Dette betyr tallene og merkene på minnekortet

Vegar Jansen

Publisert 12. oktober 2019

I løpet av de siste årene har vi vært igjennom mange ulike former for minnekort. Du husker kanskje xD, MMC, Memory Stick, smartmedia og CF, men i dag er det ingen tvil om at én standard har tatt over det aller meste av markedet for oss vanlige forbrukere.

Vi snakker selvfølgelig om SD-minnekortene.

SD er en forkortelse for Secure Digital, og denne minnekortstandarden kom først på markedet i år 2000. På sin tid var det «frimerkestore» SD-formatet på 32 x 24 millimeter relativt beskjedent. I dag er det i hovedsak kameraindustrien som holder på formatet.

Folk som er mindre interessert i fotografi kjenner nok standarden best gjennom det mindre microSD-formatet, som kom i 2005. Disse minnekortene deler alle spesifikasjoner med vanlig SD, men måler kun 15 x 11 millimeter. De er også tynnere og mindre robuste enn de «gamle» SD-kortene.

Vi finner microSD-minnekort i en haug små dingser – fra aktivitetskameraer til håndholdte konsoller. Svært mange brukes også som ekstra lagringsplass i Android-mobiltelefoner og små bærbare datamaskiner.

Tidligere fantes også et «mellomformat» kalt miniSD, men dette har blitt faset ut.

Med tiden har kravene til lagring forandret seg – nyere minnekort må kunne lagre mer og gjøre jobben raskere. For å følge utviklingen har derfor SD Association – gjengen som har tatt på seg jobben med å forvalte SD-standarden – stadig dyttet ut nyere generasjoner minnekort.

Siden vi snakker om en total fartstid på to tiår, har det naturlig nok skjedd mye når det gjelder nyere versjoner av SD-formatet. Både innvendig med nye standarder og utvendig når det gjelder merking.

I denne guiden skal vi gå gjennom bokstavene og tallene du finner på et typisk SD- eller microSD-minnekort, slik at du blant annet skal kunne bedømme hvor raskt det er og hva det kan brukes til.

Grovt sett kan vi si at SD-formatet har kommet ut i fire generasjoner eller standarder. De nyere standardene har tvunget seg på fordi de gamle ikke kunne lagre nok data:

• SD – «Secure Digital»: Den originale SD-spesifikasjonen gikk egentlig kun opp til 2 GB. Nå er dette for lite til det aller meste, så slike SD-kort er ikke lenger å finne i butikkene.
• SDHC – «Secure Digital High Capacity»: Denne standarden kan ha størrelser fra 2 til 32 GB, og er fremdeles i produksjon.
• SDXC – «Secure Digital eXtended Capacity»: I skrivende stund er dette den nyere standarden, med støtte i de fleste nyere dingser og minnekortlesere. SDXC-minnekort kan ha kapasiteter fra 32 GB til 2 TB. Kort på 1 TB er det største som finnes på markedet akkurat nå.
• SDUC – «Secure Digital Ultra Capacity»: Dette er en fremtidig standard som ble annonsert i 2018. Den skal klare kapasiteter på opptil 128 terabyte.

SD-standarden er bakoverkompatibel, så dagens enheter med SDXC-støtte kan også lese SDHC- og SD-kort. Men eldre enheter vil ikke fungere med minnekort av nyere standard. Visse aldrende kameraer, mobiltelefoner og annen «gammel» elektronikk vil altså ikke kunne bruke nye SDXC-kort, og da er det gjerne SDHC som gjelder.

Som vi ser, sier ikke standarden alt om den egentlige kapasiteten. Men å finne ut dette er enkelt, ettersom dette er merket meget tydelig på de fleste minnekort.

Det er også verdt å få med seg at minnekortprodusenter regner kapasitet på samme måte som harddisk- og SSD-produsenter – der én megabyte = 1000 000 byte. Men en klassisk megabyte tar egentlig 1048 576 byte med plass på disken eller minnekortet.

I datamaskinen ser det det derfor alltid ut at minnekortet har mindre faktisk kapasitet enn produsenten oppgir. For eksempel rommer da et kort på 200 GB kun 183 GB med data.

For å gjøre det enklere for forbrukerne, har SD Association forsøkt å klassifisere SD-kort etter ytelse og hastighet. Om de har lykkes er et annet spørsmål, for de har kommet opp med fire forskjellige klasser: Speed Class, UHS Speed Class, Video Speed Class og App Performance Class.

La oss starte med de tre klassene som går på vanlig skrivehastighet.

• Speed Class: Dette er den opprinnelige måten å merke kortene på, med et tall i en «C» som ligner en ufullstendig sirkel. Tallet representerer minimum sekvensiell skrivehastighet i megabyte per sekund. Et kort med tallet 10 i C-en, skal altså ha en overføringshastighet som aldri synker under 10 MB/s. Det finnes fire slike klasser: 2, 4, 6 og 10. De aller fleste moderne SD-kort er merket med Speed Class 10.
• UHS Speed Class: En nyere merking, da med et tall inni en «U». Tallet representerer minimum sekvensiell skrivehastighet i megabyte per sekund ganget med ti. Et kort med tallet 3 i U-en, skal altså ha en overføringshastighet som aldri synker under 30 MB/s. Det finnes to slike klasser: 1 og 3.
• Video Speed Class: Dette er ganske enkelt en «V» med et tall bak, der tallet representerer minimum sekvensiell skrivehastighet i megabyte per sekund. Er kortet merket V90, skal skrivehastigheten aldri synke under 90 MB/s. Det finnes fem slike klasser: V6, V10, V30, V60 og V90.

Disse tre klassene forteller altså om laveste garanterte skrivehastighet, og dette er spesielt viktig for folk som filmer med høy oppløsning og/eller høy bitrate. For at det ikke skal bli trøbbel med et slikt opptak, må jo kortet kunne skrive data minst like kjapt som kameraet sender.

For stillbilder har høyere hastigheter mindre å si da kameraer har en intern lagringsbuffer. Men det kan sørge for litt lengre bildeserier ettersom bufferen tømmes fortere.

For mange er video og film likevel langt fra det viktigste. Et minnekort kan sørge for godt med plass på mobilen eller konsollen til spill og apper, og da er det fint hvis det kan motta og behandle henvendelser fra flere programmer samtidig. Da er det en ny klasse som kommer inn.

• Application Speed Class: Per i dag er det to slike klasser, kjent som A1 og A2. Disse kortene har ikke bare krav til minimum sekvensiell skrivehastighet, men også et minimumskrav i antall lese- og skriveoperasjoner – såkalt IOPS (input/output operations per second). A1 skal klare 1500 IOPS ved tilfeldig lesing og 500 IOPS ved tilfeldig skriving. Tilsvarende tall for A2-kort er 4000 og 2000 IOPS. Både A1- og A2-kort har 10 MB/s som minimum sekvensiell skrivehastighet.

At et minnekort tilhører en slik klasse vil for øvrig ikke hjelpe stort alene – også enheten den skal brukes i må støtte denne klassen. Et A2-merket minnekort i en mobiltelefon med A1-støtte vil ikke yte så bra som det kan.

De fire klassene definert av SD Association sier ikke stort om kortets typiske eller maksimale overføringshastighet. Derfor er det også vanlig at minnekortprodusentene oppgir minnekortets topphastighet, da enten i antall «x» eller megabyte per sekund. Da er det også gjerne snakk om lesehastighet, som vanligvis er høyere enn skrivehastigheten.

• Antall x: I de virkelig gamle dager var det Compact Flash (CF) som var kongen av minnekorthaugen, og da ble gjerne maksimal skrivehastighet oppgitt i x, der 1x tilsvarer overføringshastigheten til en CD-ROM. Visse minnekortprodusenter har også tatt dette i bruk på SD-kort. 1x er 150 kilobyte per sekund, noe som betyr at 100x er omtrent 15 MB/s, 400x tilsvarer ca. 60 MB/s og 633x rundt 95 MB/sek.
• MB/s: Det blir ikke så vanskelig når maksimal hastighet enkelt og greit oppgis i antall megabyte per sekund. Noen ganger står det på selve kortet, andre ganger finner du det på innpakningen.

For at ytelsen skal være som avertert, må minnekortleseren må kunne flytte dataene raskt nok til og fra kortet. Da vil den teoretiske maksimumshastigheten være avhengig av databussgrensesnittet på utstyret.

Egentlig var hastigheten begrenset oppad til 12,5 megabyte i sekundet, men det ble snart åpenbart at dette ikke holdt, og siden har farten økt flere ganger.

• Opprinnelig: Teoretisk maksimal overføringshastighet på 12,5 MB per sekund.
• High Speed: Maksimalt 25 MB/s. Kan stadig finnes i eldre elektronikk med lang levetid.
• UHS-I: Ultra High Speed I, med maksimal hastighet på 104 MB/s.
• UHS-II: Ultra High Speed II, kan i teorien nå opp til 312 MB/s. Rundt 300 MB/s er typisk maksimal SD-hastighet i dag.
• UHS-III: Ultra High Speed III skal kunne nå hastigheter på 624 MB/sek. Slike SD-kort og kompatibelt utstyr skal i teorien eksistere, men vi har fremdeles til gode å finne noen.
• SD Express: En kommende standard basert på 3. generasjon PCI Express. Her øker teoretisk hastighet til 985 MB/sek. Enn så lenge finnes det ingen SD Express-kort på markedet.

Først da UHS (Ultra High Speed) kom på banen, ble det obligatorisk å merke kortene med dette. UHS-I er merket med romertall I, UHS-II med romertall II og UHS-III med romertall III. Men vi har altså ikke sett noe UHS-III-utstyr i faktisk salg.

SD-kort uten merking kjører i de fleste tilfeller High Speed.

En ny PCIe-basert standard kalt SD Express er ventet å komme på markedet i løpet av 2020. Slike kort vil være merket med «Ex».

Begreper som premium, ultra, pro, extreme, evo og så videre vil være satt på av minnekortprodusenten og sier egentlig ikke så veldig mye om hvor godt minnekortet egentlig er. Men som en generell regel har toppmodellkortene de fjongeste navnene – i hvert fall innenfor den interne rangeringen hos hver enkelt produsent.

Noen SD-minnekort kan også ha andre typer merker enn de vi har gått gjennom. Da vil det i så fall være lagt til av produsenten selv, og gir ingen garantier om hastigheter eller kvaliteter.

Så lenge du holder deg til respektable forhandlere, er det vanskelig å gjøre noen store bomkjøp innen minnekort. De fleste merker i norske butikker er av god kvalitet, men det er jo alltid en mulighet for at et slik kort går i stykker likevel.

Da er det greit å vite at man kan få det erstattet med et nytt eksemplar. Normalt sett opererer man da med fem års reklamasjonsrett for minnekort, men innholdet på kortet får du naturligvis ikke tilbake.

For å være litt sikrere, velger mange velrennomerte minnekortmerker. Disse er dog gjerne litt dyrere.

Samtidig er det ikke slik at de aller beste og minnekortene nødvendigvis er spesielt gode kjøp. De høyeste kapasitetene er også gjerne uforholdsmessig dyre, og da blir det lurere å heller kjøpe to mindre minnekort.

Ofte vil det ikke være noe stort poeng i å kjøpe et veldig kjapt og kostbart minnekort, da utstyret det skal brukes i gjerne vil sette grenser.

Dersom mobiltelefonen din ikke støtter A2-minnekort, er det for eksempel smartere å gå for det med «kun» applikasjonshastighetsklasse A1. For video er ikke noe poeng i å betale for et V90-kort hvis videokameraet ikke trenger noe kjappere enn V10.

Det beste er derfor å sjekke hva slags minnekortklasse som anbefales av produsenten av utstyret du skal bruke det i.

Merk også at selv om Speed Class 10, UHS Speed Class 1 og Video Speed Class V10 lover den samme minimum skrivehastigheten på 10 MB/s, er det ikke nøyaktig det samme. Video Speed Class har for eksempel en «Suspend/Resume»-funksjon som ikke støttes av de andre klassene.

• Om mulig, formater alltid kortet utstyret det skal brukes i.
• Ha gode rutiner for sikkerhetskopiering. Det er kjedelig å plutselig miste «årevis» med bilder og andre data fordi minnekortet tar kvelden.
• For foto og video er det smart å ikke legge alle eggene i en kurv. Bruk flere minnekort, og husk at de ikke nødvendigvis må fylles helt opp før du tømmer dem.
• Streiker et minnekort én gang kan det streike flere ganger, selv om alt i en periode ser greit ut. Avskriv det og kjøp nytt.
• Ta godt vare på minnekortene dine. Ikke la dem ligge ubeskyttet. Husk at microSD-kort tåler mindre håndtering enn vanlige SD-kort.

(Kilder: Wikipedia | SD Association)

Les også

Western Digital satser på ekstern lagring for gamere