Her holder Johannes på å drukne

Varmen hadde vart i mange dager allerede. Meteorologene hadde tro på at den gamle rekorden på 30,6 grader kom til å ryke i løpet av uka.

Sommeren 2014 var det endelig nordlendingenes tur. Folk i Mo i Rana finne fram strandteppe og badetøy. Bli solbrente på skuldrene, kaste seg i vannet for en avkjølende dukkert. Le høyt og si; flaks vi ikke bestilte tur til Syden i år.

– Det spesielle var at varmen varte så lenge. Flere uker med over 20 grader, det er ikke vanlig her. Jeg tok med meg barna til Klokkerhagen Elvepark nesten hver dag, forteller Renee Myrset.

Trebarnsmammaen skulle aldri glemme denne sommerdagen for fire år siden. Ikke på grunn av de høye temperaturene og skogbrannfaren, eller fordi jordbærene var rekordtidlig modne.

Uten armringer

– Vi hadde akkurat spist. Vi satt på teppet vårt oppe på gresset, ti-femten meter unna vannkanten.

Guttene hennes hadde allerede badet flere ganger. Mamma Renee passet på, for Johannes var bare seks år, Emil åtte.

Lokalavisa Rana Blad var også ute denne julidagen. Morgendagens forside var allerede spikret. Godværet. Rekordvarmen. Når gradestokken viser over 25 varmegrader i Nordland, blir det fort toppsak. Nå skulle de bare snakke med folk på stranda. Ta bilder av blide, badende barn.

– De satt på et pledd og koste seg. Etter intervjuet ble vi enige om å ta noen bilder når de to gutta badet, sier Eskil Wie. Han er fotograf og var sommervikar i Rana Blad sommeren 2014.

– Etter intervjuet løp barna ned til elva, og ut i vannet. Emil først, Johannes etter. De plasket, dukket under og hadde det gøy.

Det fotografen ikke visste var at Johannes ikke kunne svømme. Han visste heller ikke at seksåringen alltid pleide å ha på de oransje armringene når han badet.

Og Johannes selv, han tenkte i hvert fall ikke på det. For han var bare glad og full av forventning over å komme i avisa.

Men fotografen kom til å ta andre bilder enn planlagt. Og storebror Emil skulle få kjenne på at han ikke var sterk nok, selv om han var størst.

Han ropte ikke

Den lille sandstranden ligger akkurat der elva Revelåga bukter seg i en sving. Omgitt av markblomster og frodig natur. Et populært friluftsområde, kun et par kilometer fra sentrum.

– Vi hadde en konkurranse om hvem som klarte å gå lengst utover. Hvor langt ute vi klarte å stå med tærne på bunnen, forteller Emil. Han blir alvorlig og litt stille når han tenker på det som skjedde.

– Først forsto jeg ikke hva det var med han. Det så bare ut som Johannes tullet. Han sa jo ingenting.

Mamma Renee så ikke hva som var i ferd med å skje. Hun var på vei ned til vannet, men skulle bare pakke ned maten først. Så ikke måkene forsynte seg. Og barna var jo med fotografen.

Ikke sterk nok

– Jeg hadde bare tatt seks-syv bilder. De plasket og dukket der ute i vannet, sier Eskil Wie, fotografen fra Rana Blad. Han sto på land, om lag 20 meter unna.

– Selv om jeg så på dem hele tiden, tok det litt tid før jeg forsto hva som i ferd med å skje. At Johannes ikke lekte, men holdt på å forsvinne i elva. At jeg tok bilder av et barn som var i ferd med å drukne.

Det tok bare noen sekunder. Fotografen kunne i ettertid se tidskodene på hvert bilde. Det tok 11 sekunder.

Det var storebror Emil som forsto det først. At Johannes ikke lekte. Ansiktet hans var så vidt over vannflaten. Så forsvant han under, kom seg opp igjen. Slukte vann, plasket lett med armene. Under igjen.

Han sa ikke et ord. Ropte ikke om hjelp. 11 sekunder fra kontroll til kaos.

Du ser det ikke før du tror det.

– Jeg prøvde å snakke til han, men han svarte ikke, sier Emil. – Så skjønte jeg at Johannes ikke kunne stå, at det plutselig var brådypt der han var. Jeg svømte bak han, prøvde å dytte han innover. Mot land. Det gikk ikke. Det var for tungt.

Da ropte han om hjelp. Mamma!

Fotograf Eskil Wie hørte Emils redde rop. Han la fra seg kamera og begynte å rope selv.

– Hei! Se hva som skjer, sa jeg. – Alle rundt meg snudde seg. Jeg har ganske sterk stemme.

For nå var Johannes på vei under vannflaten. Det var ingenting tid å miste.

Dukker under

Da brødrene på seks og åtte år kastet seg ut i vannet, var Bjørn Harald Jakobsen allerede ute i elva for å kjøle seg ned. Han var hjemme på ferie med kona og to barn, og gledet seg over det fantastiske sommerværet.

– Jeg lå og svømte i strømmen, som er ganske sterk noen steder. Plutselig hørte jeg kona rope inne på land: – Bjørn! Det var noe med stemmen. Måten hun ropte. Jeg skjønte det var alvor, og hun pekte mot vannet, noen meter unna meg.

– Først så jeg ikke noe. Men der var han. Det var så vidt hendene var over vannflaten. Bare fingertuppene stakk opp.

Det hadde ikke gått et minutt engang.

– Jeg tok et dypt magedrag med luft og dukket under og opp mot han. Tok tak under baken og i nakken og skjøv han med all kraft over vannflaten, forteller Bjørn Harald. Det var flere meter inn til elvebredden, men han klarte å svømme med seksåringen over vann til de var på grunna.

Mamma Renee Myrset kom løpende ned til stranden akkurat i det redningsmannen bar gutten hennes i armene opp på land.

Hun forsto det ikke. Det kunne ikke ha vært mer enn ett minutt siden han løp av gårde for å bade.

57 sekunder siden, for å være nøyaktig.

Kameraet til Eskil Wie kunne bekrefte hvor fort det gikk. Men det var først i ettertid fotografen så nøyaktig hva han hadde tatt bilder av. Når han forstørret og zoomet inn.

Kjemper for livet

Kan man virkelig drukne på 57 sekunder i et mylder av folk, på en varm, fin sommerdag?

– Ja, det kan man, sier Christian Nagell-Erichsen. Han er operativ leder for 35 livreddere på de offentlige strendene i hovedstaden. Huk, Sørenga, Hvervenbukta og Ingierstrand har i skoleferien badevakter som er utdannet gjennom Norges Livredningsselskap.

For drukning ser ikke ut som på film. Hvor folk vinker og roper på hjelp.

– Ofte er det en som har overvurdert egne krefter og ferdigheter som får trøbbel. Mange er mest vant til svømmebasseng, ikke med sjøen. Vind, bølger og strøm kan være mer slitsomt. Andre har hoppet ut i for kaldt vann, forteller livredderen.

Og så kan det skje som det gjorde med lille Johannes, at uskyldig lek plutselig blir livsfarlig. Selv om det er mange til stede.

– Vi kaller det stille drukning. Typisk for slike ulykker er at den som bader eller svømmer ikke klarer å gi beskjed om at de har trøbbel. De synker under uten en lyd.

Forklaringen er at all energi brukes på å holde munn og nese over vann.

– Det er instinktene som jobber, du forsøker å overleve. Hodet vipper bakover, for å sikre luft lengst mulig. Beina tråkker opp og ned, som på en usynlig stige.

– Du klarer ikke løfte armene for å vinke, du orker ikke rope. De få kreftene du har igjen bruker du til å forsøke å holde deg flytende, forklarer Christian Nagell-Erichsen.

Fra en person har mistet kontrollen i vannet, tar det mellom 20–60 sekunder til han eller hun går under.

– Mangel på oksygen, pluss at man puster inn vann og samtidig spenner musklene i kroppen, gjør at man synker mot bunnen. Det kan gå veldig fort til en situasjon er kritisk.

Derfor har livredderne blikket rettet mot vannet når du snakker med dem. Og de er alltid minst to sammen på jobb.

De holder ekstra godt øye med dem som ikke huier og bråker.

– I guttegjengen på vei ut til flytebrygga er det ofte en eller to som ikke er så gode svømmere, som fort blir hengende etter.

Hvert år drukner rundt 100 personer i Norge. De fleste om sommeren, og de fleste er voksne menn. Men det er triste tall også for de yngste. På tjue år har 92 barn druknet. Like mange som i tre skoleklasser.

Hva du må gjøre

Sommerferien 2018 er i gang, men på Klokkerhagen i Mo i Rana er det kjølig. Det er grått vær, 12 grader i lufta og ikke særlig mer i vannet.

Hvordan gikk det med Johannes etter at han ble hentet opp av elva?

Sammen med Emil, storebror, vil han gjerne vise oss hvor de badet for fire år siden, den dagen det holdt på å gå galt.

– Der borte tror jeg det var, peker Johannes. Han beholder både jakke og sko på. I dag er det for kaldt i vannet, synes han.

Emil er ikke enig, han vasser uti og svømmer til stedet ulykken skjedde.

Johannes selv husker ikke at han ble reddet opp, men følelsen av å miste kontrollen i vannet, sitter i.

– Vi lekte og hadde en slags konkurranse, det husker jeg. Så ble det plutselig brådypt under meg. Jeg kunne jo ikke svømme den gang, jeg var bare seks år. Jeg tenkte jeg ville si fra til Emil, men jeg klarte ikke. Jeg fikk vann i munnen, i nesa, og fikk ikke puste. Jeg ble veldig redd.

I dag er det ingen andre på stranda på Klokkerhagen Elvepark. Renee Myrset, mamma til de to gutta, blir tankefull når hun ser utover elva som renner stille forbi.

– Jeg forsto ingenting da Bjørn Harald Jakobsen kom bærende med Johannes opp av elva. Vi tullet han inn i et håndkle. Han var så stille, som i sjokk. Jeg også. Det gikk ikke opp for meg før senere, på kvelden, hvor nære på vi var å miste han.

Nå vil hun advare andre foreldre. Om hvor fort en drukningsulykke kan skje. At du kanskje ikke rekker å rydde bort lunsjen. Sende en SMS, eller lete etter korken på solkremen. Også Bjørn Harald fikk seg en lærepenge.

– Jeg trodde drukning betydde mye roping og bevegelse. Ikke at det kunne skje så stille og fort.

Han har deltatt på redningskurs både på skolen og i Forsvaret. Øvd på å svømme med klær og håndtere folk med panikk.

– Men jeg kan ikke huske å ha lært noe om stille drukning.

Livredder Christian Nagell-Erichsen mener alle som bader eller oppholder seg ved vannet bør vite hva stille drukning er. Hvordan det ser ut. For da kan du gjøre noe.

– Du bør være obs på personer som ligger lavt i vannet. De som er stille og som beveger seg lite. Det er bedre å sjekke en gang for mye enn en gang for lite.

Johannes kom heldigvis fra ulykken uten skader, og har for lengst lært å svømme. Han gransker bildene av seg selv som seksåring, i ferd med å drukne.

– Emil, du er jo rett ved meg, du kunne vel ha redda meg?

Storebror forklarer at han prøvde, men at det var for tungt. Han klarte det ikke. Dette er kunnskap som er viktig for både barn og voksne, mener den profesjonelle livredderen

– Det er farlig å redde en som drukner på dypt vann uten å ha utstyr.

– I panikk vil personen gripe tak i deg, og dere kan i verste fall begge bli trukket under og drukne.

Christian Nagell-Erichsens råd er derfor å finne en flytende gjenstand før du nærmer deg en som trenger hjelp. Badevaktene bruker det gule redningsbrettet.

– Men en badering vil også kunne hjelpe, ja hva som helst som flyter. Vi kaller det en forlenget arm, noe å gripe fast i.

Alle kan vi bli litt mer oppmerksomme svømmere og badere. Kjenne etter om vi er sterke nok til den lange turen ut til flytebrygga. Si fra til en på land om å følge med. Ja, kanskje forklare at det er når vi ikke vinker eller roper tilbake, de må reagere.

Alle som var på stranda i Mo i Rana den dagen i juli 2014 lærte i hvert fall noe.

At drukning ofte ikke ser ut som drukning.

I 2021 er brødrene Johannes og Emil 13 og 15 år gamle.

• LES OGSÅ: Klarer du å se om noen drukner?
• FAKTISK. NO: Bare halvparten av norske 5.-klassinger klarer å svømme 200 meter