Det ser vi tydelig nå. En hel verden roper etter en slutt på krigen i Gaza. Men Israel avviser en varig våpenhvile. Israelerne vil sikre seg at Hamas aldri mer kan ta seg inn i landet og massakrere, voldta og lemleste uskyldige mennesker. I høyden kan Israel bli med på en kortvarig våpenhvile - for å få ut gislene.
Israelerne står samlet bak krigen. Men israelerne er enda mer splittet i synet på sine ledere enn de var før terrorangrepet 7.oktober i fjor. Motstanden mot statsminister Benjamin Netanyahu er massiv. I helgen var det omfattende demonstrasjoner i Tel Aviv, Jerusalem og andre israelske byer, med krav om at Netanyahu må gå av.
Nådeløs kritikk
To tidligere statsministre, Ehud Barak og Ehud Ohmert, går begge åpent og ut krever nyvalg. De er nådeløse i sin kritikk av Netanyahu. Det er høyst uvanlig med slik kritikk mot den øverste lederen i et land i krig. Det forteller mye om situasjonen, slik mange israelere ser den.
Netanyahus fremste utfordrer og mest sannsynlige etterfølger som statsminister, Benny Gantz, er del av krigskabinettet. Det er grunn til å tro at den tidligere generalen ville gått til krig mot Hamas på samme måte som Netanyahu gjorde rett etter terrorangrepet.
Men Gantz hadde antagelig håndtert både selve krigen, og forholdet til omverden, annerledes. Klokere, mer lydhør. Særlig overfor USA, og president Joe Bidens oppfordringer om å ta mer hensyn til menneskeliv i Gaza. Og ikke minst - med en klarere plan. Både for selve krigen, og for det som kommer etterpå.
Netanyahu ser ikke ut til å ha noen av delene. Ingen plan for krigen. Og ingen plan for dagen etterpå. Og han kan være i ferd med å ødelegge forholdet til Israels viktigste allierte og venn, USA.
«From the river to the sea»
Netanyahu er en katastrofe. Men flere av statsrådene i regjeringen hans er enda verre. De mest ytterliggående, Bezalel Smotrich og Itamar Ben Gvir, ønsker et Israel som går fra Jordanelven til Middelhavet, inkludert Gaza og Vestbredden. Altså uten en egen palestinsk stat, og uten noen områder der palestinerne kan leve sine liv, i trygghet.
Sentrale statsråder i Netanyahus regjering vil altså ha Israel “From the river to the sea” - hele området for seg selv. På samme måte som Hamas og deres støttespillere vil ha Palestina i hele området, uten Israel.
Det er stor uenighet, både blant israelske politikere og blant israelere flest, om hvordan forholdet til palestinerne skal være i fremtiden. Også om hvorvidt en fremtidig tostatsløsning skal være et langsiktig mål. Men det store flertallet av israelere mener at Smotrich og Ben Gvirs ønske om et stor-Israel er ekstremt og helt uakseptabelt.
Smotrich og Ben Gvir står i veien for enhver mulig løsning på konflikten. Og de fortsetter å støtte voldelige bosettere på Vestbredden, som okkuperer palestinsk land, og terroriserer palestinere. Disse statsrådene er farlige, både for Israel og Palestina.
Mot alle odds
Det er ulike meninger, også her hjemme, om selve opprettelsen av staten Israel. Men nå er Israel der, som en selvstendig stat, anerkjent av FN og av et flertall av verdens andre stater.
Det er stor forskjell på å mene at opprettelsen av Israel i 1948 var feil, og å mene at dagens Israel ikke har rett til å eksistere. Mange i den offentlige debatten har gått seg vill i disse viktige spørsmålene.
Israel har kjempet for sin overlevelse fra første dag. Omgitt av fiender som har ønsket å fjerne Israel fra kartet. Naboer som med ujevne mellomrom har gått til krig, med mål om å utslette Israel. Israel har vunnet - hver gang. Ofte mot alle odds.
Den drøyt 75 år gamle staten er et teknologisk og økonomisk unntak i denne delen av verden. Mens mange av de arabiske landene har sakket bak resten av verden i sin utvikling, har Israel på mange områder ligget i front.
Israel har vært verdensledende i nyoppstartede teknologibedrifter. Sett opp mot folketall, har Israel flere oppfinnelser og flere publiserte forskningsartikler og medisinske nyvinninger enn de fleste andre land i verden.
Egne islamister
Flere arabiske stater har innsett at de vil være tjent med et nærmere forhold til Israel som Midtøstens økonomiske og teknologiske motor. De har også en sammenfallende interesse i å bygge en front mot deres felles fiende, Iran. Derfor har vi gjennom de siste årene sett en tilnærming mellom Israel og flere arabiske stater.
Dette tok slutt med Hamas-angrepet på Israel 7.oktober og den påfølgende krigen i Gaza. Men mye kan tyde på at Saudi-Arabia vil ta opp igjen forhandlingene om en normalisering med Israel når denne krigen en dag er over.
Både Saudi-Arabia og andre arabiske stater har problemer med sine egne militante islamister. Selv om arabiske ledere ikke sier det høyt, er de tjent med at Israel lykkes i å svekke Hamas. De ønsker ikke at et seirende Hamas skal inspirere deres egne islamister.
Handler om statens fremtid
Israel møter massiv fordømmelse i hele verden for sin krigføring i Gaza. Med god grunn. Men det må være mulig å samtidig forstå frykten og fortvilelsen blant israelerne etter det de har vært gjennom. Og å se hva Hamas utsetter sin egen befolkning for - hver eneste dag.
Vi kan heller ikke se bort fra Holocaust i møte med dagens Israel. Jødene vet at de som ønsker å utslette dem, faktisk kan komme til å gjøre det. Det er derfor de gjør det de kan for å skape trygghet for sine egne. Og om nødvendig gi blaffen i en verden som ikke forstår dem.
For mange jøder handler det om statens fremtid. Om hvorvidt Israel skal overleve som en jødisk stat, som et siste fristed for verdens jøder.
Jødene lever tungt med sin historie. Det er gammel kunnskap i denne delen av verden, at den som ikke er sterkest, risikerer å miste alt.
