Noen måneder etter brorens selvmord, fant Marius faren død

– Bjørn sto mot søyla ved trappa der og så ga vi hverandre en klem, takket for en kjempehelg og gikk hver til vårt, sier Marius Brynjulfsen og peker en meter unna der han og iTromsøs utsendte sitter på Rorbua påskeaften.

Nedriggen etter konserten på den kjente uteplassen en maihelg i fjor ble siste gang Marius så storebror Bjørn Christian Wiik i live.

Dagen etter fikk samboeren hans en telefon med beskjed om at Marius måtte ringe lillebror Simon Haugen.

– Jeg skjønte det var noe alvorlig, men trodde først det var en av besteforeldrene våre som hadde gått bort. Eller kanskje om det var noe med mamma eller pappa, sier han og fortsetter:

– Så sa Simon rett ut at Bjørn hadde prøvd å ta livet sitt.

Storfamilien

Marius slapp alt han hadde og kjørte rett til sykehuset, hvor han ble møtt av faren, Martin Brunjulfsen, og storebrorens kjæreste.

– Jeg glemmer aldri synet av dem da jeg kom dit. Så kom det masse folk til, erindrer Marius.

Han sitter bakoverlent i sofaen med en kaffekopp i hånda og forteller rolig, men alvorlig om de dramatiske månedene.

I løpet av svært kort tid var hele storfamilien samlet på sykehuset.

– Vi var 30–40 stykker samlet på intensiven døgnet rundt i tre dager da Bjørn døde, forteller Marius.

– Presten sa på sykehuset før han døde at vi hadde fått hjelp fra kriseteamet i kommunen, men at det beste kriseteamet er familien, legger han til.

Og han gjentar ofte hvor nær familien fra Oldervika har vært, og fortsatt er.

– Bjørn og jeg var brødre, men også kompiser. Det var hele søskenflokken. Vi er en storfamilie og er veldig nær.

I juni ble Bjørn Christian Wiik gravlagt i en fullsatt Kroken kirke.

Måtte ta pause

Både Bjørn og Marius har vært kjente trubadurer i Tromsø-området i flere år, og Marius har vært med på flere musikkprogram på TV.

– Vi kommer fra en musikalsk familie, fra mammas side. Mamma er ikke musikalsk, hun vet ikke hva en note er, påpeker han med et bredt smil.

– Men vi har onkler som spiller.

– Vi var på hytta hos onkel Jan nå et par dager i påsken før jeg spilte for to fulle hus på Øse camping. Han har et utehus der det var rigget fullt med anlegg, og der spilte vi til langt på natt. Der var Bjørn sterkt savnet. Han hadde elsket det.

Men etter etter brorens bortgang måtte Marius ta en pause fra musikken.

– Jeg prioriterte familien. Det gikk to måneder før jeg spilte igjen, og da var det her på Rorbua, forteller han og ser seg rundt i lokalene han har spilt så mange ganger tidligere. Både med og uten Bjørn.

– Jeg sluttet også å høre på musikk i bilen til og fra bilen, fordi jeg var livredd for å høre en låt som minnet meg om ham.

Gjensynet med utestedet han sist så broren i live, ble tøft.

– Det var masse familie og venner som skulle være her som support. Jeg kom hit en time før konserten og gikk opp trappa. Da var klumpen helt oppe i halsen. Så gikk jeg på do og skrek i en halvtime. Det kom masse følelser som nok hadde bygget seg opp.

Pappa fulgte etter

På kort tid forandret livet til Marius seg i 2023. Bare noen dager etter at Bjørn gikk bort, flyttet et av hans tre barn med sin mor til Fredrikstad. I juni startet han i ny jobb som varehussjef på Elkjøp, før han gjennomgikk et samlivsbrudd på høsten.

– Familien var enig om at 2024 skulle bli et bra år. Vi skulle se fremover, sier Marius.

Men storfamilien skulle få en alt annen en god inngang på det nye året.

Åtte måneder etter at Bjørn tok livet sitt, avsluttet også pappa Martin Brynjulfsen livet.

– Den var brutal. Det var jeg som fant han pappa, forteller Marius.

Farens dødsfall kom som et enda større sjokk for Marius enn brorens.

– Bjørn hadde slitt psykisk tidligere. Det var selvfølgelig overraskende at det gikk så langt, men han hadde fått hjelp i systemet. Det var ingen som så den med pappa komme. Han var verdens gladeste person, sier han og fortsetter:

– Pappa slet veldig etter at Bjørn døde. Han kom seg ikke over kneika. Det var han flink til å snakke om. Han fortalte til alle rundt seg at han var veldig lei seg, men ingen skjønte hvor tungt det egentlig var.

Sinne

Også da faren døde, tok Marius pause fra musikken, men denne gangen et kortere avbrekk.

– For det følelsesmessige og det sosiale har musikken vært viktig, så man ikke graver seg ned. Det var kanskje der pappa gjorde feil. Han kunne også være her på Rorbua og høre på meg, men så gikk han hjem og satt alene.

Han innrømmer at han har vært mye sint på faren.

– Etter Bjørn var jeg mest skuffet. Han var åpen og ærlig med det han slet med, vi støttet han, og han fikk den hjelpen han trengte. Så jeg ble skuffet over ham. Men jeg ble sint på pappa, sier han og fortsetter:

– Jeg er fortsatt glad i ham selvfølgelig.

Åpenhet

Både faren og broren hadde store kontaktnettverk, og begge dødsfallene skapte stor oppmerksomhet. Begge begravelsene ble også dekket av flere medier.

– Vi har hatt god kommunikasjon i familien. Før noen har uttalt seg i media har vi ringtes og snakket sammen. Det gjorde vi også før jeg møtte dere nå.

At de har satt spor etter seg, merker familien fortsatt.

– Da jeg var på Øse camping nå, fikk jeg klemmer rett før jeg skulle på scenen av folk som kjente han pappa, sier Marius.

Han innrømmer at det kan bli litt mye av og til, men samtidig:

– Det er folk som også føler noe. Som kanskje nettopp har fått med seg at pappa er borte, og så er jeg den nærmeste.

Familien har helt bevisst valgt å være åpne om dødsfallene.

– Deler av familien var kjent i bybildet og når noe sånt skjer, så blir det fort spekulasjoner. Da ville vi være tidlig ute for å fortelle hva som skjedde, fremfor at noen lagde egne historier.

– Det som har plaget meg mye, er at mange av oss har unger. Hvordan skal vi forklare det til dem? Hvordan forklare det uten å skape nye traumer?

Tilbake uten Bjørn og pappa

Påskeaften sto Marius igjen på scenen på Rorbua. Der savnet han to.

– Jeg vet at hvis de begge hadde hatt fri, så hadde de vært her i kveld. Han Bjørn hadde spurt om å få spille med meg i kveld, og pappa hadde tatt hele dansegulvet uten å spørre, sier han og smiler.

For selv om Martin ikke hadde det musikalske i seg som sønnene, var han blant annet norgesmester i swingdans.

– Han har flørtet med mange damer gjennom swingen. Jeg lyver kanskje ikke når jeg sier at jeg tror jeg har vært på spillejobber på utsiden av Tromsø hvor han har vært med, hvor han har dratt flere kvinnfolk med dansinga enn jeg har gjort med musikken, sier Marius og ler.

Eller som han sa det i bisettelsen til faren:

– Det er fint at du skal få ligge ved siden av Bjørn snart. Så kan han spelle og du danse.

Selv om Marius Brynjulfsen forteller at Bjørn på et vis alltid vil være med han på scenen, forsøker han å holde familietragediene utenfor musikken.

– De på Rorbua kommer ikke for å høre om privatlivet mitt.

Og som han gjentar flere ganger i intervjuet: Musikk er følelser.

Det har ført til at det er enkelte sanger som han ikke lenger klarer å spille.

– Det er noen låter jeg har sluttet å spille fordi det var låter Bjørn og jeg likte å spille i lag. Det kommer sikkert tilbake, men jeg er på jobb og blir berørt av dem.

Men én sang kommer kanskje med på settlista, selv om det ikke skjer allerede på Rorbua denne påskekvelden:

– Det er en del låter jeg har hørt på som jeg vil covre. En Rune Rudberg-låt av alle ting, «Stå med deg i stormen». Det handler om å støtte og være der.

Litt slik som storfamilien har vært der for hverandre det siste året. De har også fått et litt annet perspektiv på livet.

– Man kjenner at man nå tar hver dag som det kommer og gjøre det beste ut av det. Du vet aldri hva som skjer. Det kan skje en bilulykke, eller det kan være noen som sliter psykisk uten å fortelle om det.

Større risiko

Beate Losvik er fylkesleder i Troms for organisasjonen LEVE – Landsforening for etterlatte ved selvmord.

Hun sier mennesker som opplever at personer i nær familie tar livet sitt, selv kan havne i stor krise.

– Når en person i en familie tar livet sitt, står andre i familien i stor selvmordsfare de første månedene. Man havner i en ekstrem sorg, den blir altoppslukende. Det er mange aspekter i det når man mister noen i selvmord, sier hun.

Losvik anbefaler å søke hjelp, men vet av erfaring at det kan ta tid å få noen å snakke med i det offentlige helsevesenet.

– Vi må bruke nabokjerringa i større grad, og være til stede for hverandre. Jeg skal ikke si det er feil å få hjelp av det offentlige, men det offentlige tilbudet er ikke godt nok. Da må vi bli flinkere til å bruke hverandre, sier Losvik og trekker fram flere andre tjenester som tilbyr hjelp.

Både Mental Helse og Kirkens SOS har hjelpetelefoner.

– I LEVE har vi en ordning der man kan ringe noen som har vært i samme situasjon. Vi sitter med en annen kunnskap enn de profesjonelle. De proffe kan faget sitt, mens vi har kjent på den, og har erfaring fra våre egne liv, sier hun.