Plastsjokket

– Jeg fikk sjokk da jeg lukket opp døra til leiligheten min. Det tøyt ut plastposer. Jeg vasset inn i gangen med handleposer, sushi-plast og kaffekopper opp til knærne. Stua og kjøkkenet var enda verre. Plasten hadde tatt over leiligheten min. Akkurat slik plasten tar over livet i havet, sier Line.

Møkka-paradis

Det var likevel ikke første gang Line tråkket rundt i plast.

– I fjor sommer var jeg på ferie i Thailand, og hadde store forventninger. Thailand! Et av planetens vakreste steder! Lange hvite strender, krystallklart vann, pasjonsfruktdrinker på stranda og snorkleparadis. Klisjeer rett ut fra en Apollo-reklame.

Men klisjeene ble fort revet vekk. For paradiset var ikke helt som det skulle.

– Jeg vasset i tomme vannflasker i strandkanten. Fant sugerør gjemt i sanden. Fiskene svømte side om side med potetgullposer. I det som burde være et reint hjem for dem som bor der. Strendene var rett og slett fulle av søppel. Og jeg tenkte: Er det mulig?! Er det sånn det har blitt?

Paradisets forfall ble en vekker for Line. Og jo mer hun satte seg inn i problemet, desto vanskeligere virket det å finne en løsning.

Plastbrillene på

Miljøproblemet ble hengende der som et fjernt spøkelse. For Line virket det umulig å gjøre noe med. Men så fikk hun på seg plastbrillene.

– Det ligger plast utenfor døra mi, jeg har sett den på alle norske strender jeg har vært på – og jeg kan ta på den. Nå er den nær. Den er her.

FN kaller det «a planetary crisis». Og det med god grunn. Man finner plast i 9 av 10 havhester, en type sjøfugl som tilbringer nesten hele livet på havet. Skilpadder får sugerør i nesene, hvaler tror at plastposer er mat og torsk spiser dildoer og brusflasker.

Og bare for å gjøre det enda mer deprimerende. Om vi mennesker fortsetter vårt plastforbruk, tror forskere at det vil være mer plast enn fisk i havet innen 2050.

Mest på bunn

Plasten du ser på strendene og på gatene er bare en liten del av problemet. Mesteparten av plasten ligger på havbunnen.

Fredrik Myhre er dykker og marinbiolog, og har tatt med seg Line til Nesodden, 20 minutter unna Oslo sentrum.

I tillegg til å være havmiljørådgiver i WWF, bruker han mye av fritiden sin til å dykke og rydde plast som har endt opp på havets bunn.

– Oslofjorden er som et badekar. Søpla som ligger her har vi kasta selv, forteller han.

På en kort dykketur fant Fredrik og hans dykkerkolleger hauger med søppel som ikke burde vært der. Vinkjøler og høyhælte sko var noe av det som ble plukket opp da Line var med.

– Det er lett å tenke at søpla vi finner på havbunnen kommer fra folk som kaster noe fra seg i båt eller på stranden. Det stemmer nok ikke helt, sier han.

Ifølge Fredrik kommer 80 prosent av forsøplingen i havet fra ting vi gjør på land – alt fra å vaske fleecetøy i vaskemaskinen til å kaste sigarettsneiper på gaten – til regelrett dumping av søppel fra næringslivsaktører.

– Den eneste måten vi kan gjøre noe med dette er å endre vanene våre, mener Myhre.

Hver dag plukker han i alle fall opp plastbiter han finner på gaten og kaster dem i søppelbøtten.

– Hvis alle plukker litt plast hver dag, er det ganske mye plast som ikke ender i havene våre.

Og så må vi hindre at mer plast kommer i havet. For det hjelper ikke å rydde hvis vi roter det til igjen. Hvis vi fortsetter å bruke like mye plast som vi gjør i dag, er vi like langt.

Plast er bra også

Men plasten er ikke bare et problem. I alle fall ikke ifølge Thor Kamfjord. Han jobber i selskapet Norner, som forsker på plast.

– Det er plasten som ender i havet som er problemet, sier han.

Thor sier at plasten gjør at maten holder lenger. Den gjør flaskene lettere, sånn at vi sparer CO₂ i transporten, den er allsidig og billig.

– Den redder til og med liv. Sykehusene hadde ikke klart seg uten plastmateriale, og vi kan lage vannrør til landsbyer uten vann. Vi må bare bruke plasten riktig. Den skal ikke i naturen, og den må resirkuleres, understreker han.

Vi trenger kanskje ikke leve helt plastfritt. I alle fall ikke med en gang. Men ekspertene mener vi er nødt til å endre noen av vanene våre hvis vi skal redde havene og dyrene som bor der. Fredrik Myhre i WWF sier vi bør starte med den plasten vi bare bruker i kort tid; sugerør, take away-bokser og kaffekopper.

– Vi må kutte ut plasten som naturen kanskje aldri klarer å bryte ned, oppfordrer han.

På Lines plastreise har det vært både opp- og nedturer. Noen erkjennelser rundt eget forbruk og noen tanker om hva vi kan gjøre for å redde liv.

– Egentlig er det ikke så vanskelig. Vi må bare slutte å legge søppel i naturen, bruke doen som søppelbøtte og “miste” noe på gata. Vi må ikke tro at noen andre rydder opp etter oss. Vi må rett og slett passe på oss sjæl! Tenke at plasten aldri blir borte, og at den kan havne i en hval.

Line tror løsningen egentlig er ganske enkel:

– Hvis hele Norge hadde plukket én plastbit hver dag. Da hadde vi spart dyrene for mye vondt, sier Line.

• Se «Planet Plast» her