Vi ble med Apple «hjem»
Se bildene av enorme mengder glass, marmor og en fem tonn tung aluminiumsmodell.
Cupertino/Tek.no: Apple Park er navnet på Apples nye område i Cupertino. Det ligger rundt en kilometers droneflyvning unna det gamle området, som for de fleste er kjent som (1) Infinite Loop.
Deler av området ble innviet for første gang under forrige ukes iPhone-lansering, og vi tok selvsagt med oss bilder hjem i bagasjen.
Vi var aldri inni selve «romskipet», den runde delen av hovedkvarteret som har fått mest oppmerksomhet. God utsikt til den enorme ringen fikk vi imidlertid, og en liten tyvåpning på Apple Store-butikken som hører til.
Apple Park vs. Infinite Loop
Hvis du noen gang har besøkt Apple på deres gamle område er noen ting likt, men det meste ganske annerledes.
Med tanke på den litt uvanlige historikken til selskapet som jobber der, er gamleboligen en nokså standard kontorbygning. Den er kanskje hakket finere enn californiske kontorbygninger flest, ettersom en svært høy andel av dem er firkanthus på industritomter. Men så fryktelig iøynefallende er den likevel ikke.
Og foran den - store mengder asfalt med parkeringsplasser og ivrige mennesker som vil parkere bilen din.
Nye Apple Park deler funksjon med gamlehuset, i så måte at produktutvikling og dagens dont for mange Apple-ansatte foregår der, og har altså tilhørende eplebutikk i velkomstsenteret. Men derfra og ut er det meste ulikt.
Dette pleide å være et område dekket av asfalt. Nå dekkes det av futuristiske bygninger og jord. Med nøye og snorrett planta buskevekster oppå.
For selve lanseringen hadde Apple strigla området så godt som de kunne. Det var knapt en vaktmester i sikte. Dagen etter var det tid for påfyll med informasjon om produktene, og da så området noen hakk mer ut som anleggsplassen det egentlig er i en liten stund til.
Det skal på det meste ha vært 6000 samtidige arbeidere involvert i byggeprosjektet.
Apples massehilsing
Lanseringsdagen var parken forbeholdt endeløse rekker av Apple-ansatte som man måtte være svært forsiktige med å kikke på.
Jeg vet ikke med deg som leser dette, men oppmerksomheten man får om man setter labbene innenfor noen av verdens finere hoteller er i overkant mye å forholde seg til. Og amerikanere er gode til å yte litt for mye service. Akkurat slik var besøket i Apple Park også. De Apple-ansatte som sto oppstilt både inne og utenfor husene sa hei og begynte å småprate så fort man ikke så veldig opptatt ut.
– Hi! How is your day going?
Etter å ha smilt og sagt hei til et ukjent antall mennesker begynte jeg dermed å se litt opptatt ut.
Strengt tatt ble jeg det også, for det var ganske raskt tid for iPhone-lansering inne i bygningen vi virkelig har fått stifte bekjentskap med - Steve Jobs Theater.
Navnet bærer bygningen til ære for Apples gamle leder som var avgjørende for selskapet i (minst) to omganger; både da han og Woz (Steve Wozniac) startet hele sulamitten, og da han etter noen år utenfor selskapet hoppet inn som sjef igjen i 97 og måtte bygge opp igjen et selskap som var på randen av konkurs.
Men selve planleggingen av Apple Park var det også Jobs som påbegynte, og han jobbet med planene frem til sin død.
Inne i Steve Jobs Theater
En av våre danske venner i pressekorpset påpekte raskt at det ikke var noen vegger oppe i den synlige «hatten» på Steve Jobs Theater. Det er glassveggene ytterst, og bare det. Så hvordan blir taket båret?
En liten stund senere fikk vi svaret fra en av Apples representanter på stedet. Taket bæres utelukkende av de ytre glassveggene. Jeg er ikke arkiktekt, og vet ikke hva man vanligvis kan regne med at glass kan bære, men forklaringen fra Apple-representanten var en smule uventet; store deler av taket er laget i karbonfiber. Dermed har ikke glassveggene rundt noe problem med å bære det.
Karbonfiber er også en viktig del av konstruksjonen på selve besøkssenteret turen startet i, får vi vite.
(Saken fortsetter under bildet)
En annen detalj som raskt ble synlig er den roterende heisen. Den fikk en del omtale i forkant av lanseringen, for sin fiffige utforming. Den skal nemlig rotere i brønnen sin, slik at selv om folk kommer inn i heisen fra den ene siden, og skal ut på den andre, kan de bruke samme dør.
Hilsen Jony Ive, heismontør ... og iPhone-designer.
Jeg spurte aldri om akkurat heisen, men så godt som alle Apples fremmøtte på stedet var godt drillet i å gi briten med fløyelsstemmen en god del av æren for parken.
Heisen var ikke synlig i bruk for de fleste av oss som var der. Antakeligvis ble den brukt til å frakte bevegelseshemmede og eventuelt tungt TV-utstyr, mens vi andre ble henvist til et par enorme trapper.
Jeg klarer ikke å komme på hvilken TV-serie eller film det er som har scenen. Muligens er det flere, men minst ett sted der ute finnes det en film som bruker en like overdimensjonert trapp, med ett enkelt menneske i for å trekke i følelsestrådene dine. Det er noe ensomt, nesten dystopisk ved det når noen få små mennesker omgås så store ting.
Og omtrent slik så det ut da kameraet mitt fanget en enslig journalist fra lanseringen på vei opp igjen etter litt rekognosering.
Trappene på hver side er forøvrig buet, og beveger seg begge rundt noe. Dette også fikk en del oppmerksomhet i forkant av lanseringen. Det er snakk om selve demoområdet der man får se på produktene etter at de er lansert.
Disse dekkes av en flyttbar vegg som åpnet seg idet Tim Cook og banden hans var ferdig på scenen. Jeg rakk ikke å se selve åpningen, selv om jeg var relativt tidlig opp trappen og kunne gå rett til en ledig iPhone X, i motsetning til å vente de normale ti minuttene i kø.
Men oppe ved trappene var det nå et digert rom i midten, som ikke var der tidligere.
- Les sniktitten: iPhone X ser enda bedre ut i virkeligheten enn på bilder
Et selskap som vekker følelser
På slutten av min andre tur innom Apple Park, samme dag som lanseringen, kom jeg i prat med en herre som hadde flyttet langveisfra for å være med på lanseringen, og for å jobbe i den nye Apple Store-butikken. Der de fleste jeg møtte nok hadde en opplæring og en jobb som bidro til den voldsomme vennligheten virket denne mannen litt annerledes.
Han var en middels høy afroamerikaner som snakket kjærlig om kundene sine, og fremstod omtrent som det mest ydmyke mennesket jeg har møtt. Stemmen sprakk litt da han snakket om Steve Jobs, og hvor beæret han følte seg over å se prosjektet til den legendariske sjefen være ferdig.
På spørsmål om hva jeg jobbet med, svarte jeg at jeg hadde dekket lanseringen for norske medier, og at jeg også syntes det var fryktelig spennende å kunne iaktta dette digre området på nært hold.
Igjen lyste han opp. Han hadde nemlig fått være inne i Steve Jobs Theater frem til lanseringen gikk igang. Så han hadde fått sett bygningen på nært hold han også, fortalte han, kry som en hane.
Det føltes både lett parodisk, litt rart og samtidig ganske koselig å høre hvordan en helt vanlig mann åpenbart så så veldig opp til både selskapet han jobbet i og mannen som ledet det. Apple er og blir et sært selskap, og de færreste av de ansatte ønsker å tas bilde av. Jeg la derfor ned kameraet mens jeg snakket med mannen.
Apple-lanseringer er også feiringer
Når venner og andre medier lurer på hvordan det oppleves å være på Apple-lansering starter de ofte samtalen med å vise til klappingen og hoiingen, som tidvis overgår store konserter. De lurer på om det ikke er rart å stå midt oppi et sånt sirkus, der andre elektronikkprodusenter som regel er langt mer sobre i sin presentasjon.
Rart er det. Det er ikke til å komme fra. Men det blir hakket mer naturlig når man tenker på at halve salen som regel er fylt opp av mennesker som har jobbet med å utvikle produktene. Det er de som klapper. Journalistene i salen strekker seg som regel til å trekke på smilebåndet om en etterspurt funksjon dukker opp.
Når en helt vanlig mann i en butikk kan ha så sterke følelser for jobben sin, virker det heller ikke unaturlig at de som har utviklet produktene han selger ønsker å feire litt ekstra når verden får se dingsene for første gang.
Tonnevis av aluminium - og litt AR
Selve romskipet fikk vi altså ikke gå inn i, men i besøkssenteret er det en gigantisk aluminiumsblokk som er utformet som resten av parken. Klare til dyst sto en mengde iPader som la ulike typer data over. Man kunne simulere morgen og kveld, eller løfte taket og se hvordan luftstrømmen i de for det meste passivt klimaregulerte bygningene bærer.
Men hvis du som meg ikke synes denne typen modeller er så fantastisk spennende, er det kanskje artig å vite at hele blokka av aluminium påstås å veie 11 000 pund, eller knappe fem tonn. Og siden den er laget i materialet den er laget i, slapp jeg ikke unna lovord om Jony Ive her heller.
Kan hende blir Apple Park stående som hans magnum opus. Apple Park har i hvert fall kostet rundt 40 milliarder kroner å bygge, eller nesten det samme som ti av Oslos operabygg. Ikke akkurat småpenger.