– Større åpenhet vil gjøre det lettere for de med akutte selvmordstanker å søke hjelp, sier han.
VG publiserte søndag historien om Marin Siem, som tok livet sitt etter å ha slitt med alvorlig psykisk lidelse i over 15 år.
Søsteren Wilde visste om Marins plan, men hadde kommet til en aksept for hennes ønske.
– Selvmord har bestandig vært tabubelagt i Norge. Vi mener at disse tabuene og den ekstreme skyldfølelsen som familiene ofte opplever, har ført til en taushet som gjør at vi ikke får til en samtale om dette i Norge, sier Petter Eide, som er styreleder i LEVE (Landsforeningen for etterlatte ved selvmord).
– Nå må vi tørre å snakke om selvmord.
– Så vidt jeg har registrert, er det ingen politiske partier som omtaler dette i sitt partiprogram. Det er et ikke-tema. Selv om det er fire ganger så mange som dør av selvmord som i trafikken, kaster man penger etter veisikringer, mens svært lite bevilges til forebygging av selvmord.
Lettere å bearbeide
– Vi må bli kvitt skammen og skyldfølelsen, slik at de etterlatte kan snakke åpent om selvmord og få en bedre sorgprosess, sier Eide.
Etterlatte etter selvmord har selv en forhøyet risiko for selvmord.
Eide mistet selv faren sin til selvmord, og er sikker på at større åpenhet i offentligheten ville gjort det lettere for ham å bearbeide sorgen.
– Større åpenhet vil også gjøre det lettere for de med akutte selvmordstanker å søke hjelp, sier han.
Eide mener selvmord nesten er fraværende i den offentlige debatten – med noen unntak, som Maud Angelica Behn etter faren Ari Behns selvmord.
– Nå må vi bryte med de mange hundre årene med skyld og skam, sier Petter Eide.
Mener taushet er farlig
Psykolog Katrine Relander mener det er riktig at Marins historie fortelles.
– Jeg synes det er langt farligere ikke å snakke om selvmord enn å gjøre det, sier Relander.
Hun har vært Wilde Siems terapeut siden 2017 og kjenner derfor denne historien svært godt.
– Mennesker med selvmordstanker trenger å snakke med noen som er rasjonelle og omsorgsfulle, og det klarer vi ikke å være hvis vi er redde for dette temaet, sier Relander.
– Hvis vi møter noen med frykt, kan vi bli unnvikende, noe som forsterker isolasjonen disse menneskene føler.
Hun mener vi må skape en kultur der vi kan snakke om selvmord på en saklig og trygg måte i hele samfunnet.
– Vi kan ikke legge dette bare på helsevesenet, for halvparten av selvmord skjer utenfor psykisk helsevern, så dette er et aktuelt tema for hele befolkningen, ser hun.
– Det gjelder mennesker vi har rundt oss. Vi kan lære oss å gjenkjenne tegnene og hjelpe dem.
– Noen frykter at Marins historie er for farlig til å fortelles?
– Det er farligere å la være å snakke om selvmord. Frykten for smittefaren – i media og ellers i samfunnet – kan bidra til å opprettholde tausheten omkring selvmord, og dermed kommer vi oss ikke et steg videre, sier Relander.
– Men vi bør heller fokusere på selvmord som et samfunnsproblem enn å henge oss for mye opp i enkeltsaker, mener hun.
Les også: Mette (30) valgte livet
Hun understreker at historien om Marin viser en dame som har prøvd beinhardt i 10 år, og tatt imot all behandling.
– Den viser også noe om hvor belastende det kan være å være pårørende, sier Relander, og legger til at pårørende ikke har ansvaret for den som er syk.
– Man kan selv velge hvor mye man ønsker å engasjere seg. Men historien om Marin og Wilde viser en veldig sterk relasjon. For Wilde har det ikke vært noen annen måte å gjøre dette på enn å følge søsteren veldig tett opp, sier psykologen.