På Tek finner du saker med annonselenker, hvor du enten kan kjøpe produktene vi har omtalt eller sammenligne priser. Det mener vi er relevant informasjon for våre lesere.
Hvilke produkter Tek skal skrive om, og hva vi skal skrive om dem, velger journalistene og ingen andre. Men det er også viktig at du vet at hvis du klikker på en slik annonselenke til prissammenligning hos Prisjakt, eller kjøper et produkt etter å ha klikket deg inn til en butikk fra en av våre artikler, tjener Tek penger. Disse annonselenkene er alltid merket med «annonselenke».
Det er viktig å understreke at når vi omtaler produkter på Tek, så er det fordi vi mener det er journalistisk interessant. Ingen kan kjøpe seg omtale i våre saker.
I tester eller produktguider er hovedregelen i VG at vi kjøper eller låner produktet. Dersom det ikke er praktisk mulig, baserer vi omtalen på produktprøver vi har fått tilsendt. I så fall opplyser vi om hvilket produkt og hvorfor.
Trådløs VR? Ja takk!
Men det er langt fra gratis å «klippe navlestrengen».
Det har gått to og et halvt år siden vi kunne teste ut HTC Vive for første gang. Vi ble fort overbevist om at om at virtuell virkelighet hadde en fremtid, og det på tross av begrensninger og barnesyksommer.
Ved siden av det helt åpenbare som bedre VR-spill og opplevelser etterlyste vi blant annet bedre bærekomfort for maska, enda mer høyoppløst bilde og å bli kvitt den hersens «navlestrengen» – en fem meters kabel med ikke ubetydelig vekt og stivhet.
For som vi alle vet lever kabler sitt eget liv og vikler seg inn i det som vikles kan, enten det er føtter eller seg selv.
Det neste året jobbet bransjen frenetisk med å frigjøre spillerne. VR-sekker ble prøvd – og det virket – men det var tydelig at det måtte en bedre og mindre komplisert løsning til.
Denne løsningen var selvsagt å gjøre skjermen i maska trådløs, men dette krever mye båndbredde med tanke på at det ikke bare er snakk om strømming av data. Videobildet må tross alt tolkes og skapes i sanntid basert på brukerens bevegelser i VR-rommet.
Likevel kunne vi allerede våren 2017 oppleve en fungerende prototype på trådløs Vive.
For å få unna mengdene med data som må sendes frem og tilbake har valget – i hvert fall for nå – falt på teknologien som kalles WiGig eller IEEE 802.11ad. WiGig er kort for wireless gigabit og forvaltes av Wi-Fi Alliance, altså den samme gjengen som sysler med de vanlige Wi-Fi-standardene.
WiGig skiller seg dog ut fra våre kjente Wi-Fi-nett ved å kunne operere på 60 GHz-båndet. Dette gir nok båndbredde, men har også store begrensninger når det kommer til rekkevidde. I praksis er det kun snakk om noen få meter, og det skal helst være fri sikt mellom senderne.
Du kan tenke på det som blåtann på speed og steroider.
Lukk opp din lommebok
Etter å ha brukt et antall tusenlapper på et Vive-oppsett og en habil PC, føler du kanskje at du allerede har punget ut med nok. Men så kommer altså HTC med denne fristelsen, der det står 3500 kroner på prislappen.
Er du en av dem som også har spandert på deg den nyere og bedre Vive Pro, må du åpne lommeboka ytterligere. I tillegg til Vive Wireless Adapter trenger du da også et HTC Vive Pro Wireless Adapter Attachment Kit. Det betyr at må legge til nærmere tusen kroner til på regningen.
HTC kaller det sikkert for god butikk. Vi kaller det ran på høylys dag for hva som i praksis er en ledningsstump, et plastfeste med borrelås og en skumgummipute. Hadde vi kunnet, skulle vi sendt HTC rett til sengs uten kveldsmat for dette stuntet. Et slikt adaptersett burde ikke kostet mer enn et par hundre kroner maks.
For hovedpakka – om enn fremdeles ikke rimelig – føler vi i det minste at vi får noe som ligner på valuta for pengene. Foruten det som trengs av ledninger og fester til den «originale» Vive, finner vi den trådløse adapteren, den trådløse «linkboksen», en batteripakke (eller nødlader som det også kalles) med Qualcomm Quick Charge 3.0 og et WiGig PCIe-kort.
Det siste betyr at du trenger en stasjonær datamaskin med et ledig PCIe-spor du kan sette dette kortet i. Har du en bærbar PC eller en annen kompakt VR-løsning er ikke Vive Wireless noe for deg – i hvert fall ikke enn så lenge.
Selve oppsettet og installasjonen er ganske rett fram. HTC har lagt ut en god, detaljert og illustrert beskrivelse av hele prosessen på hjemmesidene for Vive, og det er ikke verre enn å følge denne.
I tillegg må programvaren til WiGig-kortet og linkboksen installeres. Også dette gikk glatt på vårt oppsett, og snart var vi i gang med å oppgradere til den siste fastvaren.
Absolutt befriende
Rent programvaremessig har Vive har aldri virket spesielt stabilt. På Windows kjøres et sammensurium av Steam med SteamVR, HTC Viveport, Vive-drivere og nå Vive Wireless-drivere med tilhørende programvare.
Det virker som om alt dette liker å krangle om de samme ressursene, så av og til – eller ganske ofte – går ting i stå. Spesielt kan det være et problem å bytte mellom VR-applikasjoner eller spill.
I det minste har vi ikke merket noen forverring etter at WiGig-teknologien og Vive Wireless kom på plass.
Vi har testet adapteren sammen med Pro-utgaven av Vive. Med denne påmontert øker vekta på maska til rundt 950 gram, men uten ledningen å dra på føles det egentlig helt greit – festet på Vive Pro er såpass behagelig. Foruten dette er trådløsadapteren plassert ganske sentralt på hodet, så den ødelegger ikke for balansen på HMD-en.
At adapteren i tillegg får oss til å se enda merkeligere ut der vi veiver rundt med armene i lufta ser vi på som en ren bonus.
Selve den trådløse opplevelsen er – i mangel av bedre ord – svært befriende. I hvert fall når vi kan sammenligne med hvordan det er å spille med ledning. Tidligere snudde vi oss ikke med mindre vi var nødt, ettersom vi da også måtte flytte på ledningen og passe på hvor vi tråkket.
De bekymringene er nå borte. Uvanen med å stå litt mer stille enn nødvendig og bare vri overkroppen i stedet for å flytte beina henger dog litt igjen – her får vi bare ta tiden til hjelp.
Vi hadde visse bekymringer rundt dette med responstid og forsinkelser over den trådløse forbindelsen, men det har vi ikke merket noe til – enten vi har utforsket rolige omgivelser eller gitt jernet i Beat Saber.
For øvrig er sistnevnte en type spill der vi ikke får så veldig mye ut av å være trådløse ettersom vi tross alt står på omtrent den samme plassen hele tiden.
Det er først når vi fyrer opp action- eller eventyrspill der vi kan bruke og utforske omgivelsene at vi virkelig merker friheten vi har, spesielt når vi også fikk muligheten til å sette av et stort område for spilling.
Strøm må til likevel
Uten en tråd kunne vi virkelig gå rundt og kose oss i VR-land, men det er ikke snakk om evigvarende moro. Etter varmeutviklingen å bedømme trekker adapteren på hodet vårt greit med strøm, så det er greit å passe på at batteripakka er fulladet før du starter.
Etter våre erfaringer gir den medfølgende nødladeren på drøye 10 000 mAh rundt 2,5 timers spilletid. Så hvis du ikke ønsker lange ladepauser når ting er som morsomst, er du pent nødt til å i hvert fall ha to slike batteripakker.
Under installasjonen av Vive Wireless ble vi advart mot å bruke andre slike pakker enn HTCs egne, uten at vi helt kunne forstå hvorfor vi skulle gjøre det. Men med en pris på 600 kroner per stykk skjønner vi jo at det er ønskelig fra HTCs side.
Vi dristet oss derfor til å prøve med Eletra EPB10000Alu som også har Quick Charge 3.0, den samme formen og tilfeldigvis passer i holderen som fulgte med HTC-batteriet. Denne batteripakka fungerte helt fint med Vive Wireless, så da kan vi regne med at det vil finnes andre som gjør jobben også.
Men ikke skyld på oss om du ødelegger noe ved bruk av tredjeparts nødlader.
Konklusjon
HTC Vive Wireless Adapter er et produkt som lar oss komme over én av hindringene som sperrer for at Vive – og VR for øvrig – virkelig kommer seg ut av startgropa.
Den sørger for at vi fritt kan bevege oss rundt og rundt og rundt uten å måtte dra på og bli belemret av ledningen som kan være et irritasjonsmoment i spill og opplevelser som krever at du beveger deg litt.
Vive Wireless åpner også opp for bruk av større spilleområder, men de fleste av oss har kanskje uansett ikke så mye tumleplass å bruke til virtuell moro.
Likevel må vi si at det å ha litt plass å spille på er et stort poeng med dette utstyret. Pleier du i hovedsak å sitte eller stå relativt stille, kan du like godt holde deg til løsningen med kabel.
Ved siden av å spare deg for penga, vil du også slippe de problemene som Vive Wireless legger til. For adapteren krever jo fremdeles strøm, så du må huske på å ha et par oppladede batteripakker liggende.
Dessuten slipper du å tenke på å installere noe i datamaskinen din – som vil si at du også kan bruke en spillbærbar eller annen kompakt PC til VR-stundene dine.
Hvorvidt Vive Wireless er et anstendig kjøp eller ikke kommer altså i stor grad an på hvor løst penga dine sitter og hva slags VR-opplevelser du liker. Har du godt med plass og beveger deg mye vil vi så avgjort si at det er en verdig oppgradering.
For andre brukere er den langt fra obligatorisk, men vi forstår godt alle som løper og kjøper uansett – den trådløse forbindelsen vil gjøre de fleste VR-opplevelser enda litt gøyere.
Vive Wireless Adapter
En dyr men verdig oppgradering til HTC Vive.
Fordeler
- +Slutt på å snuble i ledningen
- +Relativt enkelt å sette opp
- +Fungerer med både Vive og Vive Pro
- +Gjør store spillområder langt bedre
Ting å tenke på
- —Medfølgende batteripakke holder ca 2,5 timer
- —Krever stasjonær PC (et PCIe-spor)
- —Dyr ekstrapakke må kjøpes for Vive Pro
