Sony bruker feil prosessormerke i sin billigste modell

Xperia L2 er imidlertid veldig billig også.

Torstein Norum Bugge

Publisert 21. juli 2018

Billigtelefoner har blitt bedre og bedre de siste årene, i den grad at du i praksis ikke lenger trenger å kjøpe en toppmodell for å få tilgang til en helt fantastisk brukeropplevelse.

Bare se til Motorolas mange suksesstelefoner i G-serien, så skjønner du hva vi mener.

I dag er det imidlertid ingen Motorola vi har i hende. Nei, det er heller en Sony, nærmere bestemt Sony Xperia L2.

Om du aldri har hørt om denne telefonen før, vel, så er det ingenting å bli flau over. L2 er ikke akkurat den sterkest markedsførte telefonen i Sonys sortiment. Det henger selvsagt tett sammen med prisen, på rundt skarve 2 000 kroner.

Prisen reflekteres i bunn og grunn svært effektivt i telefonens byggematerialer. På utsiden av telefonen vil du ikke finne én eneste bit metall, kun sort, hard plast. Rammen er gjort i ett stykke plast, med flate sider i topp og bunn, og krummes av opp mot langsidene. Baksiden dekkes av et plastdeksel som kun er klipset fast, noe vi fant ut ganske ufrivillig under testen. Med andre ord skal det ikke være alt for vanskelig å åpne telefonen og reparere den om uhellet skulle være ute.

Plasten er kanskje et svært avslørende tegn på at vi snakker om en billigmobil i 2018, men byggekvaliteten har vi lite å utsette på. Plasten er skjøtet presist og pent sammen, chassiset er stivt og designet minner om Sonys dyrere modeller. For fire-fem år siden kunne dette utseendet uten problemer tilhørt en toppmodell, slik som for eksempel Samsung Galaxy S5.

Dette er en oppsummering. Du kan lese hele testen av Xperia L2 på neste side »

Men akk, tiden har gått litt fra Xperia L2. I 2018 lages det faktisk knapt mobiler med plast på utsiden, spesielt etter at en rekke kinesiske merker begynte å presse de mer kjente produsentene med glass og metall på alle bauger og kanter.

Noe annet som definitivt ikke er en stjerne i redaksjonens bok, er prosessorvalget. Sony har som en av svært få hjemlige produsenter tatt i bruk prosessorer fra det kinesiske selskapet MediaTek i enkelte av sine budsjettmodeller, og her sitter det en firekjerners Mediatek MT6737T-brikke.

Hver av kjernene er klokket til stakkarslige 1,5 GHz, og koblet mot grafikkbrikken Mali-T720 MP2 med to kjerner surrende på 600 MHz blir det lite liv laga når L2 skal dra tyngre titler som eksempelvis PUBG Mobile eller Asphalt 8: Airborne.

Prosessoren og grafikken er begge flere år gamle, og vi har funnet dem i en rekke mobiler de siste årene – blant annet fjorårsmodellen Xperia L1. Xperia L2 har heldigvis noen oppgraderinger, deriblant 3 GB minne – opp fra 2 GB i fjor.

I praksis merker du dette godt i form av bedre utholdenhet ved for eksempel appveksling og operasjoner innad i apper, men det hjelper ikke videre på den opplevde ytelsen. Dermed vil du eksempelvis titt og stadig måtte vente litt på at ikonene skal tegnes opp på hjemskjermen, eller oppleve hakking når du scroller i nettsider. Fingerleseren er heller ikke den raskeste, men at L2 i det hele tatt har fått biometri er svært gledelig.

Kort bør også programvaren til Sony nevnes. Denne ligger nå nærmere opptil standard Android enn noensinne, og er både pen å se på og svært lett å finne frem i. Utvalget unødvendige apper er også begrenset, så vi har lite å sette fingeren på her. Jo, også har Sony smart strømstyring som tar vare på helsen til batteriet ditt – akkurat som på toppmodellene.

Android 8.0 Oreo er det imidlertid ikke her, og det er litt kritisk ettersom denne Android-versjonen har vært på markedet en god stund nå. Om en så billig telefon blir oppdatert i ettertid er dessuten som regel bingo.

Noe vi også gjerne skulle sett, var en høyere oppløsning på skjermen. 1 280 x 720 piksler er rett og slett litt lite strukket utover 5,5 tommer, og det har det for så vidt vært i flere år allerede.

Panelet virker å være mer eller mindre identisk med det vi fant i fjor, som vi selv da beskrev som «underspesifisert». Den påstanden står vi enda sterkere ved i år; du skal lete lenge etter noen andre markedsferske mobiler i Norge som er like lavoppløste.

Vi ville ikke beskrevet panelet som kornete, men du kan uten problemer se enkeltpiksler om du vil. Og forskjellen på 720p kontra 1080p er mye større enn forskjellen på sistnevnte og neste trinn på stigen: 1440p. Apper vil skaleres dårligere, video vil vises i lavere kvalitet og du mister dessuten kvaliteter på både farge-, kontrast- og lysstyrkesiden. Ikke fordi oppløsningen påvirker disse faktorene, men fordi det knapt lages høykvalitetspaneler med lavere oppløsning enn 1 920 x 1 080 piksler i dag.

Der skjermen skuffer, imponerer imidlertid kameraene. Frontkameraet spesielt, som er av det svært vidvinklede slaget. Her får du uten problemer plass til alle vennene dine i bildet, og om du kun ønsker deg selv i bildet har telefonen en egen modus for dette.

Hovedkameraet er imidlertid også langt bedre enn man før kunne forvente i denne prisklassen, foruten i veldig mørke omgivelser. Gitt at du ikke tar bilder midt på natta treffer både fokus og dynamikk stort sett midt i blinken. Så er da også begge kameraene oppgradert med mer lyssterk optikk enn i fjor, så de fleste begrensningene ligger faktisk i prosessoren; den sørger blant annet for at maks kvalitet på video er full HD med 30 bilder i sekundet.

Så, hva blir bunnlinja? Vel, L2 er ikke en enestående imponerende telefon i 2018 – det er helt sikkert. Og dét er også det store hovedproblemet, for det finnes et helt lite traktorlass av gode og relativt billige modeller der ute.

Mange av disse byr også på fryktelig mye mer fancy teknologi enn det Sony gir oss tilgang på i L2, som blant annet mye bedre kamera, mye bedre skjerm og ikke minst langt sterkere prosessorer. Undertegnede har akkurat nå en annen modell vi ikke skal røpe til test, som både koster mindre og har langt sterkere maskinvare enn L2. Det farger denne testen noe, men likevel i svært begrenset grad; det er nok av andre eksempler å ta av.

At Sony gir oss fingeravtrykksleser, USB Type-C og et bedre kamera er rett og slett ikke nok til å imponere oss, for vi har kommet dit i dag at dette mer er ting vi forventer.

Det hjelper selvsagt ikke at MediaTek-brikken på innsiden både er flere år gammel og dessuten byr på laber ytelse. Sorry, L2, men du får ikke en anbefaling her – selv om du både koster lite og er relativt ålreit. Til dét er alternativene under alt for mye telefon for pengene:

Dette var en oppsummering. Du kan lese hele testen av Xperia L2 på neste side »

Sony Xperia L2 H3311

Xperia L2 har for få forbedringer fra fjoråret, og faller helt gjennom i dagens marked.

Fordeler

• +
  Billig
• +
  Ålreit kamera, vidvinkel på frontkameraet
• +
  God batteritid og batteristyring
• +
  USB Type-C
• +
  Hodetelefoninngang

Ting å tenke på

• —
  Laber opplevd og målt ytelse
• —
  Plastdesign som samler fettmerker
• —
  Føles billig
• —
  Annenrangs maskinvare
• —
  Dårlige lydløsninger
• —
  Lavoppløst skjerm

Sony har ikke vært direkte konsekvente på navngivningen av mobilene sine, og har de siste årene prøvd seg med en rekke ulike varianter. Eller, rettere sagt, en rekke ulike bokstaver.

Siden de lanserte Xperia S tilbake i 2012, har de tråla innom minst 14 enkeltbokstaver, for ikke å snakke om alle variantene med dobbeltbokstaver (XZ) eller bokstaver med et tall etter seg (som L2).

Forhåpentligvis slår Sony seg til ro med L-serien en liten stund, ettersom de med L2 i alle fall har klart å holde på samme bokstav to år på rad. Telefonen tar over stafettpinnen der Xperia L1 fra i fjor slapp den, og de to deler da også mye av innmaten.

Blant annet prosessoren, viser det seg. I år som i fjor sitter det en firekjerners MediaTek-brikke klokket til 1,5 GHz på innsiden, og den yter, vel, suboptimalt. Dette er ifølge selskapet selv en av de aller billigste kommersielt tilgjengelige brikkene med bred 4G-støtte, så her skraper vi virkelig bunnen av prosessorkassa.

Med dét sagt, så er det ikke en forferdelig brukeropplevelse – spesielt ikke fordi Sony her begunstiger oss med 3 GB minne. Dette er mer enn vi forventer i denne prisklassen, og det bidrar til at alt fra appveksling til tyngre oppgaver innad i apper ikke stopper opp og henger i særlig grad.

Derimot kan det ofte oppleves ganske tregt å navigere generelt i disse tilfellene, og hjemskjermen trenger veldig ofte et sekund eller to på å tegnes opp igjen når man hopper ut av en app.

Slikt blir enerverende i lengden, og er nærmest uhørt i brikker fra mer kjente Qualcomm. Så vær så snill, bruk en Snapdragon-brikke i neste generasjon, Sony! Nesten alle andre produsenter klarer det, så da klarer vel dere det også?

Nå skal vi ikke bli alt for rappkjeftede her – det finnes mange ting Sony får til også. Programvaren er én av disse tingene, og Xperia UI har blitt penere og penere og mer og mer lettnavigert over årene. Nå ligger det så tett opptil standard Android at det neimen ikke er lett å si om det utgjør så mye fra eller til i ren opplevd ytelse.

Ikke det at Sony ikke har noen egne tjenester installert her, altså. Du finner blant annet en egen Album-app (som vi liker, for øvrig), en egen mail-klient (som vi ikke liker) og litt annet ymse av større eller mindre nytte. Xperia Lounge og PlayStation-appen hører definitivt til sistnevnte, og brukes sannsynligvis av en svært liten prosentandel av Xperia-kjøpere.

Innstillingene har også Sony redesignet, uten at vi helt ser de store ulempene eller fordelene med dette kontra standard Android. Selv om utseendet og noen krumspring er nye, er den grunnleggende oppbygningen mer eller mindre identisk. Det er med andre ord ingen problemer med å finne frem for en rutinert Android-bruker. Skjønt, kommer du fra en Huawei vil du kanskje slite litt – men det er mer Huawei sin skyld.

Totalt sett er Xperia UI en lettdrevet sak som leverer jevnt over god opplevd ytelse. MediaTek-brikken hindrer imidlertid systemet fra å gli problemfritt over skjermen, og yter dessuten heller labert i våre syntetiske tester:

Som du kan se av de fire øverste telefonene under L2, som alle er billigmodeller, er MediaTek-brikken svært underspesifisert sett mot selv konkurrentenes brikker. Ikke så rart, all den tid disse benytter markedsferske brikkesett, mot den over to år gamle MediaTek-brikken.

For å spare penger har Sony kuttet her og der i L2, og ett av stedene de har spikket bort mest med sparekniven er på byggekvaliteten. Xperia L2 er bygget utelukkende i plast; både rammen og baksiden er i matt, sort plast. Forsiden av telefonen er riktignok i glass (puh), og bruker Gorilla Glass 4 som sådan. Dette er en oppgradering fra i fjor, da man benyttet mer generisk herdet glass.

Plasten gjør lite ut av seg, foruten på en eller annen merkelig måte å samle fingeravtrykk som en hvilken som helst glasstelefon. Ripete blir den også. Man har forsøksvis designet bunnen og toppen flate, som på forrige generasjons Xperia-toppmodeller, og rundet av langsidene.

Totalt sett er det imidlertid ingenting hverken spennende eller vågalt med designet, og rammene i fronten har sågar blitt noe større siden i fjor.

I bunnen finner vi en USB Type-C-kontakt med støtte for hurtiglading via Pump Express 2.0-standarden (jippi!), men hurtiglader medfølger dessverre ikke i boksen. Ved siden av ladeinngangen finner vi også et mikrofonhull og den bunnmonterte høyttaleren.

I toppen av telefonen finner vi noe så sjeldent som en hodetelefoninngang, hvilket er utelukkende positivt. Ellers finner du strøm- og volumknapper på høyresiden og en SIM-kortluke på venstresida.

Sistnevnte kan potensielt romme to SIM-kort OG et minnekort (som vår testmodell), men modellen som selges billig her til lands har kun én SIM-kortplass. Skal du ha tvilling-SIM må du nesten opp i 3 000 kroner, og da er det veldig mye annet fint å få med samme funksjonalitet. Derfor tar vi utgangspunkt i ett-SIMs-modellen.

Plast er kjipt. Spesielt i en tid der alt mellom himmel og jord i teknologiverdenen kles i metall og glass, uansett hvor kjip resten av innmaten er. For et par år siden var det slett ingen skam å lansere billigmodeller med plastkropp, men i 2018 er det definitivt litt på kanten av det som er innafor.

Likevel, plastkroppen er ikke direkte kjipt bygget. Det er ingen gliper der det ikke skal være det, og sømmene i plasten er presise og godt sammenføyde. Konstruksjonen i sin helhet virker å være relativt god, gitt materialet.

Telefonen har også en god del vekt tross plasten, mye takket være batteriet på 3 300 mAh. Dette er en gedigen oppgradering fra fjoråret, og gir Xperia L2 langt bedre batteritid enn forgjengeren – spesielt gitt at skjermen stadig er litt lavoppløst og maskinvaren svak.

Noe som ikke har blitt bedre siden i fjor er skjermen, som vi mistenker L2 har arvet direkte fra forgjengeren. Lysstyrken er akkurat innafor, men oppløsningen er litt laber. De fleste konkurrentene har for lengst satt standarden på 1 920 x 1 080 piksler, men her finner vi altså bare halvparten (1 280 x 720).

Med en pikseltetthet på skarve 267 piksler per tomme, er Xperia L2 den sannsynligvis mest lavoppløste av de ferske modellene på det norske markedet så langt i år. Det synes dessverre godt i bruk, selv uten å se nøye.

Spesielt synlig blir det under bildeknipsing, der forhåndsvisningen rett og slett ser litt grumsete ut. Også video lider av mangelen på oppløsning, der du reelt sett ikke drar nytte av full oppløsning i omtrent noen videoer fra noen strømmetjenester.

Skjermen har heller ikke verdens beste innsynsvinkel, og fargene endrer seg noe når man ser på panelet skrått. Dynamisk mangler det også en del sammenlignet med en del sammenlignbare modeller – ta bare en titt på Motorola Moto G5 Plus fra i fjor, så skjønner du hva vi mener. Skjermen er i en helt annen klasse, og prisen bare et par hundrelapper over L2.

Det er ingenting direkte ødeleggende ved L2s panel – den er bare ikke bra nok. I fjor, på L1, var den småkjip. I år er den nesten uakseptabel.

Lyden var ikke Xperia L1 sitt største trumfkort, og ettersom maskinvaren tilsynelatende er fullstendig identisk på L2 er det ikke blitt noe bedre i år heller.

Sonys ClearAudio+ hjelper på litt, men allikevel sliter japanerne med at hodetelefonutgangene deres generelt sett ikke leverer like mye trykk som for eksempel Apple, Samsung eller HTC sine. Heldigvis har de løst dette effektivt i toppmodellene sine, ved å rett og slett økse hele minijacken og erstatte den med USB Type-C. Kjøper du et blåtann-hodesett slipper du imidlertid unna hele problematikken, så et veldig stort problem er det ikke.

Verre er det med den eksterne lyden, som ikke er god. Bunnhøyttaleren spiller ikke spesielt bra, og låter både boksete og pinglete. Ikke spiller den veldig høyt heller, og sliter med lite dynamikk.

Samtalehøyttaleren er på sin side helt standard, og benytter som gjengs er mikrofoner for å dempe støyen. Det kan imidlertid bli litt skarpt noen ganger, så det merkes at det ikke er den dyreste varen Sony har hentet ned fra lagerhylla her.

Som i fjor som i år: «Totalt sett er ikke dette en telefon du kjøper for lyden.»

En av de få tingene Sony faktisk har oppgradert i årets modell, er kameraet. Her får du nå en 13 megapikslers brikke med mer lyssterkt glass foran, nærmere bestemt f/2.0. Ikke akkurat markedsledende, men betydelig bedre enn f/2.2-glasset vi fant i fjorårsmodellen.

I tillegg til bedre glass er det også tydelig at Sony har tatt grep for å unngå fordreiningen vi så fra vidvinkelen i fjor, uten at du taper noe særlig bredde her. Det er rett og slett bedre optikk som både gir deg vidvinkel og et naturlig bilde. Flott!

Det er som nevnt også en bedre løsning for å ta bilder i mørke omgivelser, og selv om du absolutt ikke burde forsøke deg på å ta bilder av katta i månelyset med L2 er det fullt mulig å knipse bilder til uti skumringen uten altfor katastrofale resultater.

Generelt er også bildekvaliteten langt over den vi fant i L1. Fargene er hakket bedre enn i fjor, og dynamikken har også blitt løftet flere hakk. Skjønt, telefonen kan slite en god del om du tar bilder av noe dunkelt med mye lys i bakgrunnen; da har lyset en tendens til å bli overdrevent utbrent mens de dunkle områdene knapt lyses opp av HDR-funksjonen.

L2 har også kvittet seg med noe av fokusproblematikken tidligere Sony-er har vært belemret med. Her sitter fokusen 9 av 10 ganger, og glipper som oftest når det er utfordrende lyssituasjoner. Det kunne man ikke forvente før.

Video fra L2 er dessverre ingen vinner, ettersom MediaTek-brikken begrenser kvaliteten til Full HD v/ 30 bilder i sekundet, hvilket ikke er direkte imponerende. Stabilisering er det heller ikke funnet plass til, så vær forberedt på hakkete og ustabile opptak.

Frontkameraet har fått den kanskje største oppgraderingen siden i fjor. Her har man nå funnet plass til en vidvinkellinse, selv om man i prosessen også måtte nedgradere glasset fra f/2.2 til f/2.4. I godt lys merkes dette i svært liten grad, og er svært kjærkomment.

Vidvinkel i frontkamera er en fantastisk ting, ettersom du får muligheten til å få med flere i bildet eller for eksempel både trynet ditt og et storslagent byggverk i sin helhet i bakgrunnen.

Om du ønsker det, kan du også skjære til bildet via en knapp i appen, slik at du får en mer «vanlig» opplevelse. I begge tilfeller blir bildene svært gode (gitt prisen), og vi mener helt klart at offeret med litt dårligere kvalitet i dunkel belysning var verdt det. Forgjengeren var tross alt ikke spesielt god i mørket heller.

Totalt sett har kameraene fått den største oppgraderingen i årets Xperia L2.

• NB: Flere bilder i karusellen nederst!

Sony Xperia L2 H3311

Xperia L2 har for få forbedringer fra fjoråret, og faller helt gjennom i dagens marked.

Fordeler

• +
  Billig
• +
  Ålreit kamera, vidvinkel på frontkameraet
• +
  God batteritid og batteristyring
• +
  USB Type-C
• +
  Hodetelefoninngang

Ting å tenke på

• —
  Laber opplevd og målt ytelse
• —
  Plastdesign som samler fettmerker
• —
  Føles billig
• —
  Annenrangs maskinvare
• —
  Dårlige lydløsninger
• —
  Lavoppløst skjerm