Lille Maria så moren ta livet sitt

Maria har opplevd noe av det verste et barn kan oppleve. Det kan du ikke se på henne.

Det du ser er en 34 år gammel kvinne. Hun er halvt indisk, halvt norsk, og hun jobber i Miljødirektoratet.

Inviterer hun deg hjem, ser du at hun er mor til to små barn, at hun er samboer med en god mann, at familien på fire bor i et stort hus i landlige og vakre omgivelser. Tilsynelatende har hun et veldig godt liv.

I NRKs podkast Usagt forteller Maria hva som skjedde en sen sommerdag for 24 år siden.

For i alle disse årene har Maria båret på traumet fra barndommen. Hun hadde ikke ordene for hendelsen den gangen, og med årene har det bare blitt tyngre å finne dem.

– Jeg bærer på mye skam, som jeg prøver å kvitte meg med nå. Det er fryktelig vanskelig. Og de menneskene som jeg helst skulle snakket med dette om, de bærer på mye skam de også. Hvordan skal vi da få det til?

Maria tror hun har en løsning. Hun tar opp mobilen og begynner å skrive på en melding som ligner et brev. Hun skriver og sletter setninger, veier ordene sine. Til slutt fyker meldingen av gårde til den personen hun burde pratet om dette med for lenge siden.

August, 1995

Første skoledag i fjerde klasse er akkurat over. Maria har fått ny timeplan for skoleåret og sitter ved stuebordet for å fylle den ut. Hun vil være i fred med den lille oppgaven og blir irritert da moren vil hjelpe til.

Moren, Toril, går inn på soverommet sitt, og mormoren er på kjøkkenet for å lage middag. Mormoren er ofte på besøk for å hjelpe til. Det er helt stille i leiligheten, alle driver med sitt.

Med ett går døra til morens soverom opp. Hun kommer løpende på tunge tresko inn i stua der Maria sitter. Så kommer setningen hun aldri glemmer:

– Nå gjør jeg det jeg alltid har hatt lyst til å gjøre, husker hun at moren roper.

Det moren vil gjøre er å løpe ut på terrassen og kaste seg utfor.

Maria husker fortsatt lyden av morens tresko som treffer bakken.

Tilbake på stuegulvet står ei jente igjen, uten mamma. Faren har hun ikke kontakt med.

Resten av familien snakket aldri om det som skjedde.

Kjære dagbok

Etter hendelsen flyttet Maria til onkelen og tanten. Hun begynte på ny skole og fikk nye venner. I det nye hjemmet hadde hun ofte for vane å trekke seg unna, men heller ikke da de var sammen, fant de en god anledning til å snakke om morens selvmord.

I dagboka tegnet hun daglig smilefjes, strekfjes eller lei-seg-fjes øverst på sidene for å beskrive hvordan dagen hadde vært. Noen ganger skrev hun om moren, at hun savnet henne, men som oftest var sorgen ordløs.

For hvordan skulle hun beskrive det søkket av sorg som kunne gå gjennom kroppen, som ikke forsvant og som raskt fikk humøret til å svinge fra lykkelig til utrøstelig? Noen hjelp til det hadde hun ikke fått.

Mens livet tilsynelatende gikk sin gang, lå savnet etter moren og ekspanderte på de bortgjemte dagboksidene:

Mamma ville hatt bursdag i dag. 47 år. De dro på graven, men ikke jeg. De spurte ikke, det er så teit. De og alle andre tror jeg ikke takler det, eller har lyst. Men det har jeg. Jeg tør bare ikke si det.

Den dagen Maria mistet moren sin, begynte det å skje noe helt nytt i hjernen på den lille jenta. Hun la ikke merke til endringen, hun kjente den heller ikke på kroppen, men hun begynte snart å glemme det meste av situasjonene hun sto i. Morens selvmord hadde nærmest punktert hverdagens informasjonsflyt til hjernen.

Ambulansepersonalet i leiligheten like etter selvmordet husker hun. At hun gikk rundt i mormoren og morfarens hage og følte seg helt alene, er et annet tydelig minne. At hun var den eneste som ble kledd i hvitt i begravelsen; det står like lysende frem i minnet som kjolen hennes gjorde på kirkegulvet.

Men det meste fra året som fulgte er slettet fra hukommelsen, som om hjernen har gått aktivt inn for å dekke til fortiden. For slik fungerer faktisk hjernen, ifølge psykiaterne: I møte med traumatiske hendelser vil den forsøke å kvitte seg med minnene – for å overleve.

Samtidig kan det lille som står igjen i det makulerte minnet, oppleves som usammenhengende, kaotisk og skremmende.

I årene som fulgte ble Marias fluktrute derfor å unngå sannheten. For å slippe å forholde seg til den måtte hun forsøke å ikke synes, i frykt for personlige spørsmål.

Dersom spørsmål kom fra de nye klassekameratene, feide hun dem enten bort eller sa noe usant om livet sitt. Det usanne kunne for eksempel være at onkelen og tanten var hennes mamma og pappa, til tross for at de indiske trekkene hennes ikke var gjenkjennelig hos noen av dem.

– Jeg kunne slite med å huske hvilken versjon jeg hadde fortalt. Hva hadde jeg sagt eller ikke sagt? Det var sikkert mange som undret seg over meg, i hvert fall de som ønsket å bli venner.

Det hun egentlig følte førte hun lydløst i pennen:

Siden 6. klasse har det vært min hemmelighet at mamma er død og at jeg er halvt indisk. Jeg bor hos onkel, ingen av vennene mine har noen mistanker. Noen har spurt hvor jeg kommer fra, men jeg har bare feid det bort, og sånn har det fortsatt og fortsatt.

Kanskje likte jeg det sånn som det var, at ingen visste noe? Kanskje det var det at jeg aldri hadde kjent noen som hadde det sånn som meg? Eller fant noen jeg følte jeg kunne stole ordentlig på? Jeg vet egentlig ikke selv.

Maria ble med årene ekspert på å fungere: Hun var pliktoppfyllende, gikk på skolen, ble med folk hjem og spilte i korps.

Maria møtte aldri noen som delte hennes erfaringer, men i et samfunn der flere dør av selvmord enn av bilulykker, har hun slettes ikke vært alene. Barn i Marias situasjon pleier ofte å enten utagere eller isolere seg. Det forteller psykologspesialist Klara Øverland.

For noen får kaoset på innsiden fysiske utløp, for andre gjør alvoret at barnet trekker seg inn i seg selv.

Maria hørte til den siste gruppen. I folkemengden følte hun seg alltid alene.

– Det er en veldig ensom tilværelse å være taus om noe som har preget meg i så stor grad. Jeg var så veldig ensom, for jeg kunne ikke dele noe. Så jeg bare «var».

Men når passer det seg å snakke om selvmord?

24 år etter har Maria kun snakket ordentlig om hendelsen i sin helhet én eneste gang: Da hun møtte samboeren sin, som hun senere fikk barn med.

I løpet av den tiden har hun likevel forstått at det er avgjørende å fortelle. For hva skal hun si når barna blir store nok til å spørre om mormor? 5-åringen hennes har allerede begynt å spørre om døden. Hva skjer hvis hun ikke klarer å fortelle? Kommer de også til å arve tausheten og skammen rundt mormorens liv?

Maria blir redd av tanken.

Håpet hennes er at hun kan komme innpå moren og selvmordet med venner eller kolleger, uten at de andre blir satt i forlegenhet. At de kan prate om psykisk sykdom som en potensielt dødelig sykdom, som kreft for eksempel.

– Det beste hadde vært om vi kunne snakke om dette i den hverdagslige praten. Da ligger det utenfor meg selv. Jeg trenger at noen vet, at noen bare hører.

Derfor kaster Maria seg én dag inn i åpenhetsprosjektet med begge bena: En e-post fyker av gårde til radiodokumentarist Kari Hesthamar. Kanskje Kari kan hjelpe henne å finne ordene i podkasten «Usagt».

Da Kari og Maria senere snakker om alt som har skjedd, og alt hun håper å kunne snakke om i fremtiden, skjelver stemmen til Maria. Hjernens forsvarsmekanismer jobber på spreng; det er jo hit hun ikke burde gå. For det gjør vondt. Samtidig er det noe som slipper idet ordene forsvinner ut av munnen hennes. Alvoret mister taket; det kjennes mindre ved at noen hører.

Maria øver seg derfor på å vrenge innsiden ut. Øver seg på å være seg selv, som hun kaller det – så alle kan se det. For alt det som har ligget der ordløst og stille, på dagboksidene, i familien og i nære relasjoner, har satt tydelige føringer for hvem hun har blitt i dag.

Hun har aldri hatt stor omgangskrets, og selv hennes nærmeste venner fra barndommen vet ikke om moren.

– For å være meg selv er jeg nødt til å kunne dele, nødt til å få noen reaksjoner, som gjør at det ikke blir så stort som det har vært inni meg hele denne tiden, sier hun.

Øvelsesprosessen har likevel noen hindre. For når passer det seg egentlig å ta opp selvmord?

– Det er veldig vanskelig å vite når man skal øve seg på å være seg selv. Jeg tråkker ofte i salaten, for det passer seg ikke å snakke om det. Det er ekstremt ubehagelig. Selvmord er så lite snakket om, så det er vanskelig for andre å ta imot også, sier hun.

Nedarvet munnkurv

Marias taushet handler ikke bare om et barns manglende språk. Den speiler et helt samfunns taushet rundt selvmord.

I både kristendommen, jødedommen og islam har selvmord vært regnet som synd, og vi skal ikke mer enn hundre år tilbake i tid før selvmord ble sett på som en kriminell handling i Norge.

Lenge måtte vedkommende også begraves utenfor kirkegårdsmuren. Dersom et familiemedlem tok sitt eget liv måtte etterlatte betale bøter. Sanksjonene mot selvmord ble opphevet i 1902.

En annen nedarvet taushet viser seg også i pressens historie, der selvmord er behandlet med stor varsomhet, på grunn av frykten for smitteeffekt.

Psykologspesialist Anne Marita Milde ser at mens samfunnet stadig blir flinkere til å snakke om angst og depresjoner, er fortsatt selvmord og selvskading sterkt tabubelagt.

Sammen med blant andre kollega Annie Norevik ved RVTS Vest, står de bak initiativet «Livet på timeplanen», som er innført på en rekke barne- og ungdomsskoler i Bergen. Ønsket er at barn i Marias situasjon enklere kan finne ordene for å snakke om hvordan selvmord rammer. I tillegg handler programmet om å plukke opp dem som sitter inne med selvmordstanker.

– Vår kultur har aldri vært åpen for å snakke om selvmord. Skammen og tabuet rundt dette temaet er godt forankret i oss, og dét kan få utrolig negative konsekvenser for etterlatte og dem som står rundt, sier psykologspesialisten Milde.

Selv om vi stadig blir mer åpne, mener hun at et paradigmeskifte må til. Å normalisere hvor tungt livet kan være, uten å normalisere selvmord av den grunn, er målsetningen. Derfor starter de med den oppvoksende generasjonen.

Klangen fra fortiden

To små representanter for den oppvoksende generasjonen sitter på mammas fang og synger «Bjørnen sover».

Maria husker godt hvordan moren spilte de mest avanserte, klassiske stykkene på pianoet. Hvordan hun brukte hele overkroppen da hun spilte, hvordan hun brettet seg over alle tangentene for å gjøre stykket omfangsrikt og stort for de små ørene som hørte på.

Slike minner vil Maria at skal få plass i livet hennes igjen. For noe av det såreste er at alt det gode ved moren også har forsvunnet i stillheten.

Det plinger fra mobilen.

Maria sitter i bilen på vei til onkelen i Oslo. Langs motorveien blir hun grepet av alvoret: For første gang skal de snakke om dette.

Hvordan husker onkelen dagen moren døde? Hvordan husker han søsteren sin? Maria vil finne plass til de lyse mellomrommene i livet til moren. Det fineste minnet hun selv sitter med er hvor ofte moren fortalte henne at hun elsket henne.

– Hun overøste meg med kjærlighet. Det er det beste jeg sitter igjen med, at jeg aldri var i tvil om det, smiler Maria.

I 24 år har Maria hatt sin sorg i fred. Nå kjenner hun alvoret fysisk på kroppen: Hjertet banker, pusten blir raskere, håndflatene klammere.

– Jeg er jo redd for at onkel skal kjenne at dette ikke er greit. At jeg river opp noe som gjør det vanskelig for andre.

– Vi var for redde

Onkelen står i døra når bilen kjører opp. Han har grått hår og et varmt smil om munnen når han ønsker Maria inn. De kjenner hverandre godt, men i rommet de nå skal tre inn i er de først tause, usikre, famlende.

Onkelen forteller at han også har øvd seg på å snakke om selvmord i det siste. I samtaler har han fortalt folk at han skal snakke om selvmord til NRK.

– Folk blir helt tause når jeg sier det. Ikke et eneste oppfølgingsspørsmål om hvorfor jeg skulle snakke om det temaet, eller hva som hadde skjedd, sier han.

Maria kjenner seg godt igjen, og etter et par slike historier er de i gang med å prate. Om dagen moren tok livet sitt, og om Maria som lå utrøstelig på sengen til mormor. Maria husker ingenting av det, men minnet av den lille jenta som lå der alene, har brent seg fast i minnet til onkelen. Midt i kaoset lå hun på senga og stengte verden ute.

– Var jeg trøstbar? spør Maria.

– Nei, det var ikke så enkelt å trøste deg. Hvordan skulle jeg vite hvordan jeg skulle trøste? Hva skulle jeg si?

– Visste du da at jeg hadde sett det? spør Maria.

– Ja, og det er veldig merkelig. At vi aldri snakket om at du hadde sett hva som skjedde. Men når passer det seg å snakke om?

– Aldri, det passer aldri å prate om det, svarer hun.

– Vi var for redde. Hverdagen kom og vi var opptatt av å gjøre hyggelige ting, komme oss videre, sier onkelen.

Han legger til:

– Du fungerte jo så godt! Du var på skolen, hadde venner, gikk i korps.

– Det var nok stor forskjell på hvordan det har sett ut, og hvordan det virkelig har vært, svarer Maria.

Maria begynner å fortelle om stort og smått i livet med moren. Mens hun prater, finner latter vei til stemmen hennes.

– Når du ler tenker jeg på Toril, det er som å høre henne, sier onkelen.

– Oi!

– Ja, det tenker jeg på ofte. Tenk at jeg aldri har sagt det til deg.

De snakker videre om det som får henne til å le; om matretter moren likte, at moren elsket å bade og at de ofte var på Drammensbadet sammen.

Da onkelen og Maria går fra hverandre, blir de enige om å begynne å nevne Toril udramatisk og selvfølgelig i hverdagen. Å la henne leve i de gode minnene, å inkludere henne i de øyeblikkene de en gang delte med henne. Begge fortsetter også å øve hver for seg. Øve på at andre skal ta historien deres imot. Maria forteller at hun forsøker å snakke litt om det hver dag, helst til nye mennesker.

Det skylder hun den lille jenta som så inderlig hadde trengt noen å prate med.

– For hver gang jeg snakker om det, blir det litt mindre. Mange vet fortsatt ikke hvordan de skal ta det imot, men det ubehaget kan jeg ikke ta ansvar for. Jeg har omsider lært meg å finne ordene, så nå skal jeg bruke dem.

Hør hele podkast-episoden og mer om Marias historie her:

• Usagt - en podkast fra NRK Radio.

Har du behov for å snakke med noen etter å ha lest denne saken?

Kirkens SOS hjelpetelefon: 22 40 00 40

Mental helses hjelpetelefon: 116 123