Rune Olstad
Foto: Anders Leines

Når angsten tar over livet

Sykdommen er mye skumlere og glupskere enn jeg kunne forestille meg. Grådig spiser den av folks liv. Jeg sjekket inn på angstavdeling i fem dager.

Programleder Helene Sandvig, Oslo mars 2018:

Aldri si «skjerp deg» til et menneske med angst. Det lovet jeg meg selv etter å ha bodd fem dager med mennesker som fikk behandling for sykdommen. Jeg hadde ikke peiling på hva det er å ha angst eller hvor jævlig den er, før jeg flyttet inn på Angstavdelingen på Modum bad. Sykehuset ligger vakkert til, omkranset av naturen, ikke langt fra Vikersund i Buskerud. Bare noen timer etter innsjekk ble jeg vitne til redselen og de kraftige reaksjonene du kan få i kroppen når angsten herjer. Hjertebank, skjelvinger, svett hud, pusteproblemer, kvalme, fortvilelse. Ordtaket "stiv av skrekk" gir mening.

Å høre historier om hvordan sykdommen hadde tatt fra flere av dem både skolegang og jobb var vondt. Enda sårere var det å oppdage hvordan angsten skyver barn, ektefeller, familie og venner på avstand. For meg er angst som den skumle kongen på haugen som fanger mammaer, pappaer, sønner og døtre inne i sin egen kropp, isolerer dem fra omverdenen og livet. Grådig tar den for seg hvis den ikke blir stoppet. Mange satt ord på at de følte seg alene med angsten sin.

På toppen gnagde skammen og fortvilelsen over alt de ikke turte og maktet å gjøre i hverdagen, som å være alene hjemme, kjøre bil, gå på butikken, ta bussen, møte folk i selskaper, gå ut i postkassa, dra på shopping med barna, delta i livet. Det finnes ulike typer angst. Panikkangst, sosial angst, helseangst eller sykdomsangst, posttraumatisk stresslidelse. Fellestrekk er sterk følelse av frykt og ubehag og opplevelsen av at du ikke kan kontrollere det som skjer med deg.

Angst synes ikke utenpå. Har du brukket beinet eller fått kreft, er det nok lettere å få sympati og høste forståelse. Men angst er en alvorlig psykisk lidelse som kan ramme alle i alle aldre. Derfor er det viktig å vite noe om den. Å snakke med dem som kjenner sykdommen på kroppen kan lære oss andre mye. Historiene til de jeg møtte på Modum Bad ga meg skakende innblikk i en sykdom jeg visste lite om fra før. Rita og Rune var to av dem som delte sine opplevelser med meg.

Programleder Helene: Å snakke med dem som kjenner sykdommen på kroppen kan lære oss andre mye. Jeg har møtt Rita og Rune.

Rita drømmer om et vanlig liv

Da sønnen på seks år satte øynene i Rita og fortalte hva han syntes om mamma, skjønte hun at hun måtte søke hjelp for angsten.

– Han så rett på meg og sa: «Mamma, du er så stressa». Da begynte jeg å gråte. For jeg visste at dette var mer enn stress. Det var angst, en posttraumatisk stresslidelse. Nå er mitt største mål er å kvitte meg med skammen over at jeg er sånn som jeg er. Som mamma bør jeg jo tørre å gå ut og fungere blant folk. Nå skal jeg utfordre det jeg er redd for.

Rita (47) virker både sterk og smilende i det ene øyeblikket. I det neste fylles øynene med tårer.

– Angsten kjennes som jeg er inni ei boble, jeg går på en måte i frys, blir helt lammet, forteller hun.

Merker ikke at barna skriker

Rita har opplevd at ungene kan stå og skrike til henne, uten at hun får det med seg. Det er høy puls, det er en hjerne som nesten ikke funker. Det er vanskelig å snakke og høre. Kroppen gjør det den skal, men Rita sanser ikke de rundt seg. Både kropp og tanker stivner. Andre ganger faller hun ut av samtaler, er ukonsentrert.

– Det er en slags forsvarsmekanisme kroppen har. Den vil liksom spille død. Da klarer jeg ikke skille mellom hva som skjedde før og nå.

– Når angsten ligger der, føler jeg meg ikke trygg noe sted. Jeg bruker i stedet all energien min på å være redd, og har ikke energi igjen til barna mine og mannen min. Det er beintøft, sier Rita.

I mange år trodde Rita hun bare var stresset. Med flere verv – hun drev frivillig arbeid, var lagleder og natteravn – hadde hun noe å gjøre hele tiden.

– Jeg var ei stå-på-dame som ikke kjente etter hvorfor jeg hadde alt dette stresset. På et tidspunkt gikk det utover konsentrasjonsevnen. På jobben på sykehjemmet begynte jeg å glemme ting. Det var utrolig skamfullt å måtte innrømme at dette ikke gikk lenger.

Ble overfalt hjemme

Hvor kommer angsten fra? For Ritas del har den en konkret historie. Den begynte da hun ble overfalt i sitt eget hjem. Det var en traumatiserende opplevelse, men hun fortsatte livet som vanlig. Så kom 22. juli 2011, da Rita var ute og gikk i Oslo sentrum. Smellet hun hørte og kaoset som fulgte, trigget det traumet som lå i henne. Hun ble retraumatisert, og nå klemte angsten til for alvor.

Hun klarte ikke ta buss, eller gå ute alene. Hun ble redd for å ha folk bak seg, og handlet alt på nett for å slippe butikker.

– Ofte satt jeg hjemme og gråt, uten at jeg visste hva det var. Jeg fant alltid unnskyldninger for å slippe å gå ut.

Etter en tid mente de rundt henne at nå måtte Rita slutte å tulle. Nå måtte hun snart klare å komme seg videre. Men det klarte hun ikke. Angsten vokste. Den spiste seg innpå livet hennes, bit for bit. Rita murte seg inne, mer og mer. Angsten fikk bestemme over livet.

– Redselen og kroppsspråket mitt smittet over på ungene. Jeg innså at jeg trengte hjelp og søkte meg til Modum Bad for å få behandling.

Har sagt unnskyld til barna

– Jeg har forstått at traumet er en del av angsten, og at dette må bearbeides. Kroppen min har funnet overlevelsesmekanismer, men i hodet får farene herje fritt. Nå må jeg tørre å utforske og utfordre dem. Det er det viktigste jeg har lært i behandling.

Nå synes barna det er fint at jeg ber om hjelp og kan prate om dette. Jeg har bedt dem om unnskyldning for jeg har vært på opptatt av å ha kontroll på dem hele tiden. Jeg har vært så mye irritert, i stedet for å vise sårbarhet. Det skal jeg love deg er energitappende, sier Rita med ettertrykk.

– Jeg har lært at det ikke er farlig å ha angstanfall, men det er vondt. Det er derfor jeg har unngått alle situasjoner som trigger angsten. Nå øver jeg meg på å utfordre dette mer.

Tvinges til å se på omgivelsene

Det er derfor Rita nå oppsøker steder som hun vet framkaller frykt og angst. Nå i begynnelsen gjør hun det helst sammen med en behandler, en fagperson som kan støtte henne og minne henne på å løfte blikket. Hun skal se seg godt rundt, ta inn synsinntrykkene, se at hun nå ser noe som er annerledes enn det hun har sett før.

– Det er beintøft å jobbe med dette, men jeg har opplevd glimt av glede. Jeg har kjent på solstrålene i noen minutter, og jeg har kjent på frustrasjonen når angsten tar tak igjen. Hver dag sier jeg til meg selv: «Rita, det er 2018». Minnene mine er det som var før, ikke det som er nå.

Runes kamp mot helseangst

En annen pasient på Modum, er Rune. Endelig er han klar for å ta opp kampen mot helseangsten som har kontrollert ham hele livet.

– Jeg har ikke engang turt å ta med sønnen min på tur alene.

Det synes ikke utenpå at Rune har helseangst. Småbarnsfaren er sprek, sosial, spiller gitar og skriver dikt. Men han bærer på en mørk skam over det som preger livet hans hver eneste dag: En nesten lammende frykt for sykdom og død.

– Det er flaut å være så redd. En voksen mann på over 50 år skal fikse livet. Den skammen har brutt meg ned. Jeg har kjent mye på det i forhold til sønnen min. Jeg har ikke turt å reise bort på tur med han alene i frykt for å bli syk. Det er veldig leit.

Rune er lærer, men har ikke klart å jobbe de siste fem årene. Angsten har vært altoppslukende.

Hyppige legebesøk

– Det har nesten blitt jobben min å bekymre meg. Jeg blir irritabel og redd. Jeg ble skilt og i perioder prøvde jeg å selvmedisinere meg med alkohol. Da ble angsten bare verre etterpå. Alt dette gjør at jeg føler meg mislykket når jeg sammenligner meg med andre på min alder. Der ligger skammen.

– Når jeg har vært så redd for å bli sjuk og dø, blir jeg også redd for å leve. Jeg klarer på en måte ikke å leve skikkelig.

Mange bruker ordet hypokonder. Rune liker ikke ordet. Han mener det er helt menneskelig å være redd for å være syk. Men han kjenner på dette i mye større grad enn de fleste.

Akkurat nå kjenner Rune etter om han har vondt noe sted i kroppen. Han lukker øynene litt og tar seg på brystet.

-Når jeg har vondt i brystet blir jeg ekstra redd. Da øker pulsen og jeg klarer ikke tenke på noe annet. Trykket i brystet blir kraftigere og jeg kjenner etter overalt i kroppen. Dette gjør jeg nesten hele tiden.

– Det er jo greit å ta en sjekk hos legen, selv om jeg øver meg på å ikke kjenne så mye etter vondter. Men dette er vanskelig, for mentalt skanner jeg kroppen min hele tiden, for å finne ut om jeg er syk. Jeg tenker stadig «tenk om det er noe farlig»? Jeg er mye urolig, og har i perioder vært hos legen hver fjortende dag. Siden jeg er så redd for sykdom og død, går det også utover nattesøvnen.

Klar for å sette strek

Nå ønsker Rune å sette strek. Han vil kvitte seg med skammen.

– Angst bør ikke være tabu, sier han.

– Jeg tenker det er bra hvis vi kan prate åpent om disse tingene som så mange sliter med. Det er så viktig å gi folk med angst hjelp. Helst så tidlig som mulig, før det blir så omfattende at angsten får dominere hele hverdagen, understreker Rune. Selv har han strevd med angsten nesten hele livet.

– Jeg var nok et engstelig barn som var redd for sykdom og død. Jeg har alltid koblet smerte til noe som er farlig.

Rune oppsøkte en kognitiv terapeut. Etter noen samtaler, reiste Rune fra Volda til Modum Bad. Nå skulle han ikke lenger forsøke å ordne dette alene. Han skulle få behandling, slik at han kan takle hverdagen bedre.

Lærer å tenke annerledes

– Jeg har lært at jeg har et valg. Jeg kan velge hvor jeg skal ha fokuset. Jeg vil ha det utover på det rundt meg, ikke gi oppmerksomhet innover i kroppen for å kjenne på ubehag og smerter. Det øver jeg på, forteller Rune nå.

Men hva gjør han da når han kjenner at det gjør vondt i brystet?

– Selv om jeg jobber med saken, har jeg jo fortsatt helseangst. Men jeg prøver å tenke på noe annet eller fortsette med det jeg er opptatt av der og da. Fortsette å lese i boka, spille på gitaren, fortsette praten i telefonen. Et annet fint triks er å utsette bekymringene til et bestemt tidspunkt senere på dagen.

Han øver seg også på å ikke oppsøke legen så ofte. Det er ikke enkelt. Bare tanken fyller ham med sterk uro. Han sukker tungt.

– Min største drøm er å få litt mer fri fra bekymringene og tankene rundt sykdom. Jeg ønsker å kunne være skipper på egen skute, der ikke angsten står til rors. Da vil det bli lettere å gjøre ting med sønnen min også. Kanskje vi endelig kan reise på en tur sammen!

Programleder Helene etter å ha sjekket ut fra Modum:

Angst kan komme snikende som et urolig vindpustet gjennom dørsprekken, eller som et skremmende tordenskrall en mørk natt. Flere kvelder mens jeg bodde på avdelingen ble jeg liggende i senga mi før jeg sovnet og tenke på den skremmende kraften angsten har på folk. Samtidig følte jeg enorm medfølelse med alle som er rammet. Mest lyst hadde jeg til å åpne vinduet og skrike ut til hele verden: Har du fått angst må du for guds skyld ikke skamme deg, for det er ikke din feil. Og be om hjelp så tidlig som mulig, før den tar over styringa av livet ditt. Får jeg angst selv en gang håper jeg at legen min tar meg på alvor og leder meg til hjelpen og støtten jeg trenger.

Etter å ha møtt Rita og Rune og de andre pasientene har jeg skjønt hvor viktig det er å finne ut hva du er redd for og så jobbe beinhardt med det sammen med dyktige og tålmodige fagfolk. Jeg lærte at du bør møte frykten for å erfare at den ikke er farlig. Men det koster å bryte mønstre som du har klamret deg til i så mange år fordi de har gitt deg trygghet. Angsten river og sliter i deg, slenger deg i bakken når du utfordrer den, men hold ut for etter hvert vil den kanskje miste kraften og gi deg livet tilbake, litt etter litt.

Helene sjekker inn Modum bad Angst
Foto: Anders Leines