Hopp til innhold

Giftesyk? Fri som i gamle dager

Å fri og flørte var ikke enkelt i gamle dager. Var du skikkelig modig, strikket du en ullsusp til mannen du ville ha.

Ullsusp

En ullsusp til en mann fortalte at kvinnen var giftesyk. Den ble også kalt forhyse.

Foto: Anette Torjusen / NRK

Var du giftesyk før i tiden var det mange uskrevne regler du måtte følge. Foreldrene bestemte over de unges liv og et frieri var et økonomisk spørsmål for to slekter.

I NRK-serien «I gode og onde dager» handler det blant annet om frieri. Her er åtte måter man fridde på før. Kanskje noe for deg som går med giftetanker?

1. Ta med hjemmelagde gaver

Mangletre fra Folkemuseet

Et håndlaget mangletre var et bevis på hvor dyktig frieren var med trearbeid. Utsmykningen skulle gjøre inntrykk på en gifteklar jente fra en veldrevet gård.

Foto: May Holme / NRK

Gifteklare menn løp fra gård til gård på lørdagsnettene for å sondere responsen hos jentene i bygda.

Det var skikk og bruk å ha med seg hjemmelagde gaver som viste at du var dyktig. Da var du et godt framtidig gifte.

En latsabb eller en kløne hadde ikke stor verdi på det harde ekteskapsmarkedet i det gamle norske bondesamfunnet. Gavene ble trappet opp etter hvert som interessen steg.

– Du måtte vise at du dugde til noe og hadde et nyttig handlag. Når man giftet seg skulle man bo sammen på en gård, og på gården handlet alt om praktisk arbeid, forklarer sosialantropolog Thomas Walle ved Norsk Folkemuseum.

Gaveutvekslingen mellom mann og kvinne kunne starte med en fint utskåret treskje, og så fortsette med et skrin og et fint dekorert mangletre (Mangletre var gamle dagers «strykejern»).

Hvis de gifteklare gutta fikk gaver tilbake av jentene var det en oppmuntring til å gå videre.

2. Strikk en ullsusp

Et dristig historisk sjekketriks var å lage en intim og varm forhyse til en ettertraktet mann. Gifteklare kvinner i det gamle norske bondesamfunnet var med i et familiestyrt rollespill med symbolske og praktiske gaver som viste hvor god du var.

statue med forhyse og genser

Fikk en mann en forhyse i av en kvinne, var det et hint om at hun ønsket noe mer.

Foto: May Holme / NRK

Passende nattefriere fra bygda kom i flokk med gaver på lørdagsnettene. Kvinnene kunne hinte tilbake med å lage praktiske og symbolske gaver på flere nivåer.

Den modigste gaven var å strikke en ullsusp, en såkalt forhyse. Å få en forhyse i retur var en tøff avvisning for en kvinne.

Sosialantropolog Thomas Walle, forteller om en historie fra kildematerialet på Norsk Folkemuseum. Historien er om en uheldig kvinne, «Halte-Siri». Hun lagde flere utgaver av det hjemmestrikkede intime plagget til flere menn. Alle forhysene kom i retur. Hun ble med andre ord aldri gift.

3. Barn før ekteskap? Ikke alltid negativt

postkort Norsk Folkemuseum og NRK Falkeklubben

Dans var en av møteplassene for de unge. Ellers møttes gifteklare ungdommer på lørdagsnettene når gutta løp i flokk fra gård til gård.

Foto: Norsk Folkemuseum

Å havne i senga til jentene var populært, og skulle det bli barn av det før ekteskapet, var ikke det alltid negativt, forklarer Sognli.

Om det skulle komme barn før eller utenfor ekteskapet, var det ulike holdninger til det fra slekt og kirke.

Historiker og avdelingsleder på Maihaugen, Helge Sognli, understreker at å gifte seg ikke var en privat sak.

– Det var en avtale som skulle inngås mellom to slekter. Om jenta skulle bli gravid var ikke det nødvendigvis negativt for slekta, for det var viktig å vite om mulige koner var fertile og kunne bære fram barn.

Kirken var negativ til de gamle skikkene med natteløping og nattefrieri, sier Sognli.

4. Eiendomsløse kunne spørre selv

Postkort unge gutt og ung jente folklore

De fattige og eiendomsløse i det gamle bondesamfunnet kunne spørre hverandre direkte! Her var frieriet lite formelt. Her var det ingen store verdier som skulle sikres for slekta.

Foto: Norsk Folkemuseum

Sognli understreker at mange av de gamle frieriskikkene og tradisjonene rundt ekteskap, er fra livene til de som eide egne eiendommer.

Det er i stor grad de selveiende bøndenes skikker som er samlet i folkeminnelitterarturen.

– En husmannssønn kunne ofte spørre direkte selv, uten å følge omstendelige prosedyrer og tradisjoner.

5. Frieren fikk hjelp av et sendebud

sitat om den ugifte kvinde som det tredje kjønn, gotisk skrift

Kvinnens natur tok skade av en "ugift tilstand", mens dette ikke berørte mannen i samme grad; står det i gammel frierhåndbok.

Foto: May Holme / NRK

Frierens familie brukte et sendebud, en belemann eller fyritalsmann, for å legge inn et godt ord hos faren til den gifteklare jenta.

Ofte var det mange i belemannens følge, og det var mange skikker som skulle følges når de kom til gårds.

Det var vanlig å late som ingen skjønte hva ærendet gjaldt, og tonen kunne være ganske frisk og freidig.

Maihaugen: Erika Velle Segelstad, Helge Sognli, Andrea Haave

Gifteklare jenter ventet på at frierens "belemann" skulle komme til gårds. På Maihaugen er skikkene godt kjent: Erika Velle Segelstad, historiker Helge Sognli, Andrea R. Haave.

Foto: May Holme / NRK

Det tok tid før følget fikk øl og ble ønsket velkommen. Først da kunne de økonomiske forhandlingene mellom slektene starte. Dette kunne ta flere dager.

– Jentas rolle var å være kledelig passiv, særlig om hun kom fra en stor gård. Om hun blygt gjemte seg, var hun ekstra attraktiv, forteller historiker Helge Sognli fra Maihaugen.

6. Frierbrev

Postkort kvinne med brev

Å skrive brev startet en helt ny tid for frierihistorien! Her kunne de sjenerte endelig utfolde seg, og her var det også en ny mulighet for å imponere foreldrene til jenta med skrivekyndighet.

Foto: Norsk Folkemuseum

Frieriets historie er på mange måter historien om møteplassene. I det gamle bondesamfunnet var reglene klare. Arbeidet var hardt, og jenter og gutter hadde bare tid til å treffe hverandre på lørdagsnettene, på dans og på kirkebakken.

Da folk begynte å flytte til de nye industrielle arbeidsplassene i byene i andre halvdel av 1800-tallet, endret møteplassene seg.

I tillegg åpnet en ny arena for frieri. Flere og flere lærte seg å beherske skrivekunsten så godt at de kunne skrive imponerende frierbrev.

Nå behøvde ikke de sjenerte å spørre ansikt til ansikt lenger. Jentene behøvde ikke tolke graden av alvor i gavene de fikk. Brevene var høytidelige, men likevel mer rett på sak.

– På denne tiden ble også portoen satt ned slik at flere hadde råd til å sende brev, sier Helge Sognli.

7. Kvinner kunne bare fri på skuddårsdagen

Mange hansker måtte til om en fikk nei på frieri skuddårsdagen

Hvis en kvinne fikk NEI på et frieri på skuddårsdagen måtte hun få 12 par hansker for å skjule skammen ved ikke å ha en giftering på hånden.

Foto: May Holme / NRK

Ifølge gamle tradisjoner hadde den «passive» kvinnen bare anledning til å fri på skuddårsdagen. Altså en gang hvert fjerde år.

Om mannen da skulle finne på å svare «nei», måtte han bøte med tolv par hansker, og kanskje et lite kyss også. Hanskene skulle skjule den ringløse hånden til den avviste kvinnen.

– Tolv par hansker var ikke billig, så her måtte man tenke seg godt om rett og slett, sier Helge Sognli, historiker på Maihaugen.

8. Skam å være ugift

håndbok frieri

I denne boka fra 1901 med frieritips finner man også en analyse av den ugifte kvinne. Ellers er det mange detaljerte råd om hvordan en bør nærme seg den utkårede.

Foto: May Holme / NRK

Å forbli ugift var en stor skam for kvinnene.

Håndbøker i forlovelse og frieri gir en mengde råd til både mannen og kvinnen. Mennene bør sikre seg en god dialog med mødrene til de utkårede; og i forkant av dette bør de sikre seg å komme på ballkortene til attraktive ugifte kvinner.

Kvinnene får, i gotiske bokstaver, den strenge advarselen om at det å forbli ugift er å bli regnet som «det tredje kjønn». En ugift mann får ikke denne advarselen fordi hans «natur» blir ikke på samme måte berørt eller ødelagt av å være i ugift tilstand ifølge boka fra 1901.

Mer om frieriets historie «I gode og onde dager»​ på NRK1

TV og radio

Tonnevis av møbler kastes hver dag. Kan Trygve Slagsvold Vedum og Christian Strand pusse opp barneskolen til Trygve med møbler NAV har dumpa?
Helene sjekker inn - på asylmottak. Norsk dokumentar.
I fem døgn bor programleder Helene Sandvig sammen med asylsøkere på Dikemark Asylmottak. Det blir et tøft møte med en helt annen virkelighet.
Aida sov et helt døgn og Halvor får ikke sove uten å gjøre et spesielt triks. Hva feiler det dem? Tre butikkansatte med nettbrett utfordrer legelaget i kveldens episode. Programleder: Kjetil Røthing Askeland. Sesong 2 (4:8)