Ravneberget
Foto: Anders Leines / NRK

I fengsel for første gang

Sara er 24 år og sitter inne. I dette kvinnefengselet går kvinnene i rødt og bor på firemannsrom. Når noen vil sove, vil andre lese. Og i underkøya er det en som snorker. Så Sara vil helst bo alene.

Ravneberget Fengsel. Opprinnelig et fort fra 1910. Her soner 35 kvinner akkurat nå. Som telles fem ganger i døgnet og sover i køyesenger. De har på seg røde fangedrakter. Eller arbeidsklær, som det heter. Litt som en amerikansk filmserie, tenker du kanskje. Men det er langt fra USA til Østfold.

Det er skog på alle kanter. Høye grantrær står som en grønn, beskyttende mur rundt den gamle militærleiren. Sarpsborg sentrum er bare tre kilometer unna. Men det virker lengre. Når du står der, i enden av en smal skogsbilvei, og kikker opp mot et høyt metallgjerde.

Sara er en av kvinnene her. Hun ser ut som nabojenta. Hun du ber sitte barnevakt eller passe katten. Søt, åpen, blid. Tidligere ustraffet. Men hun tok noen feil valg. Nå må hun være her hele sommeren.

Denne morgenen sover 24-åringen godt. Litt for godt. Hun våkner ikke før fengselsbetjenten står inne på rommet og roper.

– Telling! Det er telling, Sara!

Ut i pysjen

Klokka 08.15: – Jeg er helt elendig på å våkne om morgenen. Noen ganger er jeg så trøtt.

Men nå er det bare å slenge av seg dyna. Sara må løpe ut på plassen. I pysj. For kvart over åtte hver morgen skal de innsatte i Ravneberget kvinnefengsel stå oppstilt ute. Til dagens første telling. Uansett vær. I dag pøser det ned.

Ravneberget, oppstilling
Foto: Anders Leines / NRK

– Vi stiller oss i fire rekker, og så sjekker betjentene at alle er her, sier Sara.

Egentlig skal alle ha på seg arbeidsklær på første oppstilling. De som jobber på verkstedet bruker rød jakke og bukse. Sara har kjøkkentjeneste og kokkeklær.

– Men det er ikke alltid jeg rekker å skifte!

Sara ler og forteller om flere forsovelser og oppstilling i pysj. Og om den røde joggebuksa i velur hun av og til sniker seg til å bruke. Fordi den er så myk og god.

Hun har vært her i litt over tre måneder. Hele sommeren. Nå er det under fire uker til hun skal ut. Hun gleder seg. Og gruer.

For ikke alle Sara kjenner vet hvorfor hun plutselig forsvant fra Facebook. Sluttet å ta telefonen. Hva kommer de til å si når hun er tilbake?

Sara er spent på om soningen vil gjøre livet etterpå vanskelig. Etter å ha tenkt seg om og diskutert med familien, bestemmer hun seg for å være anonym i denne reportasjen. Sara er derfor ikke hennes virkelige navn.

Hun er en av kvinnene som soner på Ravneberget når NRK gjør opptak til høstens sesong av tv-serien «Helene sjekker inn».

Flere av de innsatte har vært i fengsel før. Men for Sara er alt nytt og annerledes.

Nå vil hun gjerne fortelle deg, meg og programleder Helene Sandvig hvordan det er å sone i et åpent fengsel. At det ikke er som sånn hun trodde eller fryktet. Ingen fellesdusjer som i filmserien «Orange is the new black».

Hun vil snakke om at hun ikke er redd eller lei seg her inne. Men det er flere ting hun savner. Familien sin. Google og snapchat. Og et svømmebasseng.

– Det høres kanskje rart ut, men det føles trygt å være her. Vaktene passer på oss. Vi har regler å følge. Det er orden og faste rutiner.

– Vi får mat, seng og vi har en jobb å gå til hver dag. Og vi er sosiale. Mange sliter med disse tingene utenfor fengselet.

Men hvor fristende er det å bo på firemannsrom? Sove i køyeseng med fremmede. Som en tvungen og evig lang leirskole.

Sara vil helst bo alene. Derfor er det spennende hver gang det kommer nye innsatte. Hun lurer på hvem de skal bo på rom med. Blir det hennes rom som fylles opp i dag?

Akkurat nå er Sara veldig fornøyd. Hun har hele rommet med fire sengeplasser for seg selv. Men hun har hatt både en og to andre på rommet i perioder. Heldigvis er det lett å bytte rom dersom man ønsker å bo med noen andre.

– Hun ene snorka så fælt. Jeg var sjeleglad da hun byttet rom. Det var vanskelig å sove.

Når folk flytter ut, vasker hun. Hele rommet, pluss badet. Endelig alene. Deilig!

– Det er kanskje den verste med å være her. At man nesten aldri får tid for seg selv, sier Sara, og titter ut av vinduet. Hun får plutselig øye på en ukjent person.

En kvinne i rosa genser kommer gående. En ny innsatt. Og det skal kanskje komme enda en senere på dagen. Hvor skal de bo?

Sara håper noen andre blir valgt i dag. Nå som hun endelig er alene på rommet. Krysser fingre for at hun kan legge seg alene i kveld også.

Lasagne til 70

Klokka 10.45: Det nærmer seg lunsj, og Sara rører i en enorm kjele med tomatsaus på storkjøkkenet. Hver dag mellom ni og tre er silkepysj og joggebukse byttet ut med kokkeuniform. Andre jobber på verkstedet, eller ute. Med vedhogst, honningproduksjon eller dyrking av grønnsaker.

Det er arbeidsplikt i fengselet. Vanlig lønn er 64 kroner dagen. Men å være på kjøkkenet innebærer ekstra ansvar. En tillitsjobb. Sara får 82 kroner i dagslønn.

Hun lukter, smaker. Krydrer litt ekstra. Det trengs mer salt.

"Sara" lager lasagne
Foto: Anders Leines / NRK

I dag er det hennes oppgave å lage lasagne til fredag. Men ikke bare til kvinnene på Ravneberget.

Her på kjøkkenet lages også middag til gutta som soner i Sarpsborg Fengsel.

På veggen henger en håndskrevet lapp som viser hvor mye kjøtt det trengs til 70 personer. Rett ved siden av, sju skarpe kokkekniver.

Det handler mye om tillit i et åpent fengsel. Selv om både kniver og kvinner telles flere ganger om dagen.

– Jeg husker den aller første morgenen. Med oppstilling og telling. Det var veldig rart. Jeg visste lite om fengsel på forhånd. Gruet meg veldig.

– Jeg tenkte at de som sitter inne sikkert har gjort veldig fæle ting. At det er banditter og helt gærne folk som er i fengsel.

Nå vet Sara at det ikke er sånn. I hvert fall ikke på Ravneberget. Her sitter det mange som henne, dømt for første gang. Forhåpentligvis siste.

– Jeg er positivt overrasket, jeg. Det er veldig mange fine folk her! Vi tar godt vare på hverandre. Det er sosialt, og mye støtte å få.

Sara hadde egentlig planlagt å ikke bli venn med noen. Ikke prate med andre. Kaste klærne hun bruker i fengselet. Fjerne alt som minner om soning.

Nå er hun den som åpner døra og vil vise oss livet på innsiden. Som snakker med alle. Og som til og med synes de røde arbeidsklærne er ok.

De har kun ett skap hver, så det er ikke plass til mye. Derfor er det regler for hvor mange klesplagg de innsatte kan ha med seg inn i fengselet.

Åtte gensere er lov. Ikke mer.

"Sara" i sitt røde antrekk
Foto: Anders Leines / NRK

Klærne de har med hjemmefra brukes etter arbeidstid. Eller hvis de får en tur ut av fengselet sammen med en betjent. Det som kalles fremstilling.

Sara blir lattermild når hun tenker på sist gang, da hun ikke rakk å skifte. Da hun plutselig måtte til legesjekk. En misforståelse gjorde at hun fikk veldig dårlig tid.

– Betjenten i fengselsuniform og jeg i den røde drakten. Løpende inn på Sarpsborg sykehus. Herregud, det så jo ut som vi hadde vært på karneval! Da var jeg glad jeg ikke møtte noen kjente.

Hun ler, og kikker på klokka. 11.30. Sausen er klar og kjøttdeigen stekt. En stemme jaller plutselig over høyttaleren. Det er oppstilling. Tid for telling, og straks lunsj.

Ute på plassen blir det litt uro i rekkene. Det er en som mangler, er forsinket. Det hjelper ikke på tålmodigheten at regnet siler ned. Men alle må stå til alle er på plass.

De rekker å bli våte. Og Sara rekker å fundere på om hun fortsatt har rommet sitt alene.

Etter lunsj vil hun ta en sjekk.

Teller ikke dager

Klokka 12.30: Sara låser seg inn. Hun har egen nøkkel til rommet. Slik er det i et åpent fengsel.

Det er fremdeles bare køya øverst til høyre som har dyne og lyseblått sengetøy. Hennes seng. Puh. Ingen nye på rommet.

– Jeg bor på toppen fordi begge sengene nede var opptatt da jeg kom. Så har det bare blitt sånn videre.

De innsatte har egentlig ikke lov å besøke hverandre på rommene. Men de gjør det likevel. Og når Helene fra NRK kommer innom, er det greit.

"Sara" viser Helene rommet sitt
Foto: Anders Leines / NRK

– Hvis vaktene sier vi ikke får lov å ha besøk inne på rommet, så er det bare å sette en stol rett utenfor. Og ha døra åpen. Men de fleste vaktene er snille og synes et lite smugbesøk er greit, sier Sara.

Men å være tvunget til å bo tett sammen med andre, kan være slitsomt også. Konflikt og krangler er ikke til å unngå.

– Hvis noen snakker stygt om andre. Baktaler. Da blir det litt drama og dårlig stemning her.

Det er heller ikke særlig populært hvis noen stjeler fra fellesskapet. Men Sara har valgt å stole på de andre innsatte.

– Jeg låser ikke skapet mitt. Det står åpent alltid, og det går helt fint.

Hun er en av de yngste i fengselet, 24 år. Den eldste er rundt 70. De fleste skal sone kun noen måneder. Det er få uker til Sara skal ut, men hun har likevel ingen nedtelling.

– Å være her er litt som å leve i en boble. Det føles som tiden står stille. Ute går den videre, som normalt.

– Så jeg vil ikke telle dager. Selv om jeg har det fint, så er det dette som føles som straff. Tiden som blir tatt fra meg.

Bestefar har vært på besøk. Moren og faren også. Men i starten ville ikke Sara at de skulle komme. Hun ville vente til det ikke var så lenge til hun skulle ut. Så avskjeden ble mindre vond.

– Det er jo lettere å si sees om noen uker, enn sees om et par måneder.

De innsatte kan ringe når og hvem de vil fra telefonkioskene ute i gangen. Bare de har penger til telefonkort.

"Sara" ringer hjem
Foto: Anders Leines / NRK

Å ha sin egen telefon er ikke det Sara savner mest. Hun savner å møte familien sin. Lillesøsteren. Og å være på nett. Bare kunne google fritt. Uten mål og mening.

Men i dag er det tirsdag. En bra dag i Ravneberget Fengsel. En dag de innsatte ser fram til hver uke.

Endelig snus

Klokka 13.00: På baksiden av den ene fengselsbygningen er det tid for utdeling. To fengselsbetjenter er klare med bestillingslista. På gulvet står handleposene fra Coop.

– Denne uka har jeg bestilt vanilje-yoghurt, et stort beger. Og snus.

"Sara" henter varer hun har bestilt
Foto: Anders Leines / NRK

Sara forklarer systemet. Hver torsdag kan innsatte bestille varer fra butikken. Som de betaler for selv. Og hver tirsdag blir handleposene delt ut.

Hun er glad. Fornøyd med påfyll av snus. Med å ha firemannsrommet for seg selv.

– Jeg er en positiv person. Selv om jeg ikke alltid smiler, så er jeg nesten alltid glad. Også her i fengselet kjenner jeg glede hver dag.

Sara beskriver seg selv som omsorgsfull. Kreativ. Selvstendig. Sterk.

– Jeg har alltid villet klare meg selv. Allerede i barnehagen sa jeg til mamma: Ikke kom og hent meg. Jeg vil gå hjem selv.

Men Sara er også spontan. Impulsiv. Kanskje det var derfor hun ikke klarte å si nei, og ble med på det hun ikke burde. Hun var knapt fylt 20. Flere rettssaker og anker gjorde at tiden gikk. Hun måtte vente fire år på å sone.

– Jeg fortjener straff. Men det har vært lenge å ha livet sitt på vent. Jeg fikk ikke startet på noe. Visste ikke når jeg skulle i fengsel.

Derfor gledet Sara seg til å starte soningen. Legge det bak seg. Gå videre.

Luksusfengsel

Klokka 16.00: To køyesenger langs den ene veggen. To vasker med speil og fire metallskap langs den andre. Foran vinduet et enkelt bord med stoler. Her har Sara sittet mange timer.

Fra vinduet har hun full oversikt over gårdsplassen utenfor. Nærmest står det lille, hvitmalte skuret. Røykebua.

I dag står en liten gjeng tett sammen i ly for høstregnet. Dampen står, praten går. En haug med vedkubber ligger midt på tunet. De gamle trebygningene i rødt og hvitt i en halvsirkel rundt.

Ravneberget Fengsel
Foto: Anders Leines

Det minner om det litt slitne stedet du var på leirskole i sjette klasse. Hvis det ikke var for det høye gjerdet som bøyer seg rømningssikkert innover på toppen. Og røykebua.

Hadde Sara og de andre innsatte vært menn, hadde de kanskje fått sone i Halden. Et par mil unna ligger det som er blitt kalt verdens mest humane fengsel. Luksusfengselet.

Der er det kun en innsatt per celle. Eget bad og do. Flatskjerm og kjøleskap. Lydstudio og gourmetrestaurant.

Fengselsleder ved Ravneberget, Leif Skaug har vært sjef her i 12 år. Han er ikke fornøyd med bosituasjonen. At opptil fire må dele rom. Han har lenge ønsket å kunne tilby enerom.

Men Sara er likevel glad hun fikk sone på Ravneberget.

– Vi har god mat. Vaktene er snille og vi har mye fritid. Og faktisk en god del frihet også.

På fire måneder har Sara hatt fem turer ut av fengselet sammen med en av vaktene. Hun har vært på shopping og kafe. Og inne på fengselsområdet, innenfor det høye gjerdet, går hun fritt rundt.

Men det er regler.

Alias og ludo

Klokka 18.00: Det er ennå fem timer til Sara og de andre innsatte må være i seng. Klokka elleve er det leggetid. Selv om filmen som vises i tv-stua ikke er ferdig før halv tolv.

– Jeg savner å se ferdig en film. Ikke måtte avbryte fordi reglene sier det er leggetid.

Noen kvelder arrangerer fengselet underholdning, som bingo eller konserter. Sara har hygget seg med spill, Alias og Kokkelimonke. Og Ludo, på trappa utenfor en varm sommerkveld.

I morgen skal Kirkens Bymisjon komme. De skal hente oransje strikkeskjerf som de innsatte har strikket til tv-aksjonen.

– Jeg har faktisk lært å strikke, her i fengselet. Sara viser lattermild fram en litt skjev ørevarmer hun har laget.

Også denne dagen fikk hun ha rommet alene. Sara er lettet. Glad de nye som kom ble plassert på andre rom enn hennes.

Nå kan hun sitte i fred og gjøre det hun liker best. Å tegne.

Saras tegnesaker
Foto: Anders Leines / NRK

I tomme pappkrus står titalls tusjer og fargeblyanter. To permer er fulle av fargerike tegninger hun har laget.

På et ark har hun skrevet opp facebookadresser til mange av jentene hun har blitt kjent med de siste månedene. Kanskje tar hun kontakt på utsiden. Kanskje ikke.

Nå skal Sara starte sitt liv på nytt. Når du leser dette eller ser på «Helene sjekker inn», er hun fri.

Nå kan hun google så mye hun vil. Se ferdig filmen på tv. Dra på svømming. Treffe lillesøster.

Sove alene på eget rom.

"Sara", Helene og Ville

Programleder Helene Sandvig og to av de innsatte, Sara og Ville.

Foto: Anders Leines / NRK