– Blir du rammet, ikke gi opp, sier han.
Nå vil Viktor gjøre det han kan for å øke kunnskapen om sepsis – en alvorlig infeksjon som kan føre til at kroppens organer svikter. For han er det viktig å være med på å redde andre fra å lide den samme skjebnen som han gjorde.
– Kommer man for tidlig inn på sykehuset blir man ofte sendt hjem igjen, sier han til Aftonbladet.
Den svenske storavisen møter Viktor Sanell Alriksson hjemme i Staffanstorp i Skåne i Sør-Sverige. Han tar imot i sin termobil, godt hjulpet av sin personlige assistent. som hjelper han å skru på benprotesene
– Før dette skjedde var jeg en helt vanlig tenåring som gikk på skolen, var sammen med kompiser, trente karate og kjørte en mopedbil, forteller Viktor til avisen.
Han målte 197 cm da han ble rammet av meningokokksepsis, en blodforgiftning forårsaket av meningokokker. I de fleste tilfellene er meningokokksepsis en dramatisk og svært alvorlig, ifølge Store medisinske leksikon. Når Victor i dag har benprotesene på måler han 190 cm.
Fra Viktor begynte føle seg dårlig 25. januar 2022 gikk det fort nedover med ham. En treningsøkt ble svært kortvarig.
– Jeg reiste bare rett hjem og la meg i sengen. Det er det siste jeg husker, sier Viktor og fortsetter:
– Mamma har fortalt meg at hun ga meg smertestillende, men jeg kastet bare opp. Jeg hadde ekstremt høy feber og veldig vondt på undersiden av den ene foten min.
Viktors mor, Ulrica Alriksson Sanell, 51, arbeider som operasjonssykepleier. Hun fattet tidlig mistanke til at sønnen var rammet av sepsis. Symptomene han hadde minnet om influensa. Men Viktor hadde et mystisk blåmerke på undersiden av foten og benet var ømt.
– Han kunne heller ikke si at han hadde skadet seg på noen måte. Da slo tanken meg at det kunne være sepsis.
Men da ambulansen var personalet mest opptatt av om Viktor hadde brukt narkotika og fokuserte på å få ned feberen hans.
– Jeg bare bablet og var helt i tåken, minnes Viktor.
– Jeg var fortvilet over det tok så lang tid før ambulansen kom frem til sykehuset, minnes moren.
På veien til Lunds Universitets sykehus ble Viktors tilstand helt akutt.
– Bare i løpet av de tolv minuttene turen tok ble hans tilstand svært redusert. Da jeg så ham igjen var hele kroppen full av blåmerker og han var ikke til å kjenne igjen i ansiktet. Han var helt borte. Viktor var ikke Viktor lenger.
Mamma Ulrica forteller at barnelegen de møtte på sykehuset reagerte momentant.
– Hun hadde jobbet på Rikshospitalet i København og der hadde hun vært vitne at tre unge gutter døde av de samme symptomene som Viktor hadde. Hun sa bare «jeg vet hva dette er, nå kjører vi på», sier Ulirica og fortsetter:
– Han fikk væske og pensilin for å holde liv i blodårene. For meningokokker spiser blodårene, fett og muskelvev – og det går fort.
Viktor skulle bli liggende bevisstløs i elleve og en halv uke. Kampen for å redde hans liv, hadde en høy pris.
– Både Viktors pappa, Jerry og jeg forsto tidlig at han kom til å ha mistet både armer og ben. Etter tre døgn var Viktors hender, tær og føtter borte. Etter å ha vært to uker på sykehuset i Lund, ble han fløyet til Linköping. Da visste vi at de måtte amputere. Han mistet bena sine 11. februar og armene 14. februar, sier mamma Ulrica.
Meningokokksepsis
Meningokokksepsis er blodforgiftning forårsaket av meningokokker. I de fleste tilfellene er meningokokksepsis en dramatisk og svært alvorlig tilstand. De fleste pasientene har samtidig hjernehinnebetennelse
Infeksjonen starter med eller uten symptomer i halsen. Bakteriene sprer seg fra halsen til blodet og en rekke organer. I begynnelsen kan sykdomsbildet være nokså ukarakteristisk, men den typiske pasienten får etter hvert høy feber, nedsatt allmenntilstand og hudblødninger, oftest som petekkier, som er små punktformige hudblødninger. Ofte har pasienten samtidig symptomer og tegn på hjernehinnebetennelse. Bakteriene kan slå seg ned i alle organer.
Kilde: Store medisinske leksikon
Legene kunne ikke love foreldrene noe som helst. «Han lever fra time til time, var beskjeden de fikk. For hver dag som gikk, mistet han mer og mer av kroppen sin.
– Det var så frustrerende. For hver dag vi kom på besøk, var mer og mer av ham borte. Etter at han hadde mistet bena sine, måtte de fjerne 70 prosent av huden hans også.
Mamma Ulrica tar en pause.
– Det er tungt å fortelle dette til Viktor nå. Noen ganger var det slik at vi undret oss over hvor mye han kunne klare, at det nesten var bedre for ham å dø.
Da Viktor til slutt ble vekket etter alle ukene i koma, kunne han ikke snakke. Han var omtåket av morfin.
– Mamma måtte fortelle meg flere ganger om amputasjonene. Jeg gråt og gråt og ble bedøvet på nytt, sier Viktor i dag.
Men etter hvert fikk han en erkjennelse av hva som hadde skjedd med han og at han måtte tenke nytt.
– Jeg begynte å innse at slik kommer livet til å være og jeg måtte bare akseptere det.
Viktor som en gang hadde vært så god i karate, begynte å trene seg opp. Støttet av familie og venner. Med varme i stemmen forteller han om vennene fra mopedbil gjengen som hyllet han mens han fortsatt lå på sykehuset.
– De kjørte i en kortesje helt fra hjemstedet vårt og til sykehuset hvor jeg lå. Det var kanskje 60 mopedbiler.
Siden han ble skrevet ut fra sykehuset og har flyttet hjem igjen har han begynt å sette seg mål for livet. Han skal ta førerkort, være med på Sweden Rock-festivalen, komme i gang med karatetreningen igjen – og nå har han til og med begynt å tenke paralympics.
– Jeg skal gå til sommeren, begynne på skolen igjen til høsten og jeg vil ut å reise.
Mamma Ulrica forteller til VG at han gjerne vil være et eksempel for andre og til sommeren er planen at han skal komme til Norge for å møte andre som er i hans situasjon.
– Det er viktig for ham, sier Ulrica Alriksson Sanell.