Nå har Shefqet Radoniqi (60) blitt avhengig av rullestol.
Da Shefqet ikke kommer hjem etter rutineoperasjonen, tenker ikke kona Sabrije så mye over det. Kanskje han er i dialyse, tenker hun.
Den aktive vaktmesteren og trebarnsfaren venter nemlig på dato for nyretransplantasjon. Det er allerede bestemt at datteren Kaltrina skal donere.
Først skal han bare bli kvitt noen plagsomme hemoroider. Operasjonen, som er satt til 31. januar 2022, tar ikke lang tid.
Mens han går inn på sykehuset ser Shefqet fram til å få det overstått. Han ser på dette som det siste, lille, hinderet før han skal få datterens nyre. Han gleder seg til å slippe mer dialyse, og til å komme tilbake i jobb.
Operasjonen går tilsynelatende som planlagt. Etterpå skriver legen i journalen, som VG har fått tilgang til:
«Regner med han kan reise hjem i morgen».
Redd hele tiden
Da VG møter Shefqet og familien i Sandnes nærmer det seg to år siden operasjonen ble utført. I dag husker han lite av ukene etter.
– Jeg var helt borte. Jeg husker at jeg skrek og ropte. Og jeg husker at det var vondt. Man kan ikke beskrive det helt med ord. Det var bare smerte.
Han sitter i en sofa i sønnens sokkelleilighet. Det er her han og Sabrije nå bor.
Shefqet sitter i rullestol. Han vil etter all sannsynlighet aldri kunne gå igjen. Det som begynte med en planlagt rutineoperasjon, endte fatalt.
Lammelsen gjelder ikke bare beina. Underlivet er også rammet. Friheten og verdigheten ved å selv kunne gå på toalettet, og å ha et fungerende seksualliv, er borte.
Ved siden av Shefqet og Sabrije sitter barna Kaltrina og Gezim. De har vært med hvert skritt av veien.
Nå bor ekteparet i sønnen Gezims kjellerleilighet. Det er uten trapper og med alt på et plan.
Sønnen rev selv dørkarmen ut fra badet, og kastet ut dusjkabinettet. Nå går rullestolen akkurat inn gjennom dørene.
Selv sover Shefqet på sofaen. Han må opp mange ganger hver natt på toalettet, og på grunn av smerter, og vil ikke forstyrre kona. Hun ligger i et rom like ved, med døren åpen.
– Jeg har et øye og et øre åpent hele natten. Jeg er redd for ham konstant, sier hun.
Kjellerleiligheten er ikke tilpasset rullestolen. Shefqet har ikke fått en krone i erstatning eller oppreisning etter de fatale dagene på sykehuset.
Norsk pasientskadeerstatning (NPE) har gjort en foreløpig vurdering av saken, men ikke konkludert med hvor mye Shefqet eventuelt skal få i erstatning.
I den foreløpige vurderingen skriver de at Shefqets skader mest sannsynlig kommer av at oppfølgingen han fikk ikke var i tråd med god, medisinsk praksis:
«Vi mener at anestesibehandlingen 31.01.2022 mest sannsynlig førte til blodansamling i spinalkanalen og behov for ny operasjon 04.02.2022. Videre mener vi at det mest sannsynlig foreligger sammenheng mellom medisinering med blodfortynnende medisiner, og ny blødning med behov for en tredje operasjon. Skaden skyldes derfor behandlingen.»
Berit Haaland, klinikksjef ved sykehuset, sier til VG at de ser på dette som en svært alvorlig sak.
Klinikksjef for kirurgi, nevrologi og rehabilitering ved Stavanger universitetssjukehus
– Vi er veldig lei oss for det som har skjedd, og for den belastningen dette er for både pasienten og familien hans, sier Haaland.
Hun forteller at Shefqet fikk en blødning i spinalkanalen etter spinalbedøvelse, og at dettes førte til press på nervene som går til beina.
– Dessverre oppdaget vi ikke tidsnok sammenhengen mellom smertene og blødningen.
Les mer om hva sykehuset og klinikksjefen sier lenger ned i saken.
Stikket som endret alt
To år tidligere, klokken fem på morgenen 1. februar 2022, våkner Sabrije av at telefonen ringer.
Det er ektemannen, som fortsatt ikke har kommet hjem etter gårsdagens rutineoperasjon.
– Han hørtes ikke ut som seg selv. Han ropte at jeg måtte komme, at han ikke klarte mer.
I panikk vekker Sabrije sønnen som sover i rommet over. Sammen kjører de i all hast til Stavanger universitetssjukehus.
De fant ektemannen og faren sin gjennomsvett i en seng. Han ristet av smerte.
Kjenner ikke lenger beina sine
I forkant av operasjonen hadde Shefqet bedt om narkose, ikke spinalbedøvelse, som er det vanlige ved slike prosedyrer. Dette ønsket ble uttrykt både skriftlig og muntlig, og han hadde også et møte med sykehuset to dager før operasjonen hvor det ble avtalt narkose.
Sykehuset valgte likevel spinalbedøvelse. De mente dette var det beste medisinske valget.
Kort tid etter operasjonen blir det tydelig at noe er helt feil. Dagen etter, samme dag som Sabrije fikk den grusomme telefonen, har en sykepleier skrevet i journalen:
«Han ligger i fosterstilling når man kommer med lukkede øyne. Vrir seg urolig og brekker seg flere ganger».
Shefqet beskriver stikkende smerter langs korsryggen, og sier han ikke har følelse fra knærne og ned til tærne.
«Han sier selv at han er lam,» heter det i journalen.
Men det blir ikke slått alarm.
Oppdaget ikke blødning
I ettertid skal Stavanger universitetssjukehus’ eget analyseteam vise til at Shefqet ble liggende på gastrokirurgisk avdeling etter operasjonen. Det er svært uvanlig at pasienter blir liggende der etter inngrepet som ble utført på Shefqet.
Det tok fire dager før det ble tatt MR av Shefqet. Det ble da oppdaget et spinalt hematom og han ble operert på nytt.
Analyseteamet vurderer at hematomet kunne blitt oppdaget tidligere, noe som ville fremskyndet operasjonen.
«Jo tidligere operert, desto bedre sjanse for prognose med tanke på sakrale funksjoner,» skriver teamet.
– Hvorfor ble ikke blødningen oppdaget tidligere?
– Denne pasienten hadde flere sykdommer, og ble derfor innlagt. Han ble lagt til observasjon på en gastrokirurgisk sengepost for å følge opp hemoroideoperasjonen. Blødning etter spinalbedøvelse er en sjelden komplikasjon der symptomene gjerne utvikler seg langsomt og kan være vanskelig å oppdage. Dessverre oppdaget vi det for sent, svarer klinikksjef Haaland.
Slik vurderer sykehusets analyseteam behandlingen fra 31. januar til 4. februar:
- (...) Manglende rutiner og erfaring med observasjoner etter spinalanestesi medførte at pasientens symptombilde ikke i tilstrekkelig graf ble relatert til mulig hematom.
- Analyseteamet påvirker at det ikke tidlig nok ble gjort en helhetlig og tilstrekkelig vurdering av smertebilde og symptomer. Både nyreleger og pårørende påpekte at pasienten var mer smertepåvirket og medtatt enn vanlig uten av dette i tilstrekkelig grad ble hensyntatt.
- Analyseteamet mener at MR kunne vært tatt noe tidligere.
Kilde: Hendelsesgjennomgang fra analyseteamet
Shefqet ble liggende på sykehuset i mange uker. Smertene er store, og førligheten i beina blir mindre og mindre.
– Det var helt forferdelig, sier kona Sabrije stille.
Ga for mye blodfortynnende
I tillegg til at Shefqet ble operert to ganger for blødninger som ble oppdaget sent, skjedde det en annen feil på sykehuset:
– Vi sendte melding til Statens helsetilsyn om to forhold: Vi oppdaget den første blødningen i spinalkanalen for sent. I tillegg ble det ved en feil gitt for mye blodfortynnende medisin, og dette førte til ny blødning. Det er alltid en risiko ved operasjoner, men i dette tilfellet fikk det dessverre store konsekvenser for pasienten, sier klinikksjef Berit Haaland.
Feilen gjorde at Shefqet fikk fem ganger så mye blodfortynnende medisin som han egentlig skulle ha.
Shefqet ble sendt på opptrening flere plasser. Men ingenting hjalp.
Sakte, men sikkert begynte det å gå opp for familien at Shefqet mest sannsynlig aldri kom til å kunne gå igjen.
Det ble et svært tungt år. I desember kom et lyspunkt:
Endelig var han frisk nok til å kunne få den etterlengtede nyretransplantasjonen.
Datteren Kaltrina donerte som planlagt.
– Der gikk alt som det skulle, helt til punkt og prikke. Så vi har erfart den siden med helsetjenesten også, sier Kaltrina.
Sterke familiebånd
Det har gått over to år siden operasjonen som endret livet til familien Radoniqi. Det har vært utallige samtaler, møter, brev og telefonsamtaler med sykehus, leger og kommune.
Sønnen Gezim er tydelig:
– Jeg har null tillit til helsetjenesten nå. Absolutt null.
Han bekymrer seg mye for faren, og er glad for å kunne ha foreldrene i etasjen under.
– Heldigvis er det bare en dør mellom oss, så jeg kan komme ned og sjekke til foreldrene mine daglig.
Selv bor han med kone og barn i etasjen over. Datteren Kaltrina bor en gate rett bortenfor, og den andre datteren har de daglig telefonkontakt med. Hele storfamilien er sterkt knyttet sammen.
Barna har vært med på alle møter med sykehuset.
– De betyr alt. Jeg hadde ikke vært her uten dem, slår Shefqet fast.
Da livet ble snudd på hodet, ble viktigheten av familien enda tydeligere. Spesielt de yngste. Shefqet har tre barnebarn under seks år.
Han lyser opp når han snakker om dem.
– De er virkelig den beste medisinen. Når de er her, så glemmer jeg alt.
Sønnen Gezim bygger nå et hus med plass til foreldrene. Det er planlagt ferdig i løpet av året.
Det har familien finansiert selv.
I slutten av 2023 sendte Shefqet gjennom sine advokater et krav om erstatning fra sykehuset.
Det vil ikke sykehuset gi. Stavanger universitetssjukehus svarer i et brev at NPE mener det er grunnlag for pasientskadeerstatning, men at retten til oppreisning stiller strengere krav for at det skal foreligge ansvarsgrunnlag.
– Ikke riktig
Sykehuset mener selv de ikke har opptrådt «grovt uaktsomt», og vil derfor ikke gi økonomisk erstatning. De avslutter brevet slik:
«Vi vil avslutningsvis beklage den belastning Deres klient og nærmeste pårørende har vært gjenstand for, men som begrunnet ovenfor mener vi at kravene for å få tilkjent oppreisningserstatning ikke er oppfylt».
For Shefqet var det tungt å få svaret.
– De mener at det ikke var ille nok. Det sitter fast i meg. At det som skjedde med meg ikke var ille nok. Men jeg sitter jo her.
Han er klar for å ta saken til rettssalen.
– Dette er rett og slett ikke riktig, mener han.
Slik fulgte sykehuset opp hendelsen
Klinikksjef Haaland sier sykehuset tidlig igangsatte en gjennomgang av hendelsene, en såkalt hendelsesanalyse.
– Både medarbeidere på sykehuset, pasienten og hans familie var involvert i arbeidet med hendelsesanalysen. Her identifiserte vi flere områder for forbedring som vi har fulgt opp. Det er blant annet innført en sjekkliste for observasjon på sengeposten av pasienter som har fått spinalbedøvelse. Hendelsesanalysen har også vært grunnlaget for vårt svar til Statsforvalteren. Vi har i tillegg hatt flere møter med pasienten og hans familie.
Hun erkjenner at oppfølgingen med pasienten ikke har vært god nok:
– Her har vi ikke lykkes godt nok med kommunikasjonen, og det beklager vi.
Shefqet og familien har engasjert advokatfirmaet SjødinMeling for å bistå dem i saken.
Hans advokat Vilde Kristine Dahl mener saken først og fremst handler om rettssikkerheten til norske pasienter.
– Det er irrelevant om det skjer en stor og alvorlig feil av en lege på en avdeling, eller om det skjer femten småfeil på mindre avdelinger, når den samlede effekten er at du blir lam fra livet og ned, sier Dahl og legger til:
– Dette blir noe retten må ta stilling til på et senere tidspunkt.
Klinikksjef Haaland mener derimot at deres vurdering om å avvise kravet om erstatning, er i tråd med tidligere rettspraksis.
– Norsk pasientskadeerstatning (NPE) har vurdert at pasienten etter behandling på SUS har rett på å få dekket sitt økonomiske tap i henhold til pasientskadeloven. Pasienten har i tillegg krevd oppreisning fra sykehuset. Da vi vurderte kravet, gikk vi gjennom alle dokumentene i saken. Det inkluderte våre egne dokumenter, sakspapirene fra NPE, sakkyndige uttalelser og konklusjonen fra Statsforvalteren. Vår vurdering er at det ikke er grunnlag for oppreisning. Dette er i tråd med tidligere rettspraksis.
– Jeg ønsker å understreke at det at vi har avvist kravet om oppreisning, ikke har sammenheng med vurderingen vår av alvoret i hendelsen.
– Hva mener dere skal til for at noe skal vurderes som «grovt uaktsomt»?
– Dette er noe som må vurderes konkret i hver enkelt sak, svarer Haaland.
