De fleste av oss vet ikke hvem vi ville vært midt i et terrorangrep. Ville vi gjemt oss? Ville vi frosset, blitt stående i kaoset? Eller ville vi kjempet - gått løs på terroristen, tatt fra ham våpnene og reddet liv?
Noen av dem vi har hørt i retten, har svaret på hva de ville ha gjort. De har bevist det, både for seg selv og for omverden. For de var der - under det islamistiske terrorangrepet som hadde Pride-feiringen og Norges skeive som mål.
Heltene fra natt til 25.juni 2022 frøs ikke. De flyktet ikke. Tvert om. De grep inn, forfulgte terroristen og nedkjempet ham.
Løsnet grepene
Det gikk fort - i en kaotisk og uoversiktlig situasjon. I løpet av sekunder tok de valget.
Bjarne Roar Finsrud (40) løp etter Zaniar Matapour, sklitaklet ham og fravristet ham automatvåpenet. Han hadde analysert situasjonen, og antok at terroristen skulle til å lade på nytt. Det ble Finsruds mulighet til å stanse ham.
En annen tok tak i pistolen etter at terroristen var nedkjempet, slik at den ikke kunne gå av, eller bli rettet mot noen mennesker. Flere holdt Matapour nede til politiet kom.
Ingrid Gystøl Rasten (42) kom til og fikk løsnet noen av de strammeste grepene rundt halsen hans:
– Jeg tenker: Nå blir han kvalt. Det må ikke skje. Han må stå til rette for det han har gjort - og de andre her må ikke få ansvaret for å ha tatt livet av ham.
Hun sørget for å gi ham frie luftveier. I retten, direkte henvendt til Matapour selv, sa hun:
– Jeg gjorde ikke dette for å redde deg. Jeg gjorde det for å redde de andre.
Matapour sitter uberørt, som før. Et viktig moment i rettssaken er om han var tilregnelig da han gikk til angrep.
Blikkontakt hele tiden
Rasten, som er utdannet sosionom med spesialistutdanning innen psykiatri, har vært i kontakt med mange mennesker med psykoser gjennom sitt yrkesliv. Hun fortalte retten hvordan hun opplevde Matapour den natten, umiddelbart etter at han hadde drept to mennesker og skutt flere andre.
Rasten satt lenge, kanskje i flere minutter, med hodet til Matapour mellom bena sine. De hadde direkte øyekontakt. Hun så ingen hektiske bevegelser. Han var rolig, sa ingenting.
– Min erfaring er at folk med psykoser ikke er rolige. Han ga blikkontakt hele tiden. Blikket var klart, sa hun.
Hun beskriver også blikket hans som hardt.
– Jeg opplevde ham som en mann som vet akkurat hva han har gjort, sier hun.
Rasten og de andre heltene fra terrornatten for snart to år siden har betalt en høy pris.
Det er ikke som på film. Helten utfører ikke sin redningsdåd, rister det hele av seg og går videre i livet. Tvert om. For de aller fleste av dem som bidro til å stanse Matapour den skjebnesvangre natten, har det som skjedde hatt store kostnader.
Får aldri vite hvor mange
De forteller om mareritt, søvnproblemer, konsentrasjonsvansker, frykt for store menneskemengder. Sosial angst. Selve tryggheten i livet er borte. Mange av dem er ikke lenger i full jobb.
De reddet liv. Hvor mange, får vi aldri vite. Men de som evaluerte hendelsen i ettertid, sa at dette kunne ha blitt et av de dødeligste terrorangrepene i Europa i nyere tid.
Hvert tapte liv er en tragedie. Men det kunne blitt mange, mange flere, uten innsatsen til dem vi har hørt i retten i dag.
Heltene fra rettssal 250 har betalt en høy pris. Vi andre skylder dem mye.
