VG publiserte søndag historien om Marin Siem, som tok sitt eget liv på 29-årsdagen, etter mange år med tvangsinnleggelser og selvmordsforsøk. Søsteren Wilde visste om Marins plan, men lot være å stoppe henne.

– Familien til en som er så alvorlig syk, lider med ventesorg. Det er noe av det tyngste å stå i. Det står respekt av at de greier å se forbi sin egen sorg og respektere pasientens ønske. De vet vel også at alle som ønsker å dø, til slutt får det til.

Det sier professor Reidun Førde ved Senter for medisinsk etikk ved Universitetet i Oslo.

Hun understreker at hun uttaler seg på generelt grunnlag, og at forutsetningen for en slik aksept må være at «alt» av behandlinger er prøvd.

– Dilemmaet er at vi også vet at noen som har prøvd å ta sitt liv gjentatte ganger, snur og er glade for å leve, sier Førde.

– Når det gjelder fysisk sykdom, kommer vi ofte til et punkt der vi ikke har mer å by på av behandling, og derfor konkluderer med at behandlingen skader mer enn den hjelper. Men i psykiatrien er vi ikke der ennå, sier Reidun Førde.

– Dermed handler vi kanskje på måter som gjør det enda verre for den det gjelder, for eksempel ved bruk av massiv tvang og plagsom behandling som ikke hjelper, sier hun.

Professoren mener det er på tide å ta denne debatten innen psykisk helsevern: Når er nok nok?

SPØRSMÅL: Når en pasient har vært konsistent i sitt dødsønske gjennom flere år, mener Reidun Førde det er riktig å stille spørsmålet om det er riktig med mer behandling og tvangsbruk. Foto: Line Møller / VG

– I de ekstreme tilfellene må vi spørre oss hva det er vi redder pasientene til, sier Førde.

Forskjellen mellom somatikk og psykiatri er at prognosen i psykiatri kan være noe mer usikker.

– Men også i psykiatrien må man noen ganger konkludere med at her kommer vi ikke til målet, mener hun.

Førde mener psykiatrien i mindre grad enn somatikken har tatt de etiske debattene når det kommer til ressursbruk og livskvalitet og balansen mellom å gi behandling med usikker effekt og med skadepotensial.

– I en tenkt etisk debatt kunne man sagt at for de ressursene Norge bruker på å holde de sykeste psykiatripasientene i live mot deres vilje, kunne kanskje mange unge mennesker med alvorlige spiseforstyrrelser fått hjelp, sier Reidun Førde.

I løpet av mange år med psykiske lidelser ble Marin Siem tvangsinnlagt flere ganger. Foto: Privat

Noe av dilemmaet er at behandlerne vet at det kan være en mulighet for at pasientens dødsønske vil forsvinne på et senere tidspunkt.

Men hvis pasienten har vært konsistent i sitt ønske gjennom flere år, mener etikkprofessoren at man er nødt til å stille seg spørsmålet om det er riktig med mer behandling og tvangsbruk.

– Noen mener at en slik historie som Marins, der familien har kommet til en aksept for hennes valg, er for farlig til å fortelles?

– Sannheten er ikke farlig. Historien viser frem en del av virkeligheten som har vært gjemt bort: Vi kommer noen ganger til kort, sier Førde.

Advarer

Lars Mehlum er professor og senterleder ved Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging. Han advarer:

– Min kliniske erfaring viser at selv desperat syke mennesker, som er psykisk syke, kan få hjelp til å få et liv som er verdt å leve. Man skal være veldig varsom med å foreskrive død når det personen egentlig trenger, er hjelp til å leve.

Samtidig ønsker Mehlum debatten om ressursbruk og livskvalitet velkommen.

– Jeg tror vi absolutt burde ta denne debatten. Når saker som denne kommer opp, setter det prioriteringer og behandling på dagsorden, sier Lars Mehlum ved Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging. Foto: Line Møller / VG

Mehlum forteller at det er et kjent problem at når behandlere, leger og psykologer ikke føler at de kan helbrede eller virkelig få pasienten til å bli vesentlig mindre preget av symptomer, kan det være at de gir litt opp.

– At de tenker: «Da hjelper det ikke, det nytter ikke.» Og så formidler de, uten å være klar over det, kanskje til og med sin egen håpløshet til pasienten og familien, sier Mehlum.

Han er ikke i tvil om at det er behov for forbedringer på psykisk helse-feltet. Ikke primært fordi behandlere ikke gjør en god jobb, men fordi det fortsatt er mye vi ikke vet.

– Det er blant annet behov for å se nærmere på personer som er så syke at de ber om hjelp til å dø. Da må vi stille spørsmålet: «Hva slags behandling trenger de? Får de behandlingen de skulle hatt?» Det er nok altfor mange som ikke gjør det. Kanskje særlig blant de som har veldig alvorlig lidelse, sier Mehlum.

– Hva med de som opplever at de har forsøkt alt, men at det ikke er mulig å gjøre det bedre?

– Det er alltid mulig å gjøre det bedre. Alltid.