finne, feminist og forfatter
De er snart her igjen – alltid like overraskende og ubeleilig. Barnehagen er stengt. Skolen er stengt. De ansatte planlegger.
Eller «planlegger».
Så vidt jeg vet, finnes det ingen forskning som viser at planleggingsdager er avgjørende for kvaliteten i barnehagen eller skolen.
Planleggingsdager er egentlig ledernes og mellomledernes egne dager. Det er da de kan komme ut av kontoret og legge frem meningsløst pludder om kommunens eller fylkeskommunens satsingsområder.
Det er stas for dem, og betraktelig mindre stas for alle andre.
Lærere er som regel lærere fordi de foretrekker å være i klasserommet og undervise. Noen få bli rektorer og vararektorer fordi de liker møter og vedtak bedre enn undervisning og elever.
Samme i barnehagen. Barnehagestyrere synes trolig at det å administrere er gøyere enn småtasser. Det er fint – vi trenger jo slike folk også. Men trenger vi virkelig planleggingsdager?
Jeg har bodd i flere land, men fenomenet planleggingsdager har jeg erfart bare i Norge. I andre land klarer man tydeligvis fint å planlegge uten å stenge hele virksomheten.
Jeg kjenner ikke mange lærere som synes at planleggingsdager er viktige eller nyttige. Jeg har heller ikke møtt de foreldrene som synes at det passer så fint med barnehagens planleggingsdag akkurat nå.
Tvert imot.
Planleggingsdagene kommer stadig som julekvelden på kjerringa. De er alltid hverdager når folk skulle vært i arbeid og gjort det de egentlig skal og får betalt for.
Det er lite man får gjort med en treåring i fanget – og ikke bare i fanget, men overalt.
Når det er planleggingsdager på skolen, kommer det gjerne en pedagog fra høyskolen for å forelese om et eller annet fjernt, men moteriktig.
Akkurat nå kalles det hippe budskapet for «fellesskapende didaktikk». Pedagogen er leid inn fra lærerutdanningen eller, ja – fra seksjonen for generell pedagogikk. Det er der folk studerer pedagogikk og blir ingenting – utover pedagoger på høyskolene.
Man får anta at disse folkene var i klasserommet sist da de selv var elever. Likevel kommer de med hele den selvtilliten en mastergrad i pedagogikk og et par tiår på høyskolen gir. Og så står de på podiet og forteller hvordan lærere skal gjøre jobben sin.
Problemet med planleggingsdager er at de stjeler verdifull arbeidstid – fra lærere, barnehagelærere og ikke minst fra foreldre. Det er selvsagt ikke de innleide pedagogenes skyld eller rektorenes eller barnehagestyrernes feil.
De sistnevnte bare prøver å fylle opp all den tiden de sikkert er pålagt å planlegge. De innleide pedagogene takker ja fordi de blir ekstra betalt – og fordi de kanskje får en anledning til å snakke om det de pusler med.
Det er sjelden vellykket. Jeg har vært borti foredragsholdere som ikke vet hva en utviklingssamtale er. Det er ikke nødvendigvis allmennkunnskap, men det er tross alt litt grunnleggende når man jobber med utdanning.
I tilfelle du ikke visste: Det er den samtalen kontaktlæreren har to ganger i året med eleven og foreldrene. Slike samtaler har de trolig neppe i pedagogikk-seksjonen på høyskolen.
Der fjoller de heller rundt med begrep som dannelse og medborgerskap.
Det er en grunn til å stille spørsmålet om det er et reelt behov for å planlegge i skoleverket og i barnehagen – og om det reelle behovet virkelig er så mye som fem, seks dager i året.
Det er faktisk ingen andre institusjoner eller bedrifter som stenger virksomheten sin i en hel uke for å planlegge det de skal gjøre. Både offentlige instanser og private firmaer greier, utrolig nok, å planlegge innen den arbeidstiden de har.
Hvorfor er det ikke mulig i oppvekst- og utdanningssektoren? Hva med sykehjemmene – hvordan greier de å ta hånd om pasientene uten planleggingsdager?
Og tenk om VG hadde stengt virksomheten sin i en hel uke. Fem dager uten nyheter? Folk hadde muligens overlevd en uke uten VG, men tenk om Aftenposten, NTB og Minerva hadde gjort det samme?
Hvordan greier mediehusene i det hele tatt å lage innhold døgnet rundt uten å stenge sjappa i fem dager? Når planlegger de da? Og hvorfor greier ikke skolene og barnehagene det samme?
Hør igjen intervjuet med Sanna Sarromaa i VG-podkasten Giæver & gjengen (NB! fra februar 2022).
Snart er det planleggingsdag i barnehagen igjen. Det er så beleilig og typisk en inneklemt dag mellom himmelsprett og helg. Problemet er at jeg – og mange andre – må på jobb den dagen.
I den siste tiden har vi debattert synkende fruktbarhetstall. Det er nok ingen som lar være å lage et barn på grunn av de fem, seks planleggingsdagene, men de bidrar i hvert fall ikke positivt.
Forfatteren Helle Cecilie Palmer skrev nylig om hvordan Norge de siste tiårene har innført en rekke reformer med hensikt å gjøre det lettere å kombinere barn og arbeid.
Vi har en fet foreldrepermisjon, full barnehagedekning, makspris i barnehage og gratis kjernetid i SFO. Disse reformene harmonerer dårlig med de tvungne fridagene som skyldes oppvekst- og utdanningssektorens planlegging.
Vi er mange som ikke har besteforeldre eller annen familie som kan stille opp. Vi tar permisjon uten lønn eller bruker dyrebare feriedager for å dekke over noe et samfunn opptatt av arbeidslinjen egentlig burde sørge for – nemlig, muligheten til å dra på jobb på en vanlig hverdag.
Som lærer lurte jeg ofte på hvilken forskning eller hva slags data man hadde for å kunne fastslå at planleggingsdager i det hele tatt var avgjørende for kvaliteten i det vi drev med.
Jeg tror ikke noen av høyskolepedagogene har forsket på det. Det er åpenbart et kunnskapshull her.
Og hvor mye koster planleggingsdager i et samfunnsperspektiv? Ja, Norge har sikkert råd til det, for Norge har råd til det meste (også til det som ikke har noen effekt).
Men det er sannelig ganske mye produktivitet som faller når arbeidstakere er hjemme med friske barn på helt vanlige hverdager.
Så kan vi ikke bare jobbe i stedet?