Krever rasismeundervisning på medisinstudiet: –⁠ Mye frykt

Han får støtte av lege Jonas Hildrum, som forteller at han som nyutdannet lege med en gang merket seg at ulike grupper pasienter mottok ulik behandling.

– Jeg fikk beskjed om at smertene til somaliske kvinner ikke måtte tas så alvorlig, at de hadde halvparten så vondt som de ga uttrykk for, sier Hildrum til VG.

Uttalelsen skal ha kommet fra en lege Hildrum møtte på vakt da han var student. Fordi han var helt ny i yrket, var han usikker på hvordan han skulle reagere.

– I en annen sammenheng brukte en lege N-ordet som den naturligste ting i verden. Skulle jeg irettesette vedkommende, som da er min overordnede? Jeg savnet forum å ta opp problematisk oppførsel, sier han.

Hildrum ble ferdig med legestudiet i fjor, og jobber på Akershus universitetssykehus. Sammen med Mohammed Almashhadani, medisinstudent på fjerde året, etterlyser de nå mer undervisning om og fokus på rasisme i legeyrket.

Uforberedt når de kommer ut

De to mener det seks år lange medisinstudiet mangler forelesninger, kurs, grupper og diskusjoner om rasisme. 

– Vi blir ikke forberedt på rasismen vi vil møte når vi kommer ut. Det er ingen personer vi kan snakke med om det vi opplever, og heller ingen effektive varslingssystemer. Det er de samme menneskene som både underviser deg og som skal gi deg jobb. Det er ikke lett å si fra til de som er over deg i systemet, påpeker Almashhadani.

I løpet av de seks årene studiet varer har de lite undervisning om rasisme, mener de to. De mener at forskjellsbehandling bør inn i alle fagfeltene de lærer om.

– Vi lærer mer om hvordan en kreftsvulst ser ut under et mikroskop enn hvordan vi behandler ulike pasientgrupper. Jeg skal ikke se i et mikroskop igjen, men jeg skal hele tiden forholde meg til ulike pasientgrupper. Å lære mer om det er viktig, sier Hildrum.

Hva er problemet?

– Utfordringen vår er at vi ikke blir forberedt på rasismen vi møter når vi kommer ut. Det kan være fra kolleger, overordnede eller pasienter, sier Almashhadani.

I dag er det ingen effektive system for hvem du skal snakke med for å takle slike situasjoner, mener han.

Almashhadani har selv bakgrunn fra Irak og har vært opptatt av rasisme siden han kom som flyktning. Han forteller om historier fra medstudenter. Om hvordan fordommene slår i møter med personer som har en annen bakgrunn, religion eller utseende. 

– Sykepleierne har tatt opp dette i sin utdanning i mange år. Kanskje fordi de er mer opptatt av denne problemstillingen i møte med pasienter?

Hva er grunnen?

De to mener grunnen til manglende undervisning og bevissthet om emnet, er at de som er høyest oppe i systemet ikke ser på rasisme som et problem på de medisinske fakultet.

– Det er ikke naturlig å lete etter en løsning på noe de ikke synes er noen utfordring, sier Almashhadani.

Hildrum har ikke opplevd å bli diskriminert, men synes holdningene han møter i yrkeslivet er problematiske. Leger ikke er bevisst makten de har, mener han. 

– Jeg tror vi leger liker å tro at vi er nøytrale, men det er vi selvfølgelig ikke. Vår bakgrunn virker også inn på våre avgjørelser. Derfor bør vi ha forum og diskusjoner hvor vi diskuterer holdninger, diskriminering og helse.

– Gjør dere det ikke på studiet?

– Det er mye frykt på det medisinske fakultet. Husk det er de samme menneskene som foreleser deg, har deg oppe til eksamen og skal gi deg jobb. Det er bukken som passer havresekken. Blir du oppfattet som grinebiter, som tar opp problematiske ting ved undervisningen, kan du risikere å få utfordringer når du skal søke jobb.

Lik helsehjelp

Det var i turnustjenesten Hildrum begynte å lese og tenke over det han hadde lært og opplevd de siste fem årene. Det var ikke behagelig.

– Jeg, som lege, er delaktig i et system som forskjellsbehandler folk. Ikke av uvilje, men kanskje på mangel på interesse. Det er nedfelt i lov at vi skal ha lik rett til helsehjelp, men vi får likevel ulike helseutfall basert på hudfarge, etnisitet og språk. 

Jeg ser at disse pasientene lever kortere, de får dårligere behandling for sin kreft, og følges dårligere opp.

Ubevisste holdninger og ulik behandling av pasienter ut fra hudfarge, kjønn, seksuell legning eller språk, er en viktig kilde til uhelse i disse gruppene, mener han.

– Hva skal vi gjøre med det?

– Vi må i hvert fall snakke om det.

Jobber med saken

Magnus Løberg ved Universitetet i Oslo trekker frem Folkehelseinstituttet som påpeker at rasisme er en folkehelsehelseutfordring, og er enig i at legeutdanningen må ta rasisme på alvor.

– Vi ønsker derfor å jobbe med, og lære opp de kliniske lærerne til å ta disse perspektivene inn i sin undervisning, skriver han i en e-post til VG.

Løberg mener rasisme tematiseres flere steder i undervisningen, blant annet når det handler om diskriminering og om medisin i det flerkulturelle samfunn. I vinter ble det også arrangert et seminar med tema «Et antirasistisk medisinsk fakultet?»

Slik vil de bedre utdanningen

•  En mentor med taushetsplikt du kan snakke og drøfte ulike situasjoner med. Er dette rasisme? Eller er det misforståelser? 
• En introduksjon før du er ute i praksis. Hva kan oppstå i møtet med pasienter, kolleger og overordnede. Slik kan du håndtere det.
• Hvor mye rasisme opplever studentene under utdanningen? Kartlegge omfanget av rasisme for å så det på agendaen.

Kilde: Hildrum og Almashhadani.