Babyen deres døde foran kamera, likevel får NRK vise opptakene

Trondheim, 30. mai 2018:

NRK-teamet har sjekket inn på nyfødtintensiven på St. Olavs hospital når alt starter. Vi skal filme til ny episode av «Helene sjekker inn».

Da går pluselig alarmen. En ung kvinne har blitt lagt inn på fødeavdelingen. Det er akutt. Riene er kraftige og hun blør fra underlivet. Det er Emilie, bare litt over halvveis i svangerskapet.

Legene håpet en stund at de ville klare å stagge fødselen, men babyen i magen måtte ut. Det var en gutt, han skulle hete Cedrik. Navlesnoren var kommet i klem. Å føde i uke 24 ville innebære stor risiko. Uten massiv innsats fra legene og medisinsk teknisk utstyr ville han ikke hatt en sjanse.

De neste timene var jeg og kamerateamet i «Helene sjekker inn» vitne til et drama på liv og død. Cedrik ble forløst med hastekeisersnitt. Umoden, skjør og uten pust da han kom. Teamet fra nyfødtintensiven, to leger og en sykepleier, ga livreddende behandling. Nervepirrende timer gjennom natten, mens Cedrik ble overvåket hvert minutt.

Det gikk ikke. Foreldre mistet det de hadde gledet seg mest til her i livet.

Hadde døde Cedrik hos seg i tre dager

Jeg har holdt kontakten med Emilie og Lasse siden dagene på sykehuset. Flere ganger har vi snakket oss igjennom det som skjedde på telefon. I høst ble vi enige om å treffes igjen. Men før jeg forteller hvorfor foreldrene har sagt ja til å dele sin historie med NRK, vil jeg fortelle om møtet med Emilie og Lasse dagen etter Cedrik døde.

En av sykepleierne fulgte meg opp på barselavdelingen, uten kamera. Jeg grudde meg.

Emilie satt i senga og holdt den døde gutten sin inntil seg. Den livløse kroppen var kledd i en hvit ullbody. En lue dekket hodet. Rundt seg hadde han babydynen med blonder. Øynene var lukket.

På et bord ved siden av sengen sto den hvite kjølebagen de la ham i når han ikke var i armene deres. Lasse satt i en stol. Jeg husker øyeblikket som det var i går.

Jeg sa ikke så mye der inne hos Emilie og Lasse. Ordene strakk ikke til. Men det var en ting de måtte få høre meg si.

– Dere «eier» denne historien, ingen andre. Jeg har dokumentert det som skjedde, men opptakene vil aldri bli vist hvis ikke dere vil, sa jeg.

Stemmene nærmest hvisket til hverandre.

– Vi stoler på deg, var svaret, og så ble vi enige om å ta opp igjen kontakten når alt hadde roet seg mer.

I alle menneskelige relasjoner betyr tillit alt. For å få tillit og tilgang til andres liv, må vi bruke tid og vise tålmodighet. I ord og handling bevise at vi at er til å stole på. Det er metoden vi jobber etter i «Helene sjekker inn».

Det vonde spørsmålet

Trondheim, 19. september 2018: En sommer, en ferie og sorgtunge dager har gått siden sist. Jeg har reist til Trondheim for å møte paret igjen. Høsten har farget de første bladene gule, men dagen er fortsatt mild og sola like skinnende som den var den 30. mai da dramaet startet.

Jeg har avtalt å treffe dem hjemme hos moren til Emilie. Leiligheten deres står på hodet. Oppussingsprosjektet de startet for å gjøre klart til babyen, hadde stått stille i sommer. Cedrik skulle ikke kommet før 17. september ifølge termin.

Emilie åpner. Hjertet mitt slår fort.

– Hallo, sier hun og smiler sjenert. Lasse står ved siden av.

– Stig på, sier han like rolig som jeg husket ham fra sykehuset.

Emilie skjelver på hånda.

– Jeg har grugledet meg til å møte deg igjen, sier hun.

Vi gir hverandre en klem. Det er godt å se dem igjen.

Begge er tilbake i jobb, men blir stadig minnet på sorgen.

– Vi jobber med kunder begge to. Kjenner mange. Fortsatt kan jeg treffe folk som ikke vet hva som har skjedd og som spør hvordan det går med babyen. Det er vondt og vanskelig selv om jeg skjønner at folk lurer, sier Emilie.

Det har hendt at hun ikke har orket å svare ærlig. Flere en gang har samtalene endt med gråt. Å være sann om noe så vondt er ikke lett når du står mellom to reoler i butikken, på bussen eller i køen på vei inn på kino.

Vi har forflyttet oss fra gangen og blir stående og prate ved kjøkkenet. Lasse lager kaffe.

Emilie har gått for å hente en liten dukkekoffert. Oppi den ligger minner fra et kort levd liv. Ullbodyen Cedrik fikk på seg da han var død, den bitte lille lua. Emilie skjelver på hånda når hun tar opp armlenken som Cedrik hadde på seg på sykehuset.

Begge har tenkt mye på hvordan livet ville blitt hvis Cedrik hadde overlevd. De drømte om trilleturer og fine opplevelser sammen som familie, men kjente også på frykten for at et barn som ble født så tidlig, skulle vokse opp med alvorlige skader.

– Jeg husker hvor redd jeg var da jeg sa til mamma: Hva hvis han overlever og har store hjerneskader eller andre ting? Det var rett etter keisersnittet, mens jeg lå på oberservasjonsposten. Cedrik ble overvåket nyfødtintensiven. Tanken skremte meg, sier Emilie.

Tankekjør og vonde bilder i hodet

Den maidagen hadde startet så bra. Sola varmet. Emilie hadde funnet fram sommerkjolen. De hadde vært på ultralydundersøkelse, kjente forventning og glede da de fikk høre at alt sto bra til med gutten i magen.

Emilie hadde kjent at hun hadde litt vondt, men slo seg til ro med at det sikkert bare var forstoppelse. Lasse var gira fordi han skulle se Rosenborg spille fjerde runde i cupen mot Odd.

To ganger ringte Emilie ham under kampen. Første gang var det så mye hoing fra tribunene at Lasse ikke hadde sjans til å høre hva hun sa. Andre gang oppfattet han alvoret. Emilie brølte: Jeg blør, jeg blør!

Det ble langspurt til bilen og rett til sykehuset. Lasse og Emilie ankom omtrent samtidig, hun i ambulanse. Emilie var livredd, men skjønte ikke at fødselen var i gang.

Uka på sykehuset husker de som en vag, vond drøm. Livet var i fritt fall. Å sove var ikke mulig.

– Jeg føler at vi døgna i flere uker. Hver gang jeg la hodet på puta startet tankekjøret. Jeg kunne se for meg Cedrik da han kom ut, hvordan han gispet etter luft, den bitte lille kroppen, forteller Lasse.

Og et stort, vondt spørsmål kvernet forstyrrende rundt i begge: Hvorfor skjedde dette oss? Fremdeles er det ingen som kan gi dem et godt svar.

– Alt var kaos, sjokk og sorg. Vi orket ikke forholde oss til folk. Bare de aller nærmeste fikk komme på sykehuset. Det er først nå vi begynner å komme oss litt ovenpå, forteller Emilie og Lasse.

De ble på barselavdelingen i en uke. Det var tøffe dager. Cedrik var død, men rundt dem på alle kanter var det glade foreldre med nyfødte babyer. Emilie og Lasse holdt seg mest på rommet.

– Det er kanskje feil å si det, men jeg følte det så urettferdig, at de hadde fått barn og var så glade. For oss var alt bare trist. Jeg klarte ikke å gå ut av rommet hvis det var andre mammaer og pappaer i gangen. Lasse måtte alltid sjekke om kysten var klar før jeg smatt ut, minnes Emilie.

Inne hos seg hadde de døde Cedrik. Legene og sykepleierne hadde overbevist dem om at det var viktig for sorgprosessen. Etter all dramatikken, handlet det om å få tatt et ordentlig farvel med barnet sitt.

– Tanken på å holde ham var grotesk i starten. Han var død, lå i en kjølebag og var kald. Den første dagen klarte jeg ikke. Men på dag to gjorde jeg som de sa, løftet ham opp og holdt ham inntil meg. Da skjønte jeg hvorfor det var viktig. Det føltes godt og helt naturlig etter hvert. Jeg forestilte meg at han sov, var faktisk litt redd for å knytte meg for sterkt til ham. Han var jo død, forteller Emilie.

For Lasse tok det lengre tid å venne seg til tanken. Han klarte bare ikke. Da Emilie latet som om hun mistet balansen og rakte ham Cedrik, hadde han ikke noe valg. Han måtte ta imot. Etter det holdt han Cedrik flere ganger.

– Jeg var så redd for at du skulle angre hvis du ikke hadde gjort det, sier Emilie unnskyldende.

Lasse smiler og sier at han er glad for at det ble sånn.

Emilie husker at jeg kom til dem på rommet på sykehuset, men husker ikke så mye av hva vi snakket om.

– Samtalene vi har hatt i ettertid har vært viktige. Å snakke med deg om det som skjedde har vært fint. Du var jo der og så alt, sier Emilie.

Emilie og Lasse har bestemt seg for at NRK skal få vise opptakene fra sykehuset. De har brukt tid på å tenke over hvorfor de mener det er viktig.

– Vi ante ikke at det gikk an å føde så tidlig som i uke 24. Vi hadde aldri hørt om noen som hadde mistet barnet sitt på grunn av det. Men vi er ikke de eneste som har opplevd det. Det skjer, men snakkes ikke høyt om. Hvis vår historie kan være en trøst for andre, betyr det noe for oss, sier Emilie og Lasse.

Tatovert minne

Vi har funnet hver vår krok i sofaen. Emilie har satt seg tett inntil Lasse og tatt hånden hans i sin. Begge har tatovert en «C» for Cedrik ved tommelen på høyre hånd.

Jeg spør om hva de drømmer om framover.

– Vi ønsker oss barn, sier Lasse.

– Mange, fortsetter Emilie.

Helst fem. Så lenge hun kan huske har hun drømt om en stor familie. Hun elsker barn.

En av legene på sykehuset så noe som har brent seg fast i begge: Lynet slår ikke ned samme sted to ganger.

– Å høre det, var så godt. Det gjorde meg trygg, sier Emilie.

Det som har skjedd, har skjedd. Cedrik er død, men Lasse og Emilie har hverandre. De velger å tenke framover heller enn å se seg for mye tilbake. Og de orker å være sosiale igjen.

– Det er når det virkelig stormer du oppdager styrken hos den du er sammen med. Lasse har vært så rolig og trygg hele veien. Jeg er stolt over måten du har tatt vare på meg på, sier Emilie og kikker opp på samboeren sin.

– Forholdet vårt har blitt sterkere. Vi har kommet nærmere hverandre. Vi ville ikke ha opplevd det vi opplevde med noen andre.

Tilbake på nyfødtintensiven er de ansatte glade for at Emilie og Lasse har delt sin historie.

– De viser en imponerende styrke når de deler sitt livs verste mareritt med det norske folk, sier avdelingssjef Ragnhild Støen.

Sykehuset valgte å åpne dørene for «Helene sjekker inn» fordi de mener samtalene om de vanskelige temaene er viktige.

– Det kan også være en støtte for dem som selv har opplevd noe lignende.

• Se episoden på NRK TV