Ble mamma forlatt av kjæresten sin på grunn av meg?

Jeg er seks år. Og mammas tårer renner og renner da hun forteller at stefaren min har dratt. Han kommer aldri tilbake.

Også husker jeg så godt hva jeg tenkte akkurat i det øyeblikket. At det hadde noe med meg å gjøre at han ikke ble.

Mannen jeg snakker om her, var mammas første kjæreste etter at hun og pappa ble skilt. Lille jeg lurer på om det er min skyld at han gjør det slutt med mamma.

Var det sånn at jeg var en del av problemet og ikke en del av løsningen?

Den følelsen jeg hadde inni meg da, vil jeg gjerne finne ut om stemmer med virkeligheten.

Og dette er bare en av flere grunner til at jeg har bestemt meg for å oppsøke to av mine tidligere stefedre i radiodokumentaren Barndom i bruddstykker.

Dette er mennesker som jeg ikke har sett på over 30 år.

Et barn, mange familier

For i dag er jeg som var den lille jenta blitt drøye 40 år. Foreldrene mine har hatt flere kjærester og vært gift tre ganger hver. For meg har det betydd en strøm av mennesker som har gått ut og inn av livet mitt gjennom hele barndommen.

Mennesker som har pusset tennene mine, laget middag til meg og kjørt meg til skolen. Personer jeg har delt hverdagen med, men som plutselig ikke var der mer. De voksne har gjort det slutt. De vil ikke bo sammen mer. Stefaren som satt rundt middagsbordet den ene dagen, var ikke ikke der den neste.

De siste årene har jeg fundert en del på hvordan livet mitt hadde vært i dag hvis foreldrene mine fortsatt var sammen med en av dem som forsvant.

Kanskje forstår jeg det bedre hvis de vil møte meg nå som jeg er voksen?

Hva slags menneske er egentlig den første kjæresten mamma hadde etter pappa?

Han som jeg knapt husker, men som likevel har satt så dype spor.

Jeg tenker noen ganger på hvordan livet mitt ville vært i dag, hvis det var han som var bonusbestefar til mine barn, og hvordan ville vårt forhold vært hvis han hadde valgt å bli hos oss?

Hva vil mamma si?

Det første jeg må gjøre er å ringe mamma.

Hvordan kommer hun til å reagere når jeg forteller at jeg skal oppsøke eksene hennes?

Jeg klikker meg inn på favorittlista på mobilen og presser tommelen mot bilde av mamma. Det prikker i brystet og nervøsiteten gjør håndflatene varme og klamme mens jeg venter på at stemmen hennes skal ta over for ringelyden.

– Ja, det er ikke bare, bare det jeg skal snakke med deg om nå skjønner du, mamma.

– Nei vel, svarer mamma, med sin sedvanlige glade stemme.

For hun har ingen anelse om hva det er jeg skal bringe på bane. Vanligvis snakker vi mest om praktiske ting knyttet til pass av de tre barna mine eller bruk av hytta. Minner og hendelser fra min barndom snakker vi sjelden om. Jeg tar mot til meg og hører meg selv si:

–Og det handler rett og slett om at jeg ønsker å oppsøke noen av mine stefedre.

Men mamma oppfatter ikke helt hva det er jeg vil frem til.

– At du ønsker å?

– Oppsøke mine stefedre, gjentar jeg.

Jeg skjønner at dette ikke er lett for mamma, men hun forstår at dette er viktig for meg. Samtalen er over, og jeg har fått en tommel opp. Jeg har ikke spurt henne om hva hun mener er grunnen til at den første kjæresten gjorde det slutt. Jeg avtaler å komme på besøk, og da håper jeg å få svar på dette.

Den første skilsmissen

Jeg har kun noen vage minner av at mamma, pappa og jeg var en familie. Mamma er 22 år når jeg blir født, og når jeg er rundt fire flytter de fra hverandre. Vi er i begynnelsen av 1980-årene, og jeg er trolig et av de første barna i Norge som bor en uke hos mamma og en uke hos pappa. For en kort stund er jeg del av to bitte små familier. Mamma og meg den ene uken, og pappa og meg den andre.

Er tre en for mye?

Det tar ikke lang tid før begge har nye kjærester og plutselig bor jeg sammen med mennesker som ikke har født meg, og er så unge at de kanskje ikke er klare for den ekstra bagasjen jeg ennå ikke aner at jeg er.

De to små familiene som bestod av meg og mamma og meg og pappa etter at de skilte lag, tar på en måte slutt når det kom nye partnere. Nyforelskede er mest opptatt av å bygge et nytt vi. Og jeg har ofte tenkt at jeg var en for mye i begge disse to små familiene.

Når pappa giftet seg igjen var ikke jeg invitert i bryllupet, og mamma og den første kjæresten virker mest lykkelige på bilder fra en ferie jeg ikke var med på.

Hva tror mamma er grunnen til at han gikk?

Jeg ringer på klokka der det står navnet på mamma og stefaren jeg har i dag. Han og mamma har vært sammen i over 25 år. Og selv om han ikke kaller seg bestefar, er han likevel det til mine tre barn.

Heldigvis er han ikke hjemme, for det vi skal snakke om nå passer det kanskje ikke å snakke om foran sin nåværende ektemann.

Jeg lurer veldig på hvorfor jeg har gjort den første kjæresten mamma hadde til et slags stefarideal selv om jeg knapt husker ham.

– Var han liksom din store kjærlighet? spør jeg mamma.

– Ja, jeg var veldig glad i han da. Han var en veldig flott fyr å være sammen med. Så jeg tror kanskje det.

Mamma mener han var snill mot meg, men at jeg var litt avvisende mot ham.

– Du var veldig opptatt av at han ikke var faren din. Så det fortalte du han hver gang han tok deg på armen eller bar deg. «Du er ikke pappaen min», sa du.

Jeg har ikke fortalt mamma at jeg tror han gikk på grunn av meg. Mamma derimot tror han flyttet ut fordi hun jobbet så mye. Hva som var årsaken, får jeg kanskje vite nå som jeg har bestemt meg for å ringe ham.

Men vil han møte meg, nå mer enn 35 år etterpå? Vil han overhodet ane hvem det er som ringer?

Jeg ringer til en fremmed mann

Jeg presenterer meg og sier hvem jeg er datteren til. Og lurer på om det sier han noe.

Han svarer med å fortelle hvilken adresse vi bodde på da han var sammen med mamma.

Han husker meg godt, og jeg kjenner at jeg blir glad når han forteller at han har hørt meg lese nyhetene på radioen. For det betyr noe at mennesker du har hatt tett på livet ditt husker deg.

Men vil han møte meg, og vil jeg tørre å spørre ham om hvorfor han gikk fra mamma?

Han må tenke gjennom det, men han vil uansett ikke at jeg skal bruke navn og bilde av han i saken. Og det skal gå et par uker til før jeg kan få svar på det jeg lurer på.

En danske flytter inn

I mellomtiden går jeg i gang med å spore opp den neste stefaren min. Han som var dansk, og en del av livet mitt fra jeg var rundt sju til jeg var 12 år. Denne stefaren er den eneste voksne som var tilstede i mitt mest dramatiske barndomsminne, og jeg er spent på om vi klarer å snakke om det.

Det første jeg husker av denne stefaren er fra en ettermiddag mamma og jeg kommer hjem til blokka der vi bor. Vi låser oss inn i oppgangen og går de få skrittene bort til døra inn til leiligheten vår. Og der på dørhåndtaket henger det en kjempestor blomsterbukett og en gedigen godtepose.

Nå som jeg er voksen tenker jeg at dansken i hvert fall skjønte hvordan han skulle sjekke damer med barn. Og det fungerte, for både mamma og jeg lot oss sjarmere - i hvert fall for en stund.

Vil danske Ole møte meg?

De gangene en voksen har forlatt livet mitt, har en hel hverdag tatt slutt. Det er ikke den samme maten som lages, og vi er sammen med andre mennesker i helgene. For hele slekta og vennene til steforeldrene min var jo også en del av livet mitt.

Han som jeg er sikker på at gjorde slutt med mamma på grunn av meg, og som jeg nettopp har fått telefon fra om at han vil møte meg, hadde en mamma som lagde tulletenner av appelsinskall og rare knekkebrød med honning, brunost og appelsinbåter på toppen. Da han pakket sakene sine og forsvant ut døra, så jeg heller aldri moren hans igjen.

Slik var det da danske Ole dro også. Så mange mennesker som ble borte for alltid.

Ole har flyttet tilbake til Danmark, og når jeg ringer nummeret jeg tror er hans, kjenner jeg godt igjen stemmen som svarer.

Hvem skulle tro at det er 30 år siden den norsk-danske aksenten hans var en del av hverdagen min?

Ole vil gjerne ha besøk, og når vi har fått satt oss ned med hver vår kaffekopp, er det mange ting jeg gjerne vil snakke om. Ikke minst den gangen jeg trodde mamma var borte for alltid.

Det var sommeren 1985, og jeg var med mamma på jobb. Hun jobbet i akutten på et sykehus. Magen var blitt så stor at vi måtte ned på vaskeriet å hente en større uniform til henne. Det var bare noen uker igjen til babyen skulle komme, men så skjer det noe. Mammas ansikt ser så rart ut. En venninne av henne kommer og tar meg med hjem til seg.

– Moren din hadde ringt på kontoret, og jeg fikk beskjed fra min arbeidsgiver at nå var fødselen i gang.

Danske Ole var den kommende faren til babyen. Han forteller at han lånte en bil, for å komme seg raskt til sykehuset.

– Men da jeg kom frem, fikk jeg beskjed om at det var for sent. Barnet var dødt.

Mens mamma føder det døde barnet, leker jeg i gatene hos mammas venninne. Noen timer senere er jeg fortsatt ute og leker. Da får jeg plutselig øye på Ole som sitter i gresset og gråter, og jeg roper til ham.

– Er mamma død, er det mamma?

Ole rister på hodet.

Jeg roper igjen

– Er babyen død?

Dansken nikker, mens tårene renner.

I mer enn 30 år har jeg gått rundt og tenkt at denne hendelsen måtte stå like sterkt i hans hukommelse som den gjør i min.

Men Ole husker ingenting av det som er det mest dramatiske minnet fra min barndom. Den gang jeg først var sikker på at mamma var død, og den dagen jeg fikk vite at jeg ikke skulle bli storesøster likevel.

– Nei, det husker jeg ikke, for jeg var jo fullstendig ferdig.

Han forteller at det gikk dårlig mellom han og mamma etter at babyen døde.

– Vi glei litt fra hverandre.

Den store blå bamsen

Mamma har fortalt at det var andre damer inne i bildet før de ble skilt, og at det var mye rot med penger. Ole sier selv at han var av den sjalu typen.

Når det gikk mot skilsmisse var jeg rundt 12 år, og for meg var det eneste naturlige å ta mammas parti.

– Ja, jeg husker du satt på baderommet sammen med to venninner, med stearinlys. Det var noe sånn spiritisme, og du skulle sende djevelen etter meg. Det glemmer jeg aldri, sier dansken.

Jeg husker ingenting av dette, men jeg husker at det var kommet til et punkt der jeg bare ville at han skulle flytte.

Noe kan tyde på at han heller ikke klarte å holde meg helt utenfor konflikten. Jeg er nysgjerrig på noe som skjedde en av de siste dagene han bodde sammen med oss.

– En ting jeg alltid har lurt på. Vi var på tivoli, også vant du en sånn kjempestor bamse. Kan du huske det?

Ole husker godt den store blå bamsen, og jeg lurer på hvorfor den plutselig en dag var borte fra rommet mitt.

– Det var ikke meg som tok den med vel? Har jeg gjort det, så har jeg vært en fæl fyr. Jo, kanskje jeg har gjort det. Nei, nå ble jeg lei meg.

Bamsen forsvant da bruddet mellom de voksne var på sitt mest betente og jeg husker det var snakk om at han hadde gitt den til barna til den nye kjæresten. Ole mener derimot han ga den til en av sønnene sine.

Da det ble slutt mellom mamma og Ole var det mye uvennskap, og for meg var det umulig å tenke seg at vi skulle holde kontakten etter bruddet. Ole sier han gjerne skulle ha gjenopptatt kontakten med meg tidligere.

– Jeg har ofte tenkt på hvorfor ikke du og jeg er venner på Facebook. Du er venner med mine barn, men ikke meg, sier han.

For da det kom en venneforespørsel fra Ole svarte jeg aldri på den. På det tidspunktet føltes det helt feil å ta opp kontakten.

Men hva hvis han første kjæresten til mamma hadde blitt hos oss?

Da hadde aldri Ole blitt en del av livet mitt. Det er en merkelig tanke. Jeg lurer fortsatt på om min første stefar gikk fra mamma på grunn av meg, men vil ha egentlig fortelle meg hvorfor han dro? Det får jeg kanskje snart svar på.

Jeg møter en fremmed mann

Jeg er usikker på hvem jeg skal se etter når jeg står og venter på den første kjæresten til mamma. Bildet jeg har i hodet, er fra et album jeg ikke finner lenger. Han og mamma smiler til kamera. Et lykkelig par i 20-årene med solbrun hud på en sydentur som jeg ikke er med på.

Mannen jeg møter ville jeg aldri kjent igjen på gaten. Det er litt rart å skulle sette seg ned å snakke med en jeg tror dumpet moren min på grunn av meg, og det føles nesten ulovlig når han forteller om hvordan han traff mamma ute på byen.

– Jeg er sikker på at det er en lørdag, fordi morgenen etter da jeg ikke hadde klart å komme meg hjem, så kom du og faren din og skulle ha med moren din på båttur.

Han forteller at han aldri dro hjem etter den første kvelden.

– Ja, også var jeg vel der i omtrent 18 måneder.

Samtidig flyttet han aldri helt ut fra gutterommet hjemme hos moren og faren sin, mens han bodde sammen med oss.

Jeg kan ikke huske en eneste middag som jeg har delt med han. Han forteller at vi har feiret julaften sammen. Jeg husker hverken at vi har feiret jul eller vært på ferier. Jeg husker bare det vi har bilder fra. Bortsett fra den ene episoden. Når han har gjort det slutt med mamma.

– Jeg ville bare ha en, og ikke noen som jeg kunne være sjalu på, som satt fokus bort fra meg når jeg ønsket det.

Det jeg følte inni meg som liten jente er altså sant. Han dro til slutt på grunn av meg.

Han forteller at det bare ble til at han flyttet inn hos oss, fordi han var forelsket i mamma, men at han egentlig ikke var klar for et liv med en kvinne som hadde barn fra før.

– Jeg tror at hvis jeg skulle etablere meg i et langvarig forhold og få barn, så skulle det være på mine premisser. Jeg ville ikke komme til en litt bygd grunnmur på en måte.

Men hvis han ikke var klar for en dame med barn, hvordan var det da å ha meg rundt seg i hverdagen? Det lurer jeg veldig på.

– Jeg følte litt på det noen ganger at det var litt kamp om den flotte kvinnen. Du forstyrra en del, når jeg tenker på det i ettertid. De som har vært 10-15-20 år eldre har taklet dette på en helt annen måte. Det var vanskelig for meg som var så ung.

Det var fint å få et ansikt på denne mannen som jeg har tenkt at var så bra gjennom hele barndommen. Han er en hyggelig fyr, og det er spennende å få vite nye ting om meg selv.

Jeg er nysgjerrig på hva mamma tenker om at han forlot henne på grunn av av meg.

– Nei, det gjorde han ikke. Han gjorde det fordi jeg var for fraværende med min jobb og mine kollegaer, sier hun.

Mamma blir veldig overrasket når jeg forteller hva min første stefar har sagt.

– Kanskje han var for ung den gangen til å klare å sette ord på ting, sier mamma.

• Hør mer om møtene med stefedrene i radiokumentaren Barndom i bruddstykker.