Hopp til innhold

De ville ikke dø, men orket ikke livet

Fem overlevere forteller sin historie. Hva fikk dem til å gå videre?

Adrian (31):

– Jeg fikk ikke til å leve, men jeg fikk faen ikke til å dø heller. Hva gjør jeg nå, liksom?

Jeg husker de små stikkene. Jeg var liksom alltid litt utafor, aldri helt akseptert. Min verdi som menneske ble sakte, men sikkert borte gjennom mobbingen. Sånn opplevde jeg det.

I 2009 døde broren min i en trafikkulykke. Jeg sluttet helt å snakke med folk om hvordan jeg hadde det. Det ble helt umulig. Når folk spurte, svarte jeg «det går fint».

Jeg begravde meg i jobb, men etter hvert ble det alkoholen jeg lente meg på når ting ble vanskelig. Jeg taklet ikke utfordringene som var der, jeg tenkte bare «føkk it», og endte opp på fylla i stedet.

Sånn var det i to år. Jeg begynte å føle meg som en byrde for de rundt meg, og tenkte at det beste for de jeg var mest glad i, var at jeg bare forsvant. For meg var det rett og slett det største offeret jeg kunne gi. Det var det eneste jeg kunne gjøre, som i mine øyne ville gjøre verden til et bedre sted. For dem.

Etter selvmordsforsøket endte jeg opp hos fastlegen. Hun så på meg. Bekymra. Og litt streng. «Jeg vil at du skal legges inn på akuttpsykiatrisk. Nå.», sa hun. Jeg la meg inn frivillig, var der i 14 timer, før jeg skrev meg ut igjen. Jeg orket ikke å være der.

Etter hvert fikk jeg en psykolog. Hun ble nøkkelen for meg.

Jeg ville egentlig bare snakke om problemene mine på et intellektuelt plan, men der var hun beinhard. «Jeg tror kanskje vi trenger å snakke om følelsene dine også», sa hun.

Jeg tenkte bare «Faen. Faen. Faen». Det var det siste jeg ville høre. For det var det som gjorde vondt. Men, jeg måtte jo gå med på det. Den femte timen skulle vi gå gjennom ulike følelser. Det var glede, sorg, smerte, men ingenting trigget noe hos meg.

Før vi kom til følelsen skam. Det var som å stikke hull på en byll. Alt rant ut.

Jeg dro rett til kompisen min og hulket som en liten drittunge. Han smilte. Det var første gang han hadde sett meg vise følelser etter at broren min døde.

Dette var begynnelsen på å lære meg og stå i negative og ubehagelige følelser uten å ty til alkohol for eksempel. Nå måtte jeg tørre å være trist, ta innover meg og kjenne på de følelsene jeg hadde. Jeg måtte lære meg at «følelsene, de er vonde, men de er der, og så går det over».

Jeg har fortsatt selvmordstanker. De kan være slitsomme, og i perioder kan jeg bruke mye energi på å holde de unna. På den ene siden så føles det som om alt går til helvete. Samtidig så vet jeg at det blir bedre.

Noen ganger er det som å sitte i en stol og bare holde seg fast, på samme måte som i en berg-og-dal-bane. Litt sånn «gjør deg klar, nå smeller det», liksom. Den fysiske greien der, i den ligger det en trygghet. Som funker, fordi jeg vet det går over.

Anniken (26):

– Jeg husker jeg misunte de som bare kunne prate uten å tenke. Selv måtte jeg jo tenke over absolutt alt jeg sa, for ikke å bli avslørt.

Jeg ble voldtatt da jeg var 16. Jeg skyldte på meg selv fordi jeg hadde drukket. Jeg sluttet å spise. Straffet meg selv. Jeg fortjente ikke å ha det bra, sånn tenkte jeg. Voldtekten ble min hemmelighet, jeg skammet meg sånn.

Ting slapp langsomt taket, og det gikk bedre. Så ble jeg overfalt. Blind vold. Jeg var 17 år og kjente på frykt, og var så utrygg i min egen by at jeg bestemte meg for å flytte til Oslo. Der bodde søsteren min.

I starten gikk det veldig bra. Men så, helt tilfeldig, ble jeg slått ned og knivstukket. Det var en helt vanlig mandag. Jeg skulle ut og lufte hodet etter å ha sittet med lekser.

Fra nå av går det ikke bra lenger. Jeg var 19 år. Jeg tenkte «hvorfor skjer dette meg, fortjener jeg det?».

De neste tre årene ble en kamp. Jeg kjempet meg gjennom skole, og jobbet alt jeg kunne ved siden av for å slippe å være alene med meg selv og tankene mine.

Jeg ville ikke snakke om det, og avviste alle tilbud om hjelp. For jeg ville ikke være en byrde for noen. Men innerst inne ønsket jeg jo å snakke. Jeg var helt utslitt av å «late som» og skjule for omgivelsene hvordan jeg egentlig hadde det.

Tanken på døden og at jeg kunne ta livet mitt gav meg en sånn glede. En befriende følelse. Jeg orket ikke tanken på å stå opp en morgen til. «Men hvordan skulle jeg gjøre det?». Det var det eneste jeg tenkte på.

Da jeg våknet opp etter selvmordsforsøket, var jeg så skuffet. Ingenting var forandret.

Jeg så på bildet av lillesøsteren min som hang på kjøleskapsdøra. Jeg var 12 da hun ble født, og jeg har alltid elsket henne. Jeg bestemte meg der og da for å endre livet mitt. Jeg skulle være her for henne.

Først kuttet jeg ut alle venner som ikke gav meg noe. Jeg kuttet ut alkohol og fokuserte på sunn mat. Og gode rutiner. Jeg konsentrerte meg om hva jeg ville gjøre, og ikke hva vennene mine gjorde.

Men så var det hemmeligheten. Hvordan skulle jeg fortelle familien hvor vondt jeg hadde hatt det de siste årene? Jeg hadde faktisk forsøkt å ta livet mitt.

Jeg skrev et langt brev til bestevenninnen min. Heldigvis sendte hun det til mamma. Som ringte. Vi pratet i timer. Om alt. Om alle disse årene. Og det var så mye kjærlighet og forståelse.

Det var da jeg forsto hvor viktig det er å åpne seg. Det var helt fantastisk. Jeg behøvde ikke å holde noe igjen lenger. Endelig var jeg trygg.

Torbjørn (35):

– Da pappa tok livet sitt raknet alt. Jeg så ingen annen utvei enn å dø.

Helt fra jeg var liten var pappa alvorlig psykisk syk. I tillegg var jeg han lille rare med de runde brillene som ble mobbet på skolen.

Da jeg var 15 havnet jeg sammen med feil folk, og begynte å røyke hasj og ruse meg. Jeg prøvde å passe inn, men fikk det bare verre. Jeg visste ikke hvem jeg var, jeg hadde ingen retning.

Mamma var bekymret, og fikk meg til en terapeut som hjalp meg på riktig vei. Hun sendte meg videre til en psykolog som virkelig så meg. Han var helt fantastisk. Jeg fortsatte å gå til han i mange år etterpå.

Da jeg var 26 ble alt verre. Pappa ble stadig sykere. Jeg visste ikke hva det handlet om, men ble intenst opptatt av han. «Hva er det som skjer?», husker jeg at jeg tenkte. Det var som om jeg skjønte at det ikke kom til å gå bra.

Påsken 2011 tok pappa livet sitt. Den reaksjonen jeg fikk kan jeg ikke beskrive med ord. Jeg gikk i en sjokktilstand. Lørdagen før hadde han sendt meg en SMS. Jeg var sint på han, og svarte ikke. Mandag var han død.

Jeg ble innlagt på sykehus i en måned, og utover høsten gikk jeg inn i en dyp depresjon. Tanken på at jeg ikke svarte på SMS-en plaget meg, og bidro nok til depresjonen.

Jeg ble mer og mer desperat. Selvmordstankene spant ut av kontroll.

Jeg ville egentlig ikke dø, tror jeg. Men jeg prøvde. Jeg gikk inn i en slags tunnel, og så ingen annen utvei.

Etter at jeg forsøkte å ta livet mitt ble jeg lagt inn på psykiatrisk, og måtte passes på hele tiden.

På sykehuset spør terapeuten meg «hvordan skal vi løse dette?». «Jeg liker å skrive», sa jeg. Han skjønte koden, og gav meg en skriveblokk. Hver gang jeg tenkte at det beste var å dø, skrev jeg. Jeg fylte side opp og side ned. For når jeg skrev, måtte jeg både tenke og føle.

Men det var ingen «quick fix». Det gikk to år før jeg merket at de gode dagene ble flere enn de dårlige.

Først da jeg ble voksen skjønte jeg hvor drøyt det med pappa hadde vært. I dag tenker jeg at pappa nok ikke hadde klart å leve uansett. Jeg har skjønt at han ikke valgte å forlate meg, han var bare for syk.

Jeg får fremdeles selvmordstanker, men da prater jeg med noen om det. Jeg har fått en annen åpenhet. Det er ikke så farlig lenger, og da blir det ikke så tungt.

Det er jo ikke sånn at alle er friske hele tiden, så da handler det om å tørre og spørre om hjelp. Snakk om det vanskelige. Det er ikke farlig, det er min lærdom.

Kim Maxine (26):

– «Sånne unger som deg kommer aldri til å bli til noe», sa de. Men jeg har klart det de ikke trodde jeg skulle klare.

Jeg var ti år da barnevernet tok over ansvaret for meg. Jeg ble plassert i ulike fosterhjem, men jeg hadde opplevd så mange tillitsbrudd fra voksne, og stolte ikke på noen. Jeg var ikke vant til å bli tatt vare på.

Da jeg var 18 begynte minnene fra barndommen å plage meg. Midt oppi alt dette, mistet jeg tre nære venner. En i selvmord, de andre to i bilulykker.

Da knakk jeg helt sammen.

I tre år var jeg inn og ut av psykiatriske institusjoner. Jeg fikk medisiner som ikke gjorde meg bra, følelsene mine ble borte. Det eneste jeg ville var at de skulle snakke med meg. Se meg. Men jeg opplevde verken å bli sett eller forstått.

Jeg følte så sterkt at de ikke brydde seg om jeg levde eller ikke. Alt det kaoset, ble til sterke tanker om å dø.

Kvelden jeg forsøkte å ta livet mitt, ringte jeg til poliklinikken for å fortelle hvor dårlig jeg synes de hadde behandlet meg. Jeg vet ikke om de fikk det med seg, for like etterpå var jeg borte.

Mest sannsynlig var det denne telefonen som berget livet mitt.

Jeg våknet opp på sykehuset og tenkte «hvorfor kunne de ikke bare la meg slippe?». Jeg var så sliten, og ville bare få fred.

Jeg ble sendt på et behandlingsopphold som skulle hjelpe meg å snu om på tankene. Jeg skulle knytte de ulike følelsene mine til opplevelser i livet mitt, sånn at jeg kunne se sammenhenger jeg ikke hadde sett selv. Og det var akkurat det jeg trengte hjelp til. Å forstå hvorfor jeg hadde det så vondt.

Da jeg kom hjem fortsatte jeg traumebehandlingen på egen hånd. Jeg lånte alt jeg kom over av bøker om psykologi og traumeterapi. Det tok meg ett år. Det var tøft, men jeg er sta.

Selv om jeg strevde med å finne hjelp i systemet, så er det alltid noen som vil hjelpe. Jeg har hatt gode mennesker som har dukket opp underveis. Og så har jeg alltid hatt hundene mine. De var der da ingen andre var der.

Nina Emilie (28):

– Jeg husker ikke så mye fra dagene før jeg ble innlagt, men jeg husker at jeg satte meg fremst i bussen og håpet at vi skulle krasje.

Jeg var hundre prosent engasjert ved siden av skolen. Måtte holde på med noe hele tiden, og det skulle være stort. Jeg hadde ikke tid til å sove, og lekser gjorde jeg på natta.

Etter en musikal vi satt opp i andre klasse på videregående, kollapset jeg.

Jeg var helt i ørska. Helt ferdig. Jeg hadde gått i en boble så lenge, og nå klarte jeg ikke å holde farten oppe lenger.

Til slutt ringte jeg poliklinikken og ba om hjelp. De sa jeg måtte henvises av fastlegen, og det kunne ta tre måneder før jeg fikk time hos dem. «Da er jeg ikke i live lenger», sa jeg. Da fikk jeg time på dagen. Og ble lagt inn på Blakstad psykiatriske sykehus.

Jeg var innlagt i tre og en halv måned, og husker ikke så mye fra den første tiden. Det var tomt. Og vanskelig å jobbe seg oppover. Jeg sa til overlegen «bare slipp meg ut, jeg kommer aldri til å bli bedre». «Tror du jeg hadde jobbet her i 30 år hvis jeg ikke trodde det var håp?», svarte han. Det var vendepunktet for meg.

Jeg forsøkte meg på skolen igjen. Det var tøft å komme tilbake til hverdagen etter å ha vært skjermet så lenge. Etter en måned gikk jeg på en smell. Og så var jeg tilbake på Blakstad.

Det kom flere smeller. Jeg følte meg ofte friskere enn jeg egentlig var, og engasjerte meg i ulike verv og organisasjoner. Og så krasjlanda jeg. Igjen.

Jeg fikk diagnosen bipolar lidelse. Det var en lettelse. Ting ble enklere å forklare, og det ble lettere å få riktig hjelp.

Så fikk jeg en psykolog det klaffet veldig godt med. Hun har vært der for meg i årene etter, og det har vært avgjørende for meg å ha denne ene. En jeg alltid kunne gå til, og som aldri sa «hva var det jeg sa?». Hun hjalp meg å se hvordan jeg kunne gjøre ting annerledes, sånn at det ikke gikk galt igjen.

Det er fire år siden jeg var innlagt sist. Men jeg får en mild depresjon et par ganger i året. Og da blir jeg litt skuffa. Men jeg tror ikke det kommer til å vare evig. Den store forskjellen er at nå har jeg en oppskrift på hvordan jeg skal takle det. Og ikke minst så vet jeg at det går over. For det trodde jeg aldri før.

I dag er alt mye lysere. Men det var noe skikkelig dritt da det sto på. Det er ikke lett å være nitten år og ikke kunne være med på fest med de andre. Det er ikke noe gøy å måtte dra hjem først, for ikke å bli syk.

Men det handler om å lære seg å leve med det. Det er så enkelt og så vanskelig.

Har du behov for å snakke med noen etter å ha lest denne saken?