Barnebarnet som ble stjålet

– Hun skulle hete Vanesa.

87-år gamle Blanca de Garnier blir stille. Hun skulle bli bestemor for første gang og hadde gledet seg sånn.

Klær og leker var kjøpt inn lenge før barnet skulle bli født. Alt lå klart i en liten kasse, som ventet i huset sønnen Edgardo og svigerdatteren Violeta hadde flyttet inn i for å få plass til én til.

De blivende foreldrene hadde giftet seg i en fin, liten seremoni med de aller nærmeste til stede. Edgardo hadde vært kledd i svart dress, Violeta i bluse og rutete skjørt. I høyre hånd bar hun en liten brudebukett, og under blomstene kunne man skimte den voksende magen.

Til og med navnet var klart. Jenta, for hele familien følte på seg at det var ei jente, skulle kalles opp etter den britiske filmstjernen Vanessa Redgrave.

Det navnet skulle de aldri få gitt henne.

En mørkegrå desemberdag i 1976 forsvant Violeta, svigerdatteren til Blanca. Hun hadde vært åtte måneder på vei og følt seg dårlig den morgenen. Da skydekket sprakk opp, hadde hun likevel våget seg ut for å handle.

Hun manøvrerte konsentrert mellom vanndammene og så ikke Forden som fulgte sakte etter henne. Utenfor butikken hadde flere menn hoppet ut av bilen, fortalte et vitne senere.

De slo Violeta helseløs, lempet henne inn baksetet og kjørte av gårde.

Da Edgardo, sønnen til Blanca, kom hjem til tomt hus, ble han først urolig. Så fikk han panikk. «Hun skal snart føde, og Gud vet hva de udyrene gjør med henne», fortalte han en bekjent. Men ingen turte å hjelpe ham, de var livredde for å bli tatt selv.

Edgardo ble nærmest besatt av å finne kona si. Vennene trodde han var i ferd med å miste besinnelsen, det gjorde moren hans også.

I midten av januar, like før barnet skulle bli født, besøkte han henne hjemme i Concepcion del Uruguay, byen han ble født i. Blanca hadde aldri sett ham slik. Edgardo, den sindige ingeniørstudenten, virket irrasjonell.

Han satt der og fortalte at han skulle oppsøke militæret og spørre om de hadde tatt den gravide kona hans.

Et knapt år i forveien hadde en gruppe offiserer tatt makten i Argentina, etablert en regjering – en junta – og startet en brutal utrensning av venstreopposisjonelle, deriblant geriljagruppa Violeta og Edgardo var med i.

Da Blanca tok farvel med sønnen sin den januardagen i 1977, visste de ikke om torturen og de bestialske drapene. De visste ikke hva militæret gjorde med barna og mødrene og fedrene som lette etter dem.

Men de hadde kanskje en følelse av hva som ventet.

– Jeg husker ikke helt hvilken dato det var … sier Blanca med fjernt blikk.

– Men etter den dagen visste jeg ingenting.

Da hun ikke hørte mer fra sønnen sin, reiste Blanca til Edgardos leilighet. Den var tømt. Militæret hadde tatt alt. Selv esken med leker og barneklær var borte.

Har de slettet spor? tenkte hun.

Hun banket på hos naboer. De ristet nervøst på hodet. Hun spurte sønnens venner. De sa at de ikke kjente ham. Hun oppsøkte sykehus, kirker og politistasjoner. Betjenter trakk på skuldrene.

– Du fabulerer, sa de.

Det var som om Edgardo aldri hadde eksistert.

Blanca reiste hjem igjen. Hun prøvde fokusere på hverdagen, på mannen sin og datteren sin og klesbutikken de eide. Men hun slet med å sove. Hun hadde ikke matlyst. Hun fikk plutselige angstanfall.

Dette var det femte kuppet hun hadde opplevd. Regimekritikere hadde blitt fengslet før også, de hadde blitt torturert. Men som regel dukket de opp igjen. Det gjorde de ikke nå.

«Barna deres har rømt landet», sa militæret. «De har stukket til Europa på ferie!».

Retorikken til juntaleder Jorge Rafael Videla betrygget ingen.

«De er verken levende eller døde», fortalte han en journalist i 1979.

«De er forsvunnet».

– Vi levde i skyggen, forteller Blanca de Garnier.

– Helt til det begynte å dukke opp barnebarn.

En norsk tallknuser

Norske Thore Egeland hadde hørt om diktaturet i Argentina, men ante ikke hvem Blanca de Garnier var. Han ante ikke at arbeidet han startet på i 1995, skulle endre livet hennes totalt, nesten 20 år senere.

På midten av nittitallet ble den unge statistikeren hyret inn av Rettsgenetisk institutt i Oslo for å løse noen kompliserte farskapssaker. På denne tiden hadde DNA-teknologien revolusjonert hele fagfeltet, men metoden forutsatte avansert sannsynlighetsregning.

For å påvise slektskap analyserer man bestemte områder av DNA-molekylet, såkalte genetiske markører. Jo likere personers markørverdier er, desto større er sannsynligheten for at de er i slekt.

Men tilfeldige endringer – mutasjoner – i arvestoffet gjør at flere personer kan ha samme verdi på noen markører uten å være i slekt. Siden man vet hvor stor andel av befolkningen som har samme verdi på de ulike markørene, kunne Egeland regne ut sannsynligheten for om en match var tilfeldig eller reell.

Problemet oppsto når far eller mor var borte. Det er fullt mulig å bruke DNA fra andre familiemedlemmer også, men siden familielikheten i arvestoffet tynnes ut for hvert slektsledd, ble regnestykkene kompliserte.

For kompliserte, selv for en av Norges fremste tallknusere.

Heldigvis var det ikke bare rettsgenetikken som hadde gjennomgått en revolusjon. Det hadde også datamaskinen. Sammen med kollega Petter Mostad utviklet derfor Egeland et program som kunne gjøre jobben på sekunder.

De kalte det «Familias».

– Det navnet passet jo ganske bra, sier Egeland i dag.

For var det ett sted de virkelig trengte hjelpemidlet med det latinske navnet, så var det Argentina.

Er barnebarnet mitt i live?

Diktaturet hadde falt i 1982, men så mange som 30.000 mennesker var sporløst borte. De aller fleste var under 30 og hadde aldri rørt et våpen.

I rettssakene mot militæret kom det frem at tusenvis hadde blitt dopet ned, kledd nakne og kastet levende ut fra militærfly over Atlanterhavet. Andre hadde blitt skutt og kremert, eller dyttet ned i dype brønner.

– Det var helt perverst, sier Blanca de Garnier.

Etter hvert begynte mange argentinere å innse at de forsvunne, som de nå ble kalt, ikke kom til å dukke opp. Blanca de Garnier skulle aldri få se sønnen eller svigerdatteren sin igjen.

Men ett håp gjensto: Militæret drepte ikke babyer, det forbød kirken.

De omtrent 500 barna som ble født i fangenskap ble adoptert bort til regimevenner og barnløse offiserer. Noen ble solgt på svartebørsen.

Edgardo og Violeta var borte, men kanskje barnet deres, Blancas barnebarn, fortsatt var i live?

Jakten på de stjålne babyene ble anført av en gruppe kvinner på den store Maiplassen i hjertet av Buenos Aires.

De spionerte i barnehager og godteributikker, de hyret inn advokater og etterforskere, og hver eneste torsdag knyttet de bleier i skaut rundt hodet og demonstrerte utenfor presidentpalasset på Plaza de Mayo.

Bestemødrene på Maiplassen, som disse kvinnene ble kjent som, kjørte store kampanjer i mediene og oppfordret alle som trodde de kunne være stjålet, til å avgi DNA-prøve.

«Vi leter etter deg», kunne annonsene lyde.

«Leter du etter oss?»

De neste årene skulle over 11.000 unge menn og kvinner besøke Den nasjonale genbanken, Banco Nacional de Datos Geneticos (BNDG) for å avgi DNA-prøve.

Men genetikerne hadde samme problem som Thore Egeland. Siden foreldrene var borte, var de avhengig av arvestoff fra mange familiemedlemmer – og mye tid til å analysere prøvene.

Var det noe bestemødrene ikke hadde, så var det tid.

Da genbanken lastet ned Familias i 2002, hadde Blanca passert 70 år.

Hun bodde alene nå, i et nytt hus. Mannen hennes hadde dødd noen få år etter Edgardo ble borte, og Blanca orket ikke å bo der lenger

Selv om datteren ofte kom på besøk med sine egne døtre, var det noe – noen – som manglet.

Blanca hadde lovet seg selv å aldri slutte å lete, hun hadde lett halve livet.

Var det ingen som skulle lete etter henne?

Kan jeg være stjålet?

Adriana Cosentino hadde en lykkelig barndom og varme foreldre. De tok henne med på strandferier, bilturer og fotballkamper. Samtidig var det noe som ikke stemte.

Moren hennes elsket å fortelle om da hun var liten. Hun hadde flere album med bilder av Adriana, tannløst glisende i barnevogna, i aksjon på lekeplassen eller poserende med en due på hodet.

Men moren hadde ingen bilder av seg selv som gravid.

Hvorfor?

Og hvorfor fortalte fødselsattesten at Adriana var født i et helt annet område av Buenos Aires enn resten av familien.

«Fødselslegen bodde der», forklarte moren.

Hvilken klinikk?

«Jeg husker ikke», svarte moren.

«Jeg begynner å bli gammel».

Merkelig, tenkte Adriana. Du husker jo fødselsvekten min. På grammet.

Da hun ble eldre hørte hun mye om de forsvunne barnebarna. Hun så Bestemødrenes annonser og visste at hun selv var født under diktaturet.

Hun ble tiltrukket av historien og tenkte ofte:

Kan jeg være ett av disse barna?

Samtidig var hun og moren like, rent fysisk, og alle i familien bekreftet morens historie.

Selv tante Nelly, som hun alltid hadde stolt på.

Adriana var en Cosentino.

Hun prøvde å forsone seg med den historien, men mistanken slapp ikke taket, og hullene i forklaringene ga mistanken ytterligere styrke.

I 2012 døde faren hennes. Da moren døde to år senere, mistet også Adriana livslysten.

Hun, som elsket å henge med venner, feste og reise, ble liggende i senga i tre måneder. Det ble slutt med kjæresten. Adriana gikk ned over ti kilo.

Den siste tiden virket det som om noe hadde tynget dem. Nå hadde de etterlatt henne med en større uro i kroppen enn hun noensinne hadde hatt.

Adriana ringte tante Nelly.

– Nelly, jeg ber deg svare ærlig, for jeg må vite sannheten: Er jeg adoptert?

Det ble stille.

– Adri … sa tanta nølende.

– Jeg skal fortelle deg alt.

Familiens hemmelighet

Menneskene Adriana hadde kalt foreldre, kunne ikke få barn. Siden ventelistene for adopsjon var håpløst lange, hadde de oppsøkt en klinikk som kunne selge dem en baby med falsk fødselsattest.

I slutten av januar 1977 hadde de fått beskjed om å komme. Nelly var med da de hentet jenta, og hun fortalte hvor lykkelige de hadde vært da de kom ut med den lille bylten.

Hun skulle hete Adriana, etter bestemorens ønske.

Samme kveld inviterte de hele familien til en stor velkomstfest. De skålte for Adriana, deretter inngikk de en pakt.

Ingen skulle noensinne fortelle denne jenta at hun var adoptert.

Da Nelly hadde fortalt ferdig, satt Adriana helt stille.

Hva skulle hun si?

De hadde løyet for henne. I nesten 40 år!

Hadde Nelly fortalt hele sannheten?

Da Adriana googlet kvinnen som hadde signert fødselsattesten hennes, kunne hun lese forbindelsene hun hadde til flere fengsler hvor barn ble borte.

Overlevende fra disse fengslene fortalte hvordan gravide fanger ble skånet for voldtekt og elektrisk tortur. Men jentene ble slått og sparket. De fikk ikke spise for to. Noen måtte føde med håndjern på.

En kvinne fortalte hvordan en fødselslege hadde nappet morkaka ut av henne etter fødselen, kastet den på gulvet og tvunget henne til å vaske opp, mens spedbarnet lå nakent og skalv på en benk.

Da vaktene senere skulle hente babyen, dannet medfangene en mur rundt moren og jenta og skrek alt de maktet.

Hun fikk beholde barnet. Men de aller fleste ble solgt videre, blant andre til klinikken Adriana ble hentet fra.

Adriana prøvde å fordøye informasjonen.

Adoptivforeldrene spurte aldri hvor hun kom fra, hadde Nelly fortalt.

Men de må jo mistenkt noe etter alle årene med kampanjer og rettssaker?

Jeg har levd med fremmede, tenkte Adriana.

Så dro hun for å avgi DNA-prøve.

Denne testen kvier mange seg for å ta. Ikke fordi den gjør fysisk vondt, det holder som regel med en spyttprøve. Det er svaret de frykter, at foreldrene ikke er deres foreldre likevel, og at disse menneskene har visst om, og i verste fall vært delaktig i drapet på deres biologiske mor og far.

For å frita dem for kvaler, er alle pålagt å avgi DNA om mistanken er sterk nok. Nekter de, får bioingeniørene med seg politiet og henter tannbørste og undertøy med DNA-spor hjemme hos vedkommende. Noen har prøvd å stikke av, andre har pusset tennene til hunden sin for å sabotere.

– Når de får vite sannheten, går de fleste gjennom en periode med sorg og erkjennelse, forteller Mariana Herrera, direktør i Den nasjonale genbanken.

– Men i ettertid er nesten alle glade for at de vet.

I juni 2015 tappet Herreras kolleger noen dråper av Adrianas blod, skilte ut DNA-molekylet, fant verdiene på de genetiske markørene og førte dem inn i Familias. Programmet søkte etter match blant de drøyt 500 familiene som savnet barnebarn.

To måneder senere fikk Adriana en telefon.

– Beklager, sa stemmen.

– Vi fant ingen treff.

Hun kunne ikke tro det.

Var hun ikke barn av de forsvunne?

Hvem var hun da?

Hun så seg i speilet. Det sorte håret, de smale øyenbrynene, de store tennene.

Hvem kan jeg ligne på? tenkte hun.

Hvordan hadde livet vært med dem?

Hvorfor kunne de ikke ta vare på meg?

Er jeg resultat av en voldtekt?

En tabbe?

Adriana ringte en venninne:

– Hvorfor kunne ikke moren min bare ta abort isteden? hulket hun.

– Da hadde hun gjort meg en stor tjeneste.

Det Adriana ikke visste, var at DNA-analysen hadde en svakhet. Da metoden først ble utviklet, brukte man bare 15 markører. I dag har antallet økt til 23. Det gir langt sikrere resultat.

Siden mange de første DNA-prøvene hadde blitt samlet inn allerede på 1990-tallet, kunne det altså skjule seg matcher blant de negative resultatene.

Dette visste Mariana Herrera, direktør i genbanken. Men det ville koste for mye tid og penger å analysere alle prøvene på nytt. Det var jo snakk om flere tusen.

Derfor sendte hun en forespørsel nordover, til Thore Egelands kollega Daniel Kling, som hadde overtatt driften av Familias ved Folkehelseinstituttet.

Er det mulig å finne ut hvilke DNA-prøver vi burde ta en ny titt på? spurte hun.

Sammen med Magnus Dehli Vigeland ved Oslo universitetssykehus´ avdeling for medisinsk genetikk, skred Kling til verket. Snart hadde de utviklet algoritmen Herrera etterlyste.

Genbankdirektør Herrera lastet ned det nye programtillegget og lot Familias søke gjennom genbanken.

Så satte hun fra seg tekoppen, rettet seg opp i skinnstolen og markerte de mest lovende resultatene i gult.

Ett av dem tilhørte familiene til et ungt ektepar som forsvant sporløst i 1976 og 1977:

Edgardo Garnier og Violeta Ortolani.

Nå hadde Mariana Herrera flere muligheter. Hun kunne analysere de gamle DNA-prøvene på nytt. Hun kunne hente inn mer DNA fra et nytt familiemedlem for å styrke tallgrunnlaget. Eller hun kunne gjøre begge deler.

Herrera tok en nærmere titt på familietrærne til Edgardo og Violeta.

Slektninger på begge sider hadde levert inn blodprøver, men bare én av besteforeldrene levde fortsatt.

Blanca de Garnier nærmet seg 90 år og hadde ingen tid å miste.

Sent i 2017 åpnet rettsantropologene graven til Violetas mor, som hadde dødd da datteren var liten. De hentet ut lårbein og tenner – de delene av skjelettet hvor DNA bevares lengst – og lukket den igjen. Samtidig ble de gamle blodprøvene analysert på nytt.

I starten av desember var resultatene klare.

Da Mariana Herrera startet Familias denne torsdagen, hadde den trofaste tekoppen fått selskap av to flasker champagne.

Dette var personlig for henne, genbankdirektøren har selv mistet to familiemedlemmer under diktaturet.

Herrera samlet kollegene foran skjermen, bioingeniører, resepsjonister, advokater, alle sammen, og trykket Enter.

Noen sekunder senere smalt to korker i det overfylte kontoret.

De hadde funnet barnebarnet til Blanca de Garnier.

Hei bestemor!

– Jeg har nesa til pappa. sier Adriana.

– Ja, sier Blanca.

– Og mammas smil!

– Ja.

De sitter side om side med det gamle bryllupsbildet foran seg. Edgardo og Blanca går arm i arm nedover kirkegulvet, fire måneder før de blir borte.

Det var dette bildet Herrera og kollegene viste Adriana den dagen de fortalte hvem hun egentlig var.

«Dette er faren din», forklarte de.

«Dette er moren din.»

«Og her» – de pekte på magen – «her er du!»

Mariana Herrera prøvde å forklare Adriana at det var nøyaktig 99,99999999 prosent sikkert at det smilende paret på bildet var foreldrene hennes.

– Er det stor sannsynlighet? spurte Adriana.

– Stort som et hus!

De fortalte Adriana alt de visste om saken hennes. At hun sannsynligvis ble født i et fengsel og at Edgardo og Violeta aldri var blitt funnet.

Likevel følte hun seg så lett. Hun hadde vært ønsket, hun hadde en familie som hadde lett etter henne hele livet. Alle brikkene falt liksom på plass.

Adriana bestemte for å tilgi adoptivfamilien sin; de hadde ikke visst at hun var stjålet. Hun hadde to familier nå.

Så viste de henne et nytt bilde, av en søt, gammel dame med grå krøller.

– Du er heldig, sa de.

– Du har en bestemor i live.

Adriana ringte henne samme ettermiddag.

– Hola Abu!, sa Adriana.

Hei bestemor!

Blanca kunne ikke tro det. Etter alle disse årene?

– Hva føler du nå? Er du lykkelig? spurte hun Adriana.

– Ja, jeg har en bestemor, du kan jo tenke deg!

Noen dager senere møttes de for første gang.

Adriana løftet den spede kroppen rett opp fra bakken i ren ekstase, før hun husket at bestemoren var 87 år gammel og satte henne varsomt ned igjen.

De gikk langs husrader i hvitt og pastell mens Blanca fortalte om farens oppvekst. At han hadde vært litt sjenert, slukt tegneserier og undret seg over verdensrommets mysterier.

At han hadde elsket hunder og fotball, akkurat som datteren sin.

Blanca fortalte om bryllupet, som ble arrangert i hui og hast fordi Violeta var gravid og foreldrene hennes konservative. Hun fortalte at Adriana egentlig skulle hete noe annet.

Mens hun fortalte, så Adriana på den lille bestemoren sin, på rynkene og det sølvfargede håret.

De drittsekkene har tatt fra oss 40 år, tenkte hun.

– Vi er bestemor og barnebarn, men vi må lære oss å bli kjent. Det er så urettferdig, men desto viktigere å ta igjen den tapte tiden.

Adriana ser på bestemoren, som fortsetter:

– … så mange år som vi kunne hatt sammen. Det er som hun ble født i går, selv om hun er 40 år. Det er rart å tenke på.

De blar i gamle bilder som Adriana har samlet de siste månedene. Noen av bildene er av Edgardo. «Han var fremragende…», mumler Blanca mens barnebarnet stryker henne over armen.

– Jeg kan ikke gi henne sønnen tilbake, men jeg er jo en bit av ham, sier Adriana.

– Hun erstatter ham ikke, ingen kan erstatte en annen. Men hun er en bit av vårt liv, fortsetter Blanca.

Slik sitter de en stund. Så unnskylder Blanca seg. Hun er sliten og trenger å hvile. 87-åringen går langsomt ut av stua med blanke øyne.

Etter noen sekunder samler Adriana sammen bildene og legger dem i en mappe. Alle er hennes. Bestemoren har ingen, i hvert fall ikke på veggen.

Har hun vært sint for at han oppsøkte militæret den gangen?

Er hun fortsatt sint?

Adriana tenker et øyeblikk, så sier hun:

– Pappa ofret livet sitt for å finne mamma og meg. For meg er han en helt, og jeg skulle så gjerne ha møtt ham.

Hør også EKKOs reportasjeserie om Adriana og Blanca:

• DEL 1: Adriana - det forsvunne barnebarnet
• DEL 2: Familias DNA-gjenkjenning
• DEL 3: Jakten på de savnede barnebarna