve i skam, gjøre noe for skams skyld, det er både synd og skam, bite hodet av all skam, skamme seg over noe.
Til og med boligmarkedet har sine «skambud»!
Jeg tror nordmenn føler mer skam enn andre folk. Den populære norske TV-serien om tenåringer fikk navnet «Skam». Gjett hva en film om franske tenåringer ble kalt på 90-tallet? «La haine» – «hatet».
Skam er en sentral følelse i det norske samfunnet. I andre land, som mitt fødeland Frankrike, blir folk sinte i stedet.
Hvis du for eksempel er en aleneforsørger som sliter med å betale regningen for barnets sommerleir.
I Frankrike skal man bli sint – på kommunen som burde tilby dette gratis, på regjeringen som ikke prioriterer barnefamilier og på arbeidsgiveren som ikke gir sine ansatte høyere lønn.
En nordmann velger heller å skamme seg, tar opp ekstra lån på kredittkortet og spiser mindre i skuffelse for å klare det.
Men det å bli sint er en forsvarsmekanisme som gjør at skammen ikke spiser deg opp innenfra.
Men skam er ikke bare noe man selv føler. Andre mennesker pådytter deg skam også. Før jeg kom til Norge, trodde jeg at de eneste som blir fortalt at de bør skamme seg er barn. Men her i Norge driver voksne mennesker på samme måte – mot hverandre, i dagslys!
Jeg har kjent på skam i mitt liv, selvfølgelig, men mest da jeg var barn. Jeg er oppvokst i Frankrike på 80-tallet, hvor det å spørre barn om følelsene deres var en uting.
Som fireåring stjal jeg en liten godteripose i en butikk. Mine foreldre svarte alltid nei når jeg ville ha godteri, så jeg tok saken i egne hender.
Kassadamen så meg, og sa ifra til moren min. «Min datter er ingen tyv», svarte min mor. Jo da. Jeg måtte gi godteriet tilbake, og skammen ble igjen i meg.
Som 12-åring følte jeg skam over kroppen min, over alle de tingene «alle andre» hadde. Utenlandske ferier og dyre ting mine foreldre ikke ga oss.
Senere, da jeg var på ungdomsskolen, distribuerte lærerne eksamensoppgavene fra best til dårligst karakter. Jeg husker denne skammen jeg følte når mitt navn ikke ble ropt opp først.
Da var det bare å lukke øynene og håpe at navnet mitt skulle komme snart. Lærerne ville motivere oss gjennom skam og ydmykelse.
I Norge gir vi ikke barn skamfølelse! Kan du kanskje tenke deg.
Og jo – det er riktig at barn ikke blir påført skam om de får dårlige karakterer. Men skam er et verktøy som voksne bruker for å få barna til å være mest mulig konforme og ikke skille seg ut.
Spesielt i Norge.
Det er fordi det å skille seg ut ikke er bra i dette landet. Barn lærer fra tidlig alder å følge de to millioner uskrevne og sosiale reglene i dette samfunnet.
De lærer om følelser som småbarn, at de kan bli sinte og lei seg. Men skam er ikke en av disse følelsene, så vidt jeg vet. Skam er overalt, som noe diffust.
Jeg mener barn og voksne bør lære seg å identifisere denne følelsen, og vurdere om det egentlig er riktig å føle skam – der og da.
Skammens rolle i barneoppdragelsen er ikke lett for utlendinger å forstå. Jeg har mange ganger hørt barnehagelærere si til barnet mitt at «han ikke må skille seg ut».
Akkurat det høres ikke spesielt farlig ut for franskmenn eller amerikanere. Vi kommer fra samfunn der målet nemlig er å skille seg ut. Vi vil at barna skal bli ekstraordinære, smarte, kunstneriske, kreative sjeler som blir til oppfinnere og visjonærer.
Hvem har egentlig lyst til å bli som alle andre? Her i Norge må du ha de samme klærne, matpakken, ferien, trampolinen og husfargen. Pass inn! Eller skam deg.
Man kan se på skam som noe positivt. Det er et verktøy for sosial kontroll som sørger for at folk ikke gjør for mye ulovlig, og det sikrer oss et passe fredelig samfunn.
Det som blir vanskelig å håndtere for folk, er å se situasjoner der skammen blir tyngre å bære enn selve feilen de har gjort. Det handler om proporsjoner.
Er det å male huset rosa når de andre er gule så farlig, egentlig? Skal man bli utstøtt for noe så ufarlig?
Eller for å ta et aktuelt og mer offentlig eksempel, så er FpU-leder Simen Velles sak interessant. Han ble dømt for oppbevaring av cannabis, og den norske rettsstaten er er ferdig med saken.
Men samfunnet er tydeligvis ikke ferdig med saken. Må han egentlig skamme seg resten av livet? Dette er så typisk norsk.
Jeg antar at det er få andre land hvor ærlighet er så viktig, og der hele samfunnet uttrykker en mening om hvor mye skam du må lære deg å leve med.
Men dette blir komplisert. Fordi en mann som Trond Giske, bør kanskje leve med litt skam og holde seg unna politiske verv? Se der, nå er jeg blitt såpass norsk at jeg påfører andre voksne skam!
Men hvorfor er det så mye skam i det norske samfunnet?
Det handler vel om en blanding av en streng religiøs moral, og altfor mye jantelov. Jeg er kjempepositiv til et samfunn der alle skal ha de samme mulighetene her i livet, men jeg tviler på at skam er et godt verktøy for å oppnå det.
Jeg ønsker meg mer bevissthet rundt skam. Hvor mange ganger har du skammet deg i år?